'Å snakke om Gud og kommunisere med Ham er ikke samme ting.'
- Hl.Gregorios Palamas
'Be uavbrutt...' 1.Tess 5,17
'Så fortale han dem en lignelse om at de alltid skulle be og ikke miste motet.' Luk 18,1
Totalt antall sidevisninger
Viser innlegg med etiketten Gregorios Palamas. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Gregorios Palamas. Vis alle innlegg
torsdag 11. juni 2020
fredag 14. november 2014
Gregorios Palamas fostret i et miljø som ba Jesusbønnen
Kirken har fostret mange kvinner og menn som har satt djupe spor etter seg. Hellige Gregorios Palamas, som vi minnes i dag, er en av dem. Han er mannen bak utsagnet:
'Den som ber i ånd og sannhet er teolog og teolog er den som ber i ånd og sannhet'.
Men først og fremst er Gregorios Palamas den som løftet frem igjen Jesusbønnen, denne eldgamle bønnepraksis innen kirken.
Gregorios Palamas, født i Konstantinopel i 1296, fikk sin utdannelse i byens fremste skoler. Når han døde i sitt embete som biskop av Tessaloniki i 1359 var han en av de mest elskede munkene og åndelige lederne i den bysantinske kristenheten. Han ble fostret i et miljø, i en åndelig bevegelse, hvor Jesusbønnen spilte en sentral rolle, og det var gjennom Jesusbønnen at Gregorios fordjupet sitt åndelige liv.
Keiseren hadde planer for Gregorios. Han hadde lagt merke til denne mannen med den briljante begavelsen. Faren tjente nemlig ved det keiserlige hoff, og keiseren ville satse på sønnens utdannelse. Målet var å få ham til hengi seg til arbeid for keiseren og øvrigheten.
Men Gregorios bar på en djup Gudslengsel. Han var bare så vidt fylt 20 år da han reiser til Athos. Vi skriver år 1316 da han blir novise ved Vatopediklosteret. Dette klosteret ble bygget under den andre halvdelen av det tiende århundre, og var kjent for å være et bønnens sted. Her fikk han opplæring i det monastiske livet av staretsen Nicodemos av Vatopedi. Han ble så tatt opp i munkefellesskapet, og etter at hans åndelige veileder Nicodemus var død, ble han disippel av staretsen Niceptoros og fikk sin åndelige trening av ham. Når Niceptoros var død, ble Gregorios overført til lavraen tilhørende Hl.Athanasios av Athos. Etter en tid hvor han hadde arbeidet i kjøkkenet og som kantor, trakk han seg tilbake til skitaen Glossia hvor han lærte seg å be Jesusbønnen og praktiserte denne.
Heller ikke Gregorios Palamas unngikk å bli innblandet i kirkelige stridigheter. På denne tiden fantes det en ledende teolog, Barlaam av Kalabria. Denne teologen rettet anklager mot munkene på Athos og mente at de bedrev vranglære. Årsaken til det var at munkene på Athos fremholdt muligheten for en direkte og personlig erfaring av Gud.
Da er det at Gregorios trer frem og forsvarer munkene på Athos. Han utvikler en teologi som er tro mot de hellige fedrenes undervisning og bidrar samtidig med klarhet inn i den vanskelige situasjonen som har oppstått i og med Barlaam av Kalabrias kritikk.
Gregorios av Palamas holder i sitt forsvar fast ved Guds opphøyethet, samtidig som mennesket kan komme nær Gud gjennom bønn. Gud Sønnen, Jesus, trer jo mennesket så nært i inkarnasjonen. Gud er på en og samme tid både skjult og åpenbar.
Men det hadde sin pris å gå imot Barlaam av Kalabria! For en tid ble han ekskommunisert av patriarken av Konstantinopel, ja, han ble faktisk fengslet! Det måtte en ny patriark, Isidoros, som gjenopprettet ham og senere kom til å utnevne han til biskop av Tessaloniki.
'Den som ber i ånd og sannhet er teolog og teolog er den som ber i ånd og sannhet'.
Men først og fremst er Gregorios Palamas den som løftet frem igjen Jesusbønnen, denne eldgamle bønnepraksis innen kirken.
Gregorios Palamas, født i Konstantinopel i 1296, fikk sin utdannelse i byens fremste skoler. Når han døde i sitt embete som biskop av Tessaloniki i 1359 var han en av de mest elskede munkene og åndelige lederne i den bysantinske kristenheten. Han ble fostret i et miljø, i en åndelig bevegelse, hvor Jesusbønnen spilte en sentral rolle, og det var gjennom Jesusbønnen at Gregorios fordjupet sitt åndelige liv.
Keiseren hadde planer for Gregorios. Han hadde lagt merke til denne mannen med den briljante begavelsen. Faren tjente nemlig ved det keiserlige hoff, og keiseren ville satse på sønnens utdannelse. Målet var å få ham til hengi seg til arbeid for keiseren og øvrigheten.
Men Gregorios bar på en djup Gudslengsel. Han var bare så vidt fylt 20 år da han reiser til Athos. Vi skriver år 1316 da han blir novise ved Vatopediklosteret. Dette klosteret ble bygget under den andre halvdelen av det tiende århundre, og var kjent for å være et bønnens sted. Her fikk han opplæring i det monastiske livet av staretsen Nicodemos av Vatopedi. Han ble så tatt opp i munkefellesskapet, og etter at hans åndelige veileder Nicodemus var død, ble han disippel av staretsen Niceptoros og fikk sin åndelige trening av ham. Når Niceptoros var død, ble Gregorios overført til lavraen tilhørende Hl.Athanasios av Athos. Etter en tid hvor han hadde arbeidet i kjøkkenet og som kantor, trakk han seg tilbake til skitaen Glossia hvor han lærte seg å be Jesusbønnen og praktiserte denne.
Heller ikke Gregorios Palamas unngikk å bli innblandet i kirkelige stridigheter. På denne tiden fantes det en ledende teolog, Barlaam av Kalabria. Denne teologen rettet anklager mot munkene på Athos og mente at de bedrev vranglære. Årsaken til det var at munkene på Athos fremholdt muligheten for en direkte og personlig erfaring av Gud.
Da er det at Gregorios trer frem og forsvarer munkene på Athos. Han utvikler en teologi som er tro mot de hellige fedrenes undervisning og bidrar samtidig med klarhet inn i den vanskelige situasjonen som har oppstått i og med Barlaam av Kalabrias kritikk.
Gregorios av Palamas holder i sitt forsvar fast ved Guds opphøyethet, samtidig som mennesket kan komme nær Gud gjennom bønn. Gud Sønnen, Jesus, trer jo mennesket så nært i inkarnasjonen. Gud er på en og samme tid både skjult og åpenbar.
Men det hadde sin pris å gå imot Barlaam av Kalabria! For en tid ble han ekskommunisert av patriarken av Konstantinopel, ja, han ble faktisk fengslet! Det måtte en ny patriark, Isidoros, som gjenopprettet ham og senere kom til å utnevne han til biskop av Tessaloniki.
torsdag 14. november 2013
Gudselskeren og bederen
Vårt Gudsbilde gir klare føringer for vår teologi. Gregorgios Palamas (1296-1359), hvis minnedag vi feirer i dag, var en av de vi gjerne kan kalle en 'Gudselsker'. Han var fanget av Guds kjærlighet, og han sang lovsanger om Gud som 'den fortærende kjærlighetens ild'. Så har han da også gitt ettertiden en av de mest lysende utleggelser av menneskets guddommeliggjøring. Den lære som er så annerledes innen Østkirkens teologi, og som utgjør målet for menneskets frelse.
Gregorios, som var vokst opp i Konstantinopel, hadde blitt dratt mot de levende strømmene som hesychasmen utgjorde. I denne bønnebevegelsen hadde Jesusbønnen sin sentrale plass. Dette var en særdeles viktig fornyelsesbevegelse i en tid hvor det bysantinske riket var på vei mot sin undergang.
Kildevellet var Athos. Jesusbønnen fordjupet det åndelige livet.
Gregorios ble en beder og teolog:
'Den som ber i ånd og sannhet er teolog og teolog er den som ber i ånd og sannhet', kunne han si.
Nå ble Gregorios innblandet i en strid med en annen teolog på denne tiden. Hans navn var Berlaam av Karabrien. Denne Barlaam mente at den stadige gjentagelsen av navnet Jesus, som var grunnlaget for det åndelige livet til munkene på Athos, var vranglære. Gregorios forsvarte munkene på Athos.
På grunn av sitt engasjement i denne striden ble Gregorios ekskommunisert og fengslet av patriarken i Konstantinopel. Når en ny patriark ble utnevnt, Isidoros, ble Gregorios gjeninnsatt i tjenesten og ble så utnevnt til erkebiskop av Tessaloniki.
Gregorios, som var vokst opp i Konstantinopel, hadde blitt dratt mot de levende strømmene som hesychasmen utgjorde. I denne bønnebevegelsen hadde Jesusbønnen sin sentrale plass. Dette var en særdeles viktig fornyelsesbevegelse i en tid hvor det bysantinske riket var på vei mot sin undergang.
Kildevellet var Athos. Jesusbønnen fordjupet det åndelige livet.
Gregorios ble en beder og teolog:
'Den som ber i ånd og sannhet er teolog og teolog er den som ber i ånd og sannhet', kunne han si.
Nå ble Gregorios innblandet i en strid med en annen teolog på denne tiden. Hans navn var Berlaam av Karabrien. Denne Barlaam mente at den stadige gjentagelsen av navnet Jesus, som var grunnlaget for det åndelige livet til munkene på Athos, var vranglære. Gregorios forsvarte munkene på Athos.
På grunn av sitt engasjement i denne striden ble Gregorios ekskommunisert og fengslet av patriarken i Konstantinopel. Når en ny patriark ble utnevnt, Isidoros, ble Gregorios gjeninnsatt i tjenesten og ble så utnevnt til erkebiskop av Tessaloniki.
onsdag 14. november 2012
Lovsang Gud som 'den fortærende kjærlighetens ild'
Gregorios Palamas står i den rike bønnetradisjonen som Jesusbønnen representerer. Med hjelp av den fordjupet han seg i det åndelige livet.
Gregorios Palamas lovsang Gud som 'den fortærende kjærlighetens ild', og har en av de mest lysende utleggelsene av menneskets guddommeliggjørelse innen den ortodokse teologien.
Han ble født i Konstantinopel 1296. Hans far, som tjente den bysantinske keiseren, Andronikos II Palaiologos, døde tidlig og keiseren selv tok seg av den farløse gutten. Keiseren håpet at Gregorios ville hengi seg til et liv i hans tjeneste, og han fikk sin sekulære filosofiske oppl̈́æring av Theodore Metochites.
Athos
Men Gregorios ville ikke bli et offer for keiserens ambisjoner. Han var knapt 20 år gammel da han trakk seg tilbake til Athos, og ble novise ved Vatopedi-klosteret. Her fikk han sin monastiske opplæring av Hl.Nicodemos av Vatopedi. Han ble så munk, og levde et asketisk liv.
I åtte år var Hl.Nicodemos den åndelige veilederen til Gregorios. Da han døde fikk han en ny åndelig veileder, Nicephorus, og var dennes læresvenn i åtte år. Når Nicephorus døde, flyttet Gregorios over til Great Lavra of St.Athanasios the Athonite på Athos. Der tjente han brødrene i klosterets matsal og i kirken som kantor.
Men Gregorios ønsket å hengi seg mer helt og fullt til bønn og askese, og trådte inn i en skita kalt Glossia, hvor han praktiserte Jesusbønnen.
I 1326 - på grunn av den tyrkiske invasjonen - måtte han og de andre brødrene flytte fra Athos. I nærheten av Tessaloniki grunnla han så en liten kommunitet, kalt Veria.
Teologisk strid
Gregorios ble innblandet i en teologisk strid med en av de ledende teologene på denne tiden, Barlaam av Kalabrien. Han anklaget munkene på Athos for heresi fordi de bygget sitt åndelige liv på den stadige gjentagelsen av Jesu navn.
Gregorios forsvarte dem og utviklet en teologi som var tro mot fedrene samtidig som han brakte ny klarhet over ting. Han talte både om at Gud er opphøyd, og samtidig den som gir seg til mennesket når mennesket søker Ham.
På grunn av sitt engasjement for denne gruppen ble en tid ekskommunisert og fengslet av patriarken i Konstantinopel. Når en ny patriark overtok, Isidoros, ble han rehabilitert og innsatt som erkebiskop av Tessalonika.
Han døde 14.november 1359.
På dødsleiet ropte han:
'Til høydene! Til høydene!'
onsdag 20. juni 2012
Båret av Jesusbønnen
I dag feirer vi minnet om en av de mest betydningsfulle lekmannsteologene i den bysantinske kristenheten - Nicholas Cabasilas (ca 1322-1397). Han er forfatter til de viktige teologiske verkene: Den Hellige Liturgien og Kristi liv. Dette er imponerende åndelige veiledningsbøker, praktisk tilrettelagt for et kristenliv levd ut i hverdagene.
Han ble født i Tessaloniki og vokste opp i en middelklassefamilie. Ganske så ung kom han i kontakt med Gregorios Palamas, munk fra Athos som senere ble erkebiskop av Tessaloniki, og en fremtredende teolog for den såkalte hesykhastiske tradisjonen, hvor Jesusbønnen står i sentrum. Nicholas Cabasilas ble disippel av Gregorios Palamas, og lærte å be Jesusbønnen av ham. Dette skjedde samtidig som Cabasilas fikk en høy juridisk og litterær utdannelse ved akademiet i Konstantinopel.
Tiden Nicholas Cabasilas levde i var preget av store politiske og kirkelige spenninger, og selv kom han til å spille en nøkkelrolle som forsoner mellom de stridende partene. Dette gjaldt ikke minst de spenningene som knyttet seg til hesykhasmen, bønnebevegelsen som oppstod på Athos.
Når Kallistos I ble valgt til patriark av Konstantinopel valgte Cabasilas å trekke seg tilbake fra offentligheten. Det var i perioden han skrev de to omtale teologiske verkene. Her fremholder han at den troende helliggjøres gjennom sakramentene og bønnen. De siste årene av sitt liv levde han i stor stillhet.
Han ble født i Tessaloniki og vokste opp i en middelklassefamilie. Ganske så ung kom han i kontakt med Gregorios Palamas, munk fra Athos som senere ble erkebiskop av Tessaloniki, og en fremtredende teolog for den såkalte hesykhastiske tradisjonen, hvor Jesusbønnen står i sentrum. Nicholas Cabasilas ble disippel av Gregorios Palamas, og lærte å be Jesusbønnen av ham. Dette skjedde samtidig som Cabasilas fikk en høy juridisk og litterær utdannelse ved akademiet i Konstantinopel.
Tiden Nicholas Cabasilas levde i var preget av store politiske og kirkelige spenninger, og selv kom han til å spille en nøkkelrolle som forsoner mellom de stridende partene. Dette gjaldt ikke minst de spenningene som knyttet seg til hesykhasmen, bønnebevegelsen som oppstod på Athos.
Når Kallistos I ble valgt til patriark av Konstantinopel valgte Cabasilas å trekke seg tilbake fra offentligheten. Det var i perioden han skrev de to omtale teologiske verkene. Her fremholder han at den troende helliggjøres gjennom sakramentene og bønnen. De siste årene av sitt liv levde han i stor stillhet.
mandag 14. november 2011
Gregorios Palamas og den hesykhastiske bønnetradisjonen
Jesusbønnen og den hesykhastiske tradisjonen er uløselig knyttet til Hl.Gregorios Palamas (1296-1359) - den store teolog, mystiker og forkynner, hvis minnedag det er i dag. Han ble født i 1296 i Konstantinopel, hvor han vokste opp i en innflytelsesrik familie ved keiserens hoff. Han ble senere munk og eremit på Athos, for så å ende opp som erkebiskop av Thessaloniki.Hesykhasmen hadde sitt utspring på Athos-fjellet, 'Det hellige berg', en monastisk stat, som består av tyve klostre, og som ble opprettet i 963. Ordet 'hesykhasme' er avledet av det greske ordet 'hesykhia' som betyr fred, ro. Det dreier seg om den indre fred som inntrer når interessemotsetninger har opphørt, når lidenskapene slutter å opprøre mennesket, og den gode vilje gjenreises. Dette er forutsetningen for den fullstendige enhet med Gud, når menneskets hjerte er renset for alt uvedkommende og mennesket kan skue Gud ansikt til ansikt. Dette er målet for den asektiske øvelsen, men 'hoi hesykhontes' betyr også konkret: de som lever i stillhet, taushet, kun konsentrert om indre bønn. Hesykhastene tilbringer sitt liv i kontinuerlig åndelig konsentrasjon og arbeide, i årvåkenhet og i bønn.
Hl.Gregorios Palamas er den største av de senere bysantinske teologene, og har fått stor innflytelse på den kirkelige utvikling i ettertiden. Hans navn er uløselig knyttet til både den hesykhastiske og den monastiske tradisjonen.
Det er Hl.Gregorios Palamas som formulerte det teologiske grunnlaget for den åndelige erfaringen mange gjorde: nemlig et direkte fellesskap med Gud gjennom å fylles med det åndelige lys som ble åpenbart for dem i bønn og kontemplasjon. Denne enhet med den levende, treenige Gud skjer konkret og direkte, og innebærer hele menneskets helligelse. Både ånd, sjel og kropp.
Hl. Gregorios forsvarte så denne erfaringen som mange av Athos-munkene gjorde. Og han forsvarte den med å henvise til inkarnasjonen, og Helligånden som formidleren av åndelig liv. I forlengelsen av dette kom så formuleringen av frelsen som guddommeliggjørelse (theosis). Det har sin bakgrunn i 2.Pet 1,4:
"Slik har vi fått de største og mest dyrebare løfter. Ved dem skulle dere få del i guddommelig natur..."
Hl.Gregorios Palamas skrev en rekke avhandlinger om disse emnene, og dette ble grunnlaget for Kirkens dogmatiske godkjennelse av hesykhasmen som en del av sin gamle tradisjon. Han etterlot seg også en rekke homilier knyttet til kirkeåret.
Abonner på:
Innlegg (Atom)




