Totalt antall sidevisninger

lørdag 30. juni 2012

De 12 apostlene

Dagen etter Aposteldagen, som var i går, løfter Østkirken, frem alle de 12 apostlene Kristus kalte, og de gjør det både for å minnes dem og i djup takknemlighet. Hos Matteus leser vi: 'Han kalte til seg de tolv disiplene sine og ga dem makt til å drive ut urene ånder og helbrede all sykdom og plage. Dette er navnene på de tolv apostlene: Først Simon, som kalles Peter, så hans bror Andreas, Jakob, sønn av Sebedeus, og hans bror Johannes, Filip og Bartolomeus, Tomas og tolleren Matteus, Jakob, sønn av Alfeus, og Taddeus, Simon Kananeos og Judas Iskariot, han som forrådte ham'. (Matt 10,1-4) Dagen i dag minnes vi disse 12 som Jesus kalte aller først, og som ved slutten av Jesu jordiske liv får høre Ham selv si: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» (Matt 28,18-20)

Disse 12 var vitner til det hele; til Jesu liv og gjerning. En av dem uttrykker det slik: 'Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi: livets ord. Og livet ble åpenbart, vi har sett det og vitner om det og forkynner dere det evige liv, som var hos Far og ble åpenbart for oss.  Det som vi har sett og hørt, forkynner vi også for dere, for at dere skal ha fellesskap med oss, vi som har fellesskap med Far og med hans Sønn Jesus Kristus'. (1.Joh 1,1-3) 

Og de var vitner til det største av alt: Kristi død og opptandelse. De 12 apostlenes fest minner oss også om at Kirken er bygd på apostlenes grunn. Disse oppstandelsesvitnene er den kristne troens fremste beskyttere. Når apostelen Paulus senere skal fortelle om de som er medlemmer av Kristi kirke, skriver han:


'Derfor er dere ikke lenger fremmede og utlendinger. Nei, dere er de helliges medborgere og Guds familie. Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, med Kristus Jesus selv som hjørnesteinen. Han holder hele bygningen sammen, så den vokser til et hellig tempel i Herren, og i ham blir også dere bygd opp til en bolig for Gud i Ånden'. (Ef 2,19-22)
I dag er dagen for å takke Gud for disse 12 og det de fikk utrettet for Gud. Om man ser nærmere på ikonet ser man den store vitnehæren bak dem. Vi er alle kalt til å være vitner. Før pinsefestens dag heter det: 'Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner...' (Apg 1,8). De greske ordene som brukes for 'vitne' og 'vitnesbyrd' er 'martyreå' og 'martyria'. Det norske ordet 'martyr' betyr altså opprinnelig 'trosvutne', og slik ble det for 10 av disse 12. En av dem ble forræder, og kun Johannes døde en naturlig død som gammel mann. 


Apostlene gav sine liv for at budskapet - De gode nyhetene om Guds rike - skulle nå ut til verdens ende. Takk Gud for det!

fredag 29. juni 2012

Aposteldagen

I går avsluttet vi Apostelfasten. I dag feirer vi apostlene Peter og Paulus. Apostelfyrstene som de kalles, i et forsøk på å vise deres særdeles viktige posisjon i den kristne kirke. For hva ville vel Kirken vært uten dem? Deres liv, gjerning og ikke minst deres epistler har vært med på å forme Kirken og vernet den mot heresien. For Kirken er dette en stor festdag. I følge tradisjonen ble apostlene Peter og Paulus martyrer i Rom på 60-tallet. Bakgrunnen for at de feires 29.juni er at levningene etter dem ble flyttet akkurat denne dagen i forbindelse med en forfølgelsesperiode i år 257. Det ledet til at denne dagen - både i Øst- og Vestkirken, skulle bli en av de tidlige kristne festene.

Peter:
Peter, fiskeren, født omkring Jesu fødsel, var en av Jesu 12 disipler, og som sammen med Jakob og Johannes sto Jesus nærmest. Opprinnelig het han Symeon (gresk: Simon) Bar-Jona (sønn av Jona). Av Jesus får han kallenavnet Peter, som betyr Klippen, på arameisk Kefas. Matteus forteller oss at Peter var gift, i det hans svigermor omtales, hun som ble helbredet av Jesus etter å ha vært sengeliggende med feber. I følge Klemens av Aleksandria skal han også ha hatt barn.

Peter var den første kristne misjonæren som besøker hedninger, les ikke-jøder, for å forkynne evangeliet for dem. To av brevene i Det nye testamente bærer hans navn. Han led sannsynligvis martyrdøden under keiser Nero, sannsynligvis i år 67. Det hevdes at han satt innesperret i fengselet Tullianum, som lå i en gammel cisterne med forbindelse til Cloaca Maxima, Romas hovedkloakk. Den nederste del av cellen ble brukt til henrettelser, og likene slengt i kloakken.

Hos Origenes og i de såkalte Petersaktene fortelles en historie om hans martyrium. Han skal etter eget ønske ha blitt korsfestet med hodet ned, for på den måten å vise respekt for Jesus.

Paulus:
Opprinnelig Saulus, født i Tarsus mellom år 10 og 5.f.Kr. Hans far var jøde av Benjamins stamme, og romersk borger. Oppdratt som fariseer, en av samtidens mest berømte rabbinere, Gamaliel, i Jerusalem. Hans morsmål var arameisk og gresk, i tillegg kunne han hebraisk.

Omkring år 35 er han tilstede da diakonen Stefanus blir martyr. Han var ikke bare vitne til at Stefanus steines til døde, men han samtykket også i drapet. Ivrig forfølger av de kristne, før han har sin dramatiske opplevelse av å møte Den oppstandne Kristus, mens han er på vei til Damaskus, for å kaste flere kristne i fengsel.

Foretar tre store misjonsreiser: Den første (ca år 45-49), gikk til Kypros og Lille-Asia. Den andre (ca år 50-52) gikk til Lille-Asia, Makedonia og Hellas. Den tredje (ca år 53-57) gikk til Efesos, Makedonia og Hellas.

Etter 12 år vender han tilbake til Jerusalem, hvor han blir arrestert. Etter å ha sittet i fengsel i Cæsarea i to år ble han, som en romersk borger hadde rett til, sendt til Rom for å legge fram sin sak for keiseren. Under reisen led han skipbrudd ved Malta, og han kom ikke fram før år 61. Han ble satt i husarrest i Roma, en tilstand som varte i to år. Forholdene var nokså milde, for han fikk ta imot besøk og han skrev brev. Det er uklart hva som skjedde etter dette. Det er mulig at han straks ble dømt og henrettet, eller at han ble løslatt og reiste til Efesos og muligens Spania. Biskop Klemens hevder at det var dette som skjedde, og hans nedtegnelser fant sted bare omkring 30 år etter Paulus' død.

Apostelen Paulus grunnlegger flere lokale menigheter, og er forfatter av 13 av Det nye testamentes brev.

Kirkens grunn og enhet:
Aposteldagens stilling, og dens plass så kort tid etter pinse, retter vår oppmerksomhet mot troens og kirkens apostoliske grunn. I Ef 2,20 heter det: 'Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, med Kristus Jesus selv som hjørnesteinen'. Apostlene er troens opprinnelige vitner og garantistene for dens ekthet.

At Kirken feirer Peter og Paulus vitner også om en annen ting: De to var forskjelige, men de kompletterte hverandre. Deres kall og utvelgelse utgjør tilsammen Kirkens apostoliske grunn.

-----
Aposteldagen feires i Hl.Trifons kloster i Hurdal 12.juli. Liturgien begynner kl.10.00. Dette er en fin anledning til å se den vakre klosterkirken og ta del i en ortodoks gudstjenestefeiring.

torsdag 28. juni 2012

Irenaeus av Lyon - fredsstifteren som ble troens forsvarer

I dag feirer vi minnet om Irenaeus av Lyon, og det er ekstra spennende, for da befinner vi oss veldig nært aposteltiden. Som ung vokste han opp som disippel av den lokale biskopen, Polykarp, som igjen hadde vært disippel av apostelen Johannes.

Irenaeus ble født på begynnelsen av 100-tallet i Lille-Asia, i byen Smyrna, som er dagens Izmir. Han var sannsynligvis sønn av en kristen forretningsmann. Når han flyttet til Gaul, nåværende Lyon, i Frankrike vet vi ikke helt. Fra Smyrna sendes han ut som prest til den unge kjempende kristne forsamlingen i Lyon. Denne forsamlingen, og andre i det daværende Gallien, var grunnlagt av orientalske kjøpmenn. I Lyon skulle Irenaeus bistå biskop Fotinius, som var blitt en gammel mann. Mens Irenaeus var på en reise til Rom brøt det ut forfølgelser mot de kristne i Lyon, og blant martyrene var biskop Fotinius. Marcus Aurelius var da keiser i Rom. Når Irenaeus vendte tilbake til sin nye hjemby, ble han valgt til ny biskop. Men Kirken hadde ikke bare ytre fiender å kjempe mot, den hadde også indre. Heretikere kjempet om å få innflytelse, ikke minst heretikere med gnostisk bakgrunn. Gnostikerne mente å inneha en hemmelig kunnskap om Jesus og Hans lære. Det er i denne striden at Irenaeus skal vise seg å være en forsvarer av dimensjoner av den sanne kristne troen.

Hl.Irenaeus er den første teologen som anvender apostolisk suksesjon som et bevis og som vilkår for sannheten. Apostlenes lære formidles gjennom deres etterfølgere, og påstanden om at Jesus hadde en hemmelig lære, er utenkelig ettersom Jesus selv innsatte apostlene og underviste dem.

Falske evangelier
På den tiden da Irenaeus levde fantes det mange evangelier som utgav seg for å være ekte. Gnostikerne hadde en tendens til enten å forakte noen eller alle evangeliene, eller de påstod at de hadde egne evangelier.

Irenaeus skrev flere bøker, en av de mest kjente er Adversus Haereses - Mot heretikerne (vranglærerne), og her kommer han inn på dette med falske evangelier:

'Det er ikke mulig at antallet evangelier kan være flere eller færre enn de til antallet er (altså fire). Ettersom det er fire soner i den verden vi lever i og fire 'katolske' vinder. Kirken er dessuten spredd over hele verden og Kirkens grunnvoll er evangeliet og Livets Ånd; det er passende at hun har fire søyler ..' (Mot Heresierna, Bok 3; Kap 19:8)

Kroppens teologi
En annen vranglære som gnostikerne hevdet var at kroppen var ond. Gjennom en særskilt kunnskap skulle så menneskene frigjøre seg fra kroppen og på den måten nå frem til Gud. Men dette er ingen bibelsk lære. Tvert imot. Den fremhever det faktum at vi er skapt i Guds bilde, og kroppen er et tempel for Den Hellige Ånd. Hl.Irenaeus arbeidet mye med det vi kan kalle for 'kroppens teologi'. I stedet for en forakt mot den menneskelige kroppen, hadde Gud ved å bli menneske i Kristus gjenopprettet den til en verdighet som var Guds hensikt siden begynnelsen.

Mot gnostikernes forakt for det materielle betonet Irenaeus skapelsens godhet og guddommelige opprinnelse og hensikt.

Navnet hans betyr 'fredsstifter' og det levde han opp til. Han forsøkte å forsone stridende parter i Kirken. Han kom med avgjørende bidrag til den kristne teologien, blant annet i boken som jeg har nevnt og ikke minst i 'Bevis for den apostoliske troen', som er kommet ut på svensk.

onsdag 27. juni 2012

Hl.Kyrillos av Aleksandria - troens forsvarer

Det finnes historiske skikkelser man kjenner djup takknemlighet for. Kyrillos av Aleksandria er en av dem. Den tidlige kirken sto overfor mange utfordringer, ikke minst fra heretikerne. Det var mye som sto på spill, og hadde det ikke vært for mennesker hvis troskap mot Guds ord stod høyere enn tidens læremessige vinder, er det uvisst hvordan det hadde gått med den kristne tro. For det ble kamp om noen av den kristne tros grunnsannheter. Hvem var Jesus egentlig? Den som på 400-tallet mer enn noen annen kom til å personifisere forsvaret av Kristi guddom var Kyrillos av Aleksandria.

Det er ikke så mye vi vet om hans barndom og oppvekst. Ifølge Hl.Isidor av Pelusium og kirkehistorikeren Socrates, så var Kyrillos født i Aleksandria ca år 380. Andre stoler på nedtegningene til biskop Johannes av Nikiu, som levde i det syvende århundre, som sier at mor til Kyrillos og hennes bror kom fra Memphis, og at Kyrillos var født i byen Theodosion, som lå i nærheten av dagens Mahhalla el Kobra i Mansoura i Egypt. Senere forskning daterer Hl.Kyrillos fødsel til år 378.

Bibelske studier
Det er kjent at han hadde en søster ved navn Isidora, og flere nevøer. Når Theophilos, som var bror til Hl.Kyrillos mor, ble patriark i Aleksandria i 385, flytter Kyrillos og hans mor til Mansoura. Her dør moren i ung alder i forbindelse med en operasjon.

I ung alder studerer Kyrillos gresk og latin, og gjennomgår bibelske studier ved den kateketiske skolen i Aleksandria. Han studerer Aristoteles, Homer, Pythagoreas, Hermes, Euripides, og hans kjennskap til latin gir ham adgang til bibelkommentarene til Hl.Jerome.

Etter endt studier tilbringer han fem år i ørkenen i Nitria. Her studerer han Bibelen under veiledning av Hl. Makarios, Hl. Serapion av Thmuis og Hl.Isidor av Pelusium. Sannsynligvis møtte Kyrillos også Hl. Evagrios av Pontos, mens han oppholder seg i ørkenen. Enkelte mener at Kyrillos var disipplel av Hl.Isidor.

Etter å ha fullført sine studier ble Kyrillos sannsynligvis disippel av sin onkel, patriark Theophilos. Dette blir slått fast av Hl.Jerome av Rufinius. Kyrillos oppholdt seg i patriarkens munkecelle, hvor han fortsatte sine studier av kirkefedrene og vant sin onkels hjerte. Theophilos var tilstede ved kirkemøtet i Konstantinopel i 381. I år 403 utnevner Theophilos Kyrillos til leser i kirken i Aleksandria, hvor han begynner sin formelle tjeneste. Han følger med Theophilos til synoden i Oak i 408, og 17.oktober 412, blir han kalt til å bli den 24 patriarken av Aleksandria, to dager etter sin onkels død.

Kristologien
Men la oss gå litt tilbake i kronologien med hensyn til Hl.Kyrillos' liv. I Konstantinopel var Nestorios patriark. Denne Nestorios fremmet en underlig lære som gikk ut på at Maria bare fødte Jesu menneskelige natur. Når ryktene om dette nådde Aleksandria, bestemte Kyrillos seg for å skrive til patriarken. Det ble innledningen til en brevveksling, som fikk tidens teologiske motsetninger til å komme frem i dagslyset. Nestorios kunne ikke akseptere at Maria var 'Theotokos' eller 'Gudfødersken'.

Hl.Kyrillos formulerte på sin side en djerv teologi: Gud har i Kristus kommet mennesket så nært som bare den kan gjøre som forener seg med all menneskelig erfaring, fra fødsel til død. Det evige Ordet har steget ned fra himmelen og solidarisert seg med alle mennesker, men uten å ha lagt sin guddommelighet bak seg. Jesus er sann Gud og sant menneske.

Spenningen mellom Nestorios og Kyrillos ledet til en krise som skaket hele kristenheten. Denne striden kulminerte i kirkemøtet i Efesos i 431, hvor det klart ble slått fast at Jomfru Maria er 'Theotokos' - Gudfødersken. Dette handlet ikke så mye om Maria som det handlet om hvem den sønnen hun fødte var: 'Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen ...' (Trosbekjenelsen fra Nikea 325/Konstantinopel 381)

Kampen Hl.Kyrillos kjempet var helt avgjørende. Om ikke Kristus er sann Gud og sant menneske, så er vi hjelpeløst fortapt i våre synder.

Død
Hl.Kyrillos døde i Aleksandria 27.juni 444.

tirsdag 26. juni 2012

Mari - Syrias, Mesopotamias og Persias apostel

I dag feirer vi minnet om Hl.Mari - Syrias, Mesopotamias og Persias apostel. Det er ikke så mye vi vet om ham, men enkelte mener at han var disippel av Addai, som ifølge tradisjonen var den fremste av de 70 disiplene Jesus sendte ut. Det skal ha vært Addai som sendte Mari videre østover.

Han skal ha drevet misjonsarbeid rundt Ninive, Nisibis og langs Eufrat. Mari skal ha grunnlagt menigheter i Nisibis og Kashkar og i den persiske hovedstaden, Seleucia-Ctesifont. Men helt sikre kan vi ikke være. Kildematerialet er mangelfullt og inneholder mange motsigelser. Mari feires i den kaldeiske og øst-syriske kirken.

søndag 24. juni 2012

Han skygget ikke for Jesus - men pekte på Guds Lam

'Hva dro dere ut i ødemarken for å se,' spør Jesus, når Han taler om døperen, og legger til: 'Et siv som svaier i vinden? Nei! Hva gikk dere for å se? En mann kledd i fine klær? De som går i fine klær, bor i kongenes slott. Hva gikk dere da ut for å se? En profet? Ja, jeg sier dere: mer enn en profet! Det er om ham det står skrevet: Se, jeg sender min budbærer foran deg, han skal rydde veien for deg. Sannelig, jeg sier dere: Blant dem som er født av kvinner, har det ikke stått frem noen større enn døperen Johannes ...' (Matt 11,7-11)

På Sankthansdagen feirer vi han som bærer dagens navn: hellige Johannes. Den siste i profetrekken fra Den gamle pakt, og 'forløperen' for Kristus i Den nye. Han bærer med seg det sterke budskapet om omvendelse, budskapet som nettopp preger profetens tjeneste. Både i Den gamle- og i Den nye pakt. Og som sine forgjengere ble også Johannes døperen fostret i ødemarken, slik alle sanne profeter fostres i stillheten, avsondretheten og omgangen med Gud. Deres stille og tilsynelatende uvirksomme år er flere enn de aktive og offentlige. For det budskapet de skal bringe er født i ensomheten med Gud, i stille venting på at Gud skal tale.

Sammen med Maria, Jesu mor, er Johannes den står Jesus aller nærmest under Hans jordiske liv. Så er de to også de eneste hvis fødselsdager Kirken feirer. De andres dager som markeres gjennom kirkeåret, er dagen da de hentes hjem til Herren, enten ved vanlig død eller deres martyrdød. Allerede på 300-tallet, når datoen for julen ble fastsatt, begynte man å feire fødselsdagen for Johannes, 24. juni. Evangeliene sier at Johannes var seks måneder eldre enn Jesus.

Johannes forbereder himmelveien! Han peker ut Jesus som Guds Lam (Joh 1,36): 'Dagen etter ser han Jesus komme gående mot seg, og han sier: Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd!' (Joh 1,29) Og han er også vitne til at Ånden daler 'ned fra himmelen som en due', og blir værende over Jesus (Joh 1,32) Johannes identifiserer Jesus som 'han er det som døper med Den hellige ånd'. (Joh 1,33)

Selv trekker han seg tilbake når hans gjerning er over, han vil ikke skygge for Jesus: 'Han skal vokse, jeg skal avta'. (Joh 3,33) En slik ydmykhet er et tegn på hvem som er en sann profet, eller ikke. Ingen sanne profeter skygger for Jesus!

Dagen i dag minner oss betydningen om å omvende seg! Det er den ydmyke som får nåde, sier Guds ord, mens Gud står den stolte imot.

lørdag 23. juni 2012

'Kom hit, du Gudsmann, for jeg er også et menneske som har søkt ut i ørkenen av kjærlighet til Gud'

I dag feirer vi minnet om en av kirkens mange asketer, Hl.Onouphrios, som levde på 400-tallet. Den koptiske kirken feirer ham på denne dagen.

Det eneste vi vet om denne mannen har vi fra en annen asket, Hl.Pafnitios, som møtte Onouphrios i den egyptiske ørken. Denne Pafnitios forteller at han hadde begitt seg ut på en ørkenvandring i den hensikt å studere eneboernes liv, for å se om denne livsformen kunne være noe for ham selv. Han kjente et kall i den retningen.

Etter å ha vandret i 17 dager møtte han på en underlig skikkelse. En mann med veldig langt skjegg, og med et lendedekke laget av blader. Skremt av det han så, løp Pafnitios opp på en fjellhylle. Men den underlige mannen ropte på ham, og sa: 'Kom hit, du Gudsmann, for jeg er også et menneske som har søkt ut i ørkenen av kjærlighet til Gud'. De to begynte så å samtale med hverandre.

Onouphrios kunne fortelle at han tidligere hadde vært munk i et stort kloster i Thelbe i Egypt. Men nå hadde han levd som eneboer - eremit - i nesten 70 år. På disse 70 årene hadde han ikke hatt besøk av et eneste menneske. Men en engel kom til ham hver søndag med nattverden til ham. Pafnitios ble med Onouphrios til en hule hvor de samtalte med hverandre til solen gikk ned. Da Pafnitios skulle til å gå oppdaget de at det sto brød og vann utenfor eneboerens hule. Det var et under. De tok brødet og vannet og delte kveldsmat sammen.

Pafnitios ble natten over hos Onouphrios. De tilbrakte den i bønn sammen. Når morgenen grydde forstod Pafnitios at Onouphrios var døende. Han spurte Onouphrios om han ville at Pafnitios skulle bosette seg i grotten når han var død? Men Onouphrios sa: 'Det er ikke ditt kall'.

- Du skal ha din tjeneste i Egypt og leve blant brødrene.

Onuophrios velsignet Pafnitios. Så døde han. Når han sovnet inn begynte hans kropp å lyse, og Pafnitios hørte engler synge.

Jorden var hard, og Pafnitios fant en hule hvor han kunne gravlegge den døde. Når han var ferdig, oppdaget han at hulen hvor Onouphrios hadde levd var rast sammen, og palmen som sto utenfor var visnet. Han forstod da at han skulle reise videre.