I dag leste jeg en forunderlig historie om martyren Euphemia og munken Paisios som møtte hverandre. Jeg skal forsøke å gjenfortelle den på min måte, men først et par saksopplysninger: Martyren Euphemia ble i følge tradisjonen arrestert i år 303 i Khalkedon etter at hun nektet å ofre til en gresk avgud. Hun led forferdelig under grusom tortur, og døde så av skadene etter at en løve hadde angrepet henne. Munken Paisios av Athos ble født i 1924 og døde i 1994. Så hvordan kunne de møte hverandre?
Historien er som følger: En dag var Paisios alene. Han tenkte på et problem som var oppstått. Flere biskoper hadde kommet til denne munken som mange anså å være en god åndelig veileder, men han hadde ikke noe svar å gi dem. Uansett fra hvilken side man så saken var og ble den uløselig. Munken Paisios ba mye til Gud. Han ba om visdom.
En dag hørte han det banket på døren. Klokka var ni om morgenen, og Paisios ba sin tidebønn.
'Hvem er det?' spurte han.
'Det er meg, Euphemia, fader.'
'Hvem Euphemia', spurte han.
Det kom ikke noe svar.
Så banket det på døren igjen.
'Hvem er det?' spurte han.
'Euphemia, fader.'
I det det banket på døren for tredje gang følte Paisios at det kom noen inn i huset. Han gikk ut i korridoren og der ved døren sto Euphemia. Hun sto ved siden av Treenighetsikonet som Paisios hadde hengt opp der. De stilte seg i stillhet ved ikonet en stund, og gikk så inn i hverdagsrommet hvor de satte seg. Hvor lenge de snakket sammen, husket ikke Paisios. Han mistet helt begrepet om tiden. Men iløpet av samtalen gav den hellige Euphemia løsningen på problemet biskopene og fader Paisios ikke hadde klart å løse. Men det var en ting til fader Paisios gjerne ville vite: 'Hvordan klarte du, Euphemia, å holde ut all lidelsen?'
'Fader, om jeg den gangen hadde visst hvordan det evige livet er, og den himmelske skjønnheten sjelen nyter i Guds nærvær, så ville jeg bedt om at lidelsene skulle vart lenger. De er for ingen ting å regne sammenlignet med Guds herlighet.'
I juni 1994 fikk Paisios beskjed av sin lege at han bare hadde to-tre uker igjen å leve. Mandag 11. juni, på minnedagen for den hellige Euphemia mottok han nattverden dagen etter overgav han sitt liv i Herrens hender og sovnet stille inn.
Totalt antall sidevisninger
Viser innlegg med etiketten Himmelen. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Himmelen. Vis alle innlegg
onsdag 13. desember 2017
mandag 11. september 2017
Eufrosynus og paradiset
Munken Eufrosynus levde i et kloster på 800-tallet. Han var kokk og arbeidet på kjøkkenet. Mens han arbeidet, tenkte han alltid på Gud, levde i bønn og faste og satte brødrene sine høyere enn seg selv. Han måtte ofte tåle kritikk og urettferdighet fra medbrødrene, men viste stor tålmodighet og tok aldri igjen. Eufrosynus holdt skjult for brødrene det rike livet han levde i Gud, men Herren åpenbarte for dem gjennom munken hva det innebærer at den som ydmyker seg skal bli opphøyet.
En natt hadde abbeden en drøm. Han drømte at han var i paradis sammen med klostermunken Eufrosynus. Abbeden spurte ham hvorfor han var der, og han svarte at det var på grunn av Guds store barmhjertighet. Da abbeden spurte om hva han kunne få med seg fra paradiset, svarte Eufrosyus at han kunne ta med seg det han hadde lyst på. Han pekte da på noen epler fra et av trærne. De så svært velsmakende ut. Munken la dem i en duk og ga dem til abbeden.
Da abbeden våknet, fant han tre store, vakre epler på puten sin. Han husket drømmen og gikk til kjøkkenet, der han traff Eufrosynus. "Hvor var du i går kveld?" spurte abbeden og fikk til svar: "Jeg var der du var, fader."
Abbeden fortalte nå munkene hva han hadde opplevd. Alle ble overrasket. Men da de oppsøkte Eufrosynus for å hedre ham, hadde hann forsvunnet ut i villmarken. Hvor han gjemte seg for å slippe ære fra mennesker, er det ingen som vet, men han vendte aldri tilbake til klosteret. Munkene glemte ikke Eufrosynusm sin bror, som ble et tegn for dem om at vi bare kan nå paradiset gjennom Guds barmhjertighet.
(Fra Peter og Joel Halldorf: De fulgte Jesus. Luther forlag 2015, side 272)
En natt hadde abbeden en drøm. Han drømte at han var i paradis sammen med klostermunken Eufrosynus. Abbeden spurte ham hvorfor han var der, og han svarte at det var på grunn av Guds store barmhjertighet. Da abbeden spurte om hva han kunne få med seg fra paradiset, svarte Eufrosyus at han kunne ta med seg det han hadde lyst på. Han pekte da på noen epler fra et av trærne. De så svært velsmakende ut. Munken la dem i en duk og ga dem til abbeden.
Da abbeden våknet, fant han tre store, vakre epler på puten sin. Han husket drømmen og gikk til kjøkkenet, der han traff Eufrosynus. "Hvor var du i går kveld?" spurte abbeden og fikk til svar: "Jeg var der du var, fader."
Abbeden fortalte nå munkene hva han hadde opplevd. Alle ble overrasket. Men da de oppsøkte Eufrosynus for å hedre ham, hadde hann forsvunnet ut i villmarken. Hvor han gjemte seg for å slippe ære fra mennesker, er det ingen som vet, men han vendte aldri tilbake til klosteret. Munkene glemte ikke Eufrosynusm sin bror, som ble et tegn for dem om at vi bare kan nå paradiset gjennom Guds barmhjertighet.
(Fra Peter og Joel Halldorf: De fulgte Jesus. Luther forlag 2015, side 272)
Abonner på:
Innlegg (Atom)

