Totalt antall sidevisninger

tirsdag 19. juli 2011

Makrina den yngre kom fra en gudfryktig familie med fire andre søsken som ble helgener

Familien til den hellige Makrina den yngre var litt av en familie! Hennes foreldre var Basilios den eldre og Emmelia. Basilios den eldre var sønn av Makrina den eldre. Lite er kjent om henne, men hun levde i årene før 270 til ca 340. Det vi vet er at hun bodde i Neocæserea i Pontus, og under forfølgelsen av de kristne under den romerske keiseren Galerius, har hun sannsynligvis flyktet sammen med sin mann til områdene rundt Svartehavet. Ved siden av å være mor til Basilios den eldre, var hun bestemor til Basilios den store, den hellige Gregor av Nyssa, den hellige Peter av Sebaste og altså Makrina den yngre!

Far til den hellige Makrina giftet seg inn i en velstående familie. Sammen med sin kone Emmelia slo han seg ned i Cæsarea. Der, med hjelp av sin kone og mor, oppdro de noen barn som skulle få kolossal innflytelse innen kristenheten. Av deres ni barn er fem av dem betraktet som helgener! Ved siden av Basilios den store, den hellige Gregor av Nyssa, den hellige Peter av Sebaste og Makrina den yngre, hvis minnedag det er i dag, gjelder det også den hellige Naucratius.

Gudsfrykten må ha vært stor i dette hjem!

Hennes far arrangerte et giftemål for Makarina, men den utvalgte døde rett før bryllupet. Dette førte til at Makrina innviet seg for Herren, og ville leve som nonne. Gjennom levd liv fikk hun være til hjelp for mange andre kvinner som ønsket å leve radikalt for Jesus. Hennes bror - Gregor av Nyssa - skrev en bok om hennes sterke innflytelse både på ham selv, hans brødre, og de mange som fikk stifte bekjentskap med henne.

I Østkirken blir Makrina hyllet som en av de mest fremtredende nonnene i Kirkens historie. I 379 eller 380 døde hun i familiens bolig, som hun ved hjelp av broren Peter hadde gjort om til et kloster.

mandag 18. juli 2011

"Vis nåde til alle, for de nådige har Guds miskunn».

I dag minnes vi den hellige Pambo av Egypt, født ca 303. I sin ungdom var han disippel av den hellige Antonios den store, og en av pionerene for det eremittiske livet i den nitriske ørken. Han var en av de første til å slå seg sammen med den hellige Ammon i Nitra i det Nedre Egypt. Ammon dro ut i den nitriske ørken ved Alexandria, hvor han levde som eremitt i streng askese ved Mons Nitria sør for sjøen Mareotis (i dag Mariut). Nitria ligger nord for Sketis (Wadi Natrun) og rundt 11 mil sørøst for Alexandria. På den tiden fantes det mange anakoreter (eneboere) i den nitriske ørken. Med tiden hadde Ammon ansvaret for mellom 4.000 og 5.000 munker eller eremitter. Etter råd av den hellige Antonois den store organiserte han cellene til sine disipler mer eller mindre sammen, med en felles oppsynsmann. Dette sentret lå rundt 17 km sør for Nitria ved begynnelsen av den libyske ørken og ble kjent som Kellia.

Pambo ble presteviet ca 340. Hans favorittmoto var: "Vis nåde til alle, for de nådige har Guds miskunn».

Han lærte sine disipler taushetens gave. En gang en patriark ba Pambo om å si noe oppbyggelig, snudde han seg mot sine tilhengere og sa: «Hvis han ikke blir oppbygd av min taushet, vil han ikke bli oppbygd av min tale».

På sine eldre dager kom mennesker til Pambo fra alle kanter, fra øst og fra vest. Levd liv i bønn, forsakelse og tro hadde gjort ham til en pålitelig åndelig veiviser. Blant de som besøkte ham var Athanasios av Aleksandria, Melania den eldre og Rufinus. De fattige lå Pambo sterkt på hjerte. Det fortelles at Melania hadde med seg en gave på 300 pund sølv til ham, men Pambo ville ikke ta imot gaven. Han gav det straks til en av sine disipler og ba ham gi pengene til de fattige i Libya. Melania på sin side ventet takk for en slik stor gave. Da Pambo ikke sa noe, sa hun:

«Min herre, vet du ikke hvor stor en gave 300 pund sølv er?» Pambo vendte seg mot henne og sa: «Gud som du brakte denne gaven til, trenger ikke å kjenne dens verdi. Han som veier fjellene i sin hånd, vet sikkert allerede mengden av ditt sølv. Hvis du hadde det med til meg, da kunne du ha fortalt meg hvor mye det veide. Men hvis du hadde det med til Gud, så vær stille».

Det er usikkert når den hellige Pambo døde, om det var i 390 eller senere.

fredag 8. juli 2011

Seljumesse

I dag feires Seljumesse til minne om Hellige Sunniva av Selje. Fra Wikipedia kan vi lese: "Sunniva skal ha vært en kongsdatter fra Irland som var navngjeten for sin skjønnheten og sin rikdom. En hedensk, brutal og ivrig beiler truet henne til ekteskap, men i stedet for å underkaste seg denne mannen ga hun seg frivillig hen til den ukjente skjebne ved å forlate Irland med sine folk i tre skip uten seil, ror eller årer. Skipene drev nordover og deretter østover til de kom til vestkysten av Norge. Noen av dem gikk på land øya Kinn, mens Sunniva og de fleste andre gikk i land på øya Selja, som ligger ytterst i Nordfjord i Sogn og Fjordane.

Folk på fastlandet så med mistro på de nyankomne og anklaget dem for å stjele sauer. Den hedenske befolkningen kom mot dem med sverd og ild, men da blåste det opp til en storm. Den hedenske Håkon ladejarl sendte folk for å drepe dem i den tro at det var hærmenn, men da frelste Gud Sunniva og hennes folk ved å begrave dem under store steiner. Myten vil ha det til at da Olav Tryggvason kom til Selja, fant han velluktende knokler, mens Sunniva så fortsatt ut som hun sov. Det ble bygd en kirke på stedet, og Sunnivas etterlevninger skal ha blitt skrinlagt i 996."

Benediktinermunker fra England bosatte seg senere på Selja, og bygde et kloster som de innviet til en av helgene på øya, St.Alban, som ifølge Odd Snorresson var Sunnivas bror. Olav den hellige skal ha knelt i den lille Sunnivakirken og i hulens kapell. Han landet på Selja på veien hjem fra England da han ville erobre Norge og videreføre Olav Tryggvasons misjon. De irske pilegrimene som gikk i land på øya Kinn har antagelig levd et isolert eneboerliv på stedet, i likhet med andre eneboere på øyene i ute i Atlanterhavet, inntil de døde en naturlig død.

Selja ble senere bispesete for Gulatingsområdet. I 1170 ble bispesetet flyttet til Bergen.

Jeg drømmer fortsatt om en tur til Selja, og det er et visst håp om å kunne få til reisen i år. En venn av meg og jeg har snakket om dette i mange år nå, men ulike årsaker på hver vår kant har forhindret oss fra å reise dit. For øyeblikket arrangerer Hl.Nikolai ortodokse kirke i Oslo en pilegrimsreise til Selja, og har gjort det de siste årene. Reisen er åpen for alle interesserte, så det er kanskje noe å tenke på til neste år. Våre keltiske kristne røtter er - synes jeg - svært interessante.

Pave Johannes Paul II ba om tilgivelse for behandlingen av Jan Hus

Onsdag denne uken kunne du på denne bloggen lese om Jan Hus, og den grusomme behandlingen han fikk av Den romersk-katolske kirke. Etter at bloggartikkelen var skrevet ble jeg gjort oppmerksom på noe jeg ikke kjente til, nemlig at pave Johannes Paul II (bildet) bad offentlig om tilgivelse for det som skjedde med Hus.Det skjedde 18. desember 1999 i Praha, og hører også med til historien om Hus og Den romersk katolske kirke. Pave Johanns Paul II ba om tilgivelse for "den grusomme død" han fikk og han priset ham samtidig for hans "moralske mot". I Rom ble det også arrangert et tre dagers sympositum dedikert Jan Hus.

I 2009 besøkte den nåværende paven, pave Benedikt XVI Praha, hvor han talte om "nødvendigheten av å helbrede fortidens sår".

Slike forsoningsinitiativ er viktige i alle heseender, og mest selvsagt blant mennesker som bekjenner seg til troen på Jesus, Forsoneren.

torsdag 7. juli 2011

Patriark Athenagoras - brobyggeren

7. juli, er det minnedagen for patriark Athenagoras I (bildet), den 28 økumeniske patriarken av Konstantinopel, fra 1948-1972.

Patriark Athenagoras ble født 25. mars 1886 i en albansk, aromanian og gresk familie som Aristocies Spyrou i Vasiliko, i nærheten av Ioannia, Epirus i det daværende Ottomanske riket. Han var sønn av en landsbylege og hans mor døde da han bare var 13 år gammel. Han studerte ved Det patriarkiske seminaret i Haiki i Tyrkia, og ble uteksaminert i 1910. I forbindelse med at han ble uteksaminert herfra ble han ordinert som diakon og fikk navnet Athenagoras. Han gjorde tjeneste som erkediakon ved sognet i Pelagonia før han ble sekretær til erkebiskop Meletius av Athen i 1919. Han ble senere metropolitt av Korfu i 1922 mens han fremdeles var diakon.

Etter en reise til USA i 1930 foreslo metropolitt Damaskinos overfor daværende patriark Photios II at metropolitt Athenagoras burde utnevnes til erkebiskop av Nord- og Sør-Amerika da han var den beste til å kunne bringe fred og harmoni til de gresk-ortodokse menighetene der. Dette bifalt patriark Photios II. Han ble utnevnt 30. august 1930.

61 år gammel, 1. november 1948, ble han så valgt til patriark av Konstantinopel. I januar 1949 ble han beæret av å fly med det personlige flyet til den amerikanske president Harry Truman til Istanbul, for å tre inn i sin nye posisjon. Som patriark var han aktivt involvert i Kirkenes Verdensråd. Hans møte med pave Paul VI i Jerusalem i 1964 førte til et bedre forhold mellom de to kirkene etter det store skisma i 1054. En felles deklarasjon ble skrevet og lest opp 7. desember 1965 samtidig under Det andre vatikankonsilet i Rom og i forbindelse med en spesiell seremoni i Konstantinopel. Ikke alle var like begeistret for denne deklarasjonen. Metropolitt Philaret skrev et brev i 1965 hvor han utfordret patriarken og hans forbindelse med Den romersk-katolske kirke. Han var redd dette kunne føre Den ortodokse kirke inn i vranglære.

tirsdag 5. juli 2011

Jan Hus-dagen - til minne om den bøhmiske refomator som ble brent av Romerkirken

Onsdag 6. juli er den såkalte Jan Hus-dagen, og er offentlig helligdag i Tsjekkia. Det er dagen da vi minnes den bøhmiske reformatoren Jan Hus, eller Johannes Huss på tysk. Med John Wycliffe som mentor satte Hus i gang en religiøs bevegelse som skulle få store ringvirkninger. Den romersk-katolske kirke så på virksomheten til Hus som kjetteri. Jan Hus ble bannlyst i 1411, dømt av konsiliet i Konstanz, og brent på bålet den 6.juli 1415. Henrettelsen av Jan Hus ble en katalysator for den protestantiske bevegelsen.

De radikale skriftene til John Wycliffe ble også kjent i Bøhmen. Hus leste dem som student, både hans filosofiske og teologiske verk. Det var da han leste de teologiske skriftene til Wycliffe at Hus bestemte seg for å arbeide for reformer i Den romersk-katolske kirke. Disse teologiske skiftene fikk stor utbredelse i nettopp Bøhmen. På mange måter kan en si at den såkalte "husismen" på begynnelsen av 1400-tallet ikke er noe annet enn "wycliffisme" i Bøhmisk drakt. Det tålte ikke pavemakten. Faktisk ble universitetet i Praha grunnlagt for å danne en motvekt mot denne innflytelsen, og innflytelsen var så sterk at i 1403 forbød man diskusjoner om innholdet i verkene til Wycliffe!

Jan Hus var aktiv som taler ved ulike kirkemøter, men når han nå rettet et angrep på geistligheten ble erkebiskop Zbyněk Zajíc tvunget til å avsette ham. Hus prøvde å spre sin lære utover i Europa. Erkebiskopen, som tidligere hadde støttet Hus, begynte å skjønne at bevegelsen som Hus hadde startet, var en trussel mot kirkehierarkiet. I 1410 ble 200 wycliffske skrifter brent utenfor erkebiskoppens palass i Praha. Preknene som Hus holdt i Betlehemskapellet, ble også forbudt, og da han likevel fortsatte å preke, ble han ekskommunisert. Dette førte til store opptøyer i Praha; folk demonstrerte mot avgjørelsen og støttet Hus. Kongen grep nå inn og sørget for at Hus fikk tale fritt, og at erkebiskopen måtte betale erstatning for de brente skriftene.

Men de virkelig store problemene kom da Hus i 1412 for første gang kritiserte avlatshandelen i Bøhmen. I denne striden gikk Hus for første gang åpent mot selve autoriteten til paven. Dette bruddet med den katolske kirken førte også til et brudd i den husittiske bevegelsen. Tre menn som hadde kalt avlaten for et bedrag, ble halshugd. Studentene i Praha tok vare på likene deres og gjorde dem til martyrer.

En omfattende kjetterprosess ble satt i gang mot Jan Hus. Rådet som dømte ham, vedtok at alle hans skrifter på latin og tsjekkisk, som få av dem uansett kunne lese, skulle brennes. Etter domsavsigelsen ble hans tonsur (munker ble klipt slik at de ble barbert, og hadde bare en krans av hår rundt hodet), fjernet ved at resten av håret hans ble klippet av, og han fikk på seg en høy hatt av papir, påtegnet tre djevler som grep fatt i en ulykkelig sjel. Bøddelen og vaktene dro ham med seg til retterstedet, som lå på veien til Gottlieben, nær våre dagers gassverk. Det stinket grusomt der, siden borgerne brukte stedet til å kaste fra seg døde dyr. På veien passerte Hus kirkegården der hans bøker ble brent. Han bad, mengden stirret, bøddelen slo en rusten kjetting om halsen hans og festet ham til en påle, la to knipper ved under føttene hans og plasserte flere knipper, iblandet strå, rundt kroppen hans opp til haken. En keiserlig delegat bad igjen Hus om å angre. Hus nektet, delegaten klappet hans hånd, og veden ble påtent. Hus begynte å synge høyt, men da flammene blåste inn i ansiktet på ham, bad han stille i stedet inntil han døde. Bødlene knuste knoklene hans og skallen med klubber, fikk sin betaling fra delegaten for den dødes klær og sko (som de normalt fikk selge, men disse skulle brennes for at de ikke skulle bli relikvier for de troende), og lette deretter frem hjertet hans fra bålet. Hus' hjerte ble spiddet og stekt i flammene som var igjen. Endelig ble asken etter ham kostet opp og slengt i den nærliggende Rhinen.

Statuen av Jan Hus finnes i Praha.

søndag 3. juli 2011

Syv år gammel stum gutt ble helbredet under nattverden - ble hymnograf

Mandag 4. juli er minnedagen for Andreas av Kreta (726-740), eller Andreas av Jerusalem, som han også kalles. Han var munk, biskop, teolog og hymnograf.

Født i Damaskus av kristne foreldre. Han var født stum og var det inntil han fylte syv, da han ble mirakuløst helbredet etter å ha tatt del i nattverden.

14 år gammel ble han knyttet til kommuniteten til Hl. Sabbas utenfor Jerusalem. Theodore, vikaren til Patriarken i Jerusalem, gjorde Andreas til erkediakon og sendte ham som offisiell representant til det sjette økumeniske kirkemøtet i Konstantinopel (680-681).

Rett etter at han var kommet hjem fra dette kirkemøtet var avsluttet måtte han reise tilbake til Konstantinopel. Her ble han valgt til erkediakon ved Storkirken Hagia Sophia, og senere ble han valgt til metropolitt av Gortyna, en by på Kreta.

I dag er Andreas mest kjent som hymneforfatter. Hans mesterverk er den såkalte Store Kanon, også kjent som Omvendelsens Kanon, som er den lengste kanon som er skrevet med sine 250 strofer. Den er skrevet hovedsakelig i første person og går gjennom hele Det gamle- og Det nye testamente.

På ikonet sees Andreas sammen med Hl. Maria av Egypt.