Totalt antall sidevisninger

Viser innlegg med etiketten Maximos Bekjenneren. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Maximos Bekjenneren. Vis alle innlegg

tirsdag 12. januar 2016

Levende Kristus-ikoner

'De hellige er levende Kristus-ikoner, de er de samme som Ham, av nåde, ikke ved assimilering'.

Maxsimos Bekjenneren

"Men vi som med utildekket ansikt ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til det samme bilde, fra herlighet til herlighet, som av Herrens Ånd'.
(2.Kor 3,18)

onsdag 13. august 2014

- I så fall er det jeg som er Kirken!

I dag feier vi han som er blitt kalt for Den bysantinske teologiens far, Maximos Bekjenneren (580-662). Denne teologien er befriende annerledes enn mye av den vestlige. La meg gi deg et eksempel:

En av de fremste kjennerne av Hl.Maximos var Paul Evdokimov (1901-1970), professor ved det ortodokse instituttet, Saint Serge i Paris. I boken 'Den dåraktige Gudskjærligheten', utgitt på svensk i 2001, kommenterer Evdokimov forskjellen mellom den klassiske definisjonen av ordet 'frihet' og definisjonen som Maximov gir: Mens den klassiske definisjonen på frihet handler om muligheten til å velge, fastslår Maximos Bekjenneren det motsatte. 'Behovet for å velge er, sier han, fattigdom, en følge av syndefallet. Den sanne friheten er en udelt fokusering, helt og holdent orientert mot det Gode, som ikke kjenner til noen undring eller tvil. På hellighetens nivå opphører vår valgmulighet til å sette vilkår for friheten. Den fullkomne følger det Gode umiddelbart, spontant, og befinner seg bortenfor alle valg'. (Paul Evdokimov: Den dåraktiga Gudskärleken, Artos 2001, side 72)


Tilnavnet 'bekjenner' var et navn den tidlige kirken gav martyrene. De var 'bekjennere' med sitt blotte liv. Men Maximos var ingen martyr i ordets vanlige forstand. Han ble martyr blant sine egne - et offer for kirkelig makt. Maximos ville nemlig ikke gjøre noen former for kompromiss med sin overbevisning.

Det var i en familie med gode kontakter inn i de keiserlige palassene at Maximos ble født omkring år 580. Maximos var en person som ble lagt merke til. Keiseren i Konstantinopel sørget for å ansette ham som sin statssekretær. Nå ble han ikke der lenge. Når perserne invaderer Midtre-Asia flykter han til Nord-Afrika. Vi skriver år 626.

Seks år senere - i år 632 - trer han inn i et kloster i Karthago. Her finner han vennskap og god åndelig veiledning hos klosterets abbed, fader Sofronios. Kontakten med ham skulle bli helt avgjørende for Maximos.

Det var urolige tider. Og denne Maximos skulle stå stødig midt oppe i tumultene. Han ble hovedpersonen i en teologisk strid som drev ham ut på en pilegrimsferd over tre kontinenter og som påvirket hele kristenheten. Striden handlet om troen på Jesus som sann Gud og sant menneske - uten sammenblanding, forveksling eller forandring. Det hele skulle først løses på det sjette økumeniske kirkemøtet i 680.

 Jeg kjenner på en djup takknemlighet overfor denne Maxomos og alle biskopene som tydeliggjorde hva sann kristen tro er. Hvor hadde vi vært i dag uten dem? Sannsynligvis i klørne på mennesker som vek bort fra den tro som en gang for alle er overgitt de hellige.

På denne tiden hadde nemlig en ide bredt om seg, den såkalte monotheletismen. Den gikk ut på at Jesus bare hadde en vilje, nemlig den guddommelige. Jesus delte med andre ord ikke menneskenes kår i alt.

Maximos kunne aldri godta en slik tanke. Om det var slik at Gud i Kristus ikke delte alt menneskelig, hvordan kunne da alt menneskelig bli frelst gjennom Jesus?

I sin landflyktighet kom noen som representerte keiseren til ham og sa:

'Du står helt ensom. Keiseren er imot deg. Paven i Rom er imot deg. Du står utenfor Kirken!'
Da svarte Maximos:
'Nei, i så fall er det jeg som er Kirken'.
Er dette hovmod? Nei, Maximos hadde rett. Keiseren og paven tok feil!

Men kampen var hard. Fordi han motsatte seg det keiserens og pavens syn, fikk han høyre hånden saget av og tungen skåret ut! Så landsforvises han. Til Svartehavets østkyst. Her dør han i år 662.

Når så den samlede kristenheten møtes i Konstantinopel i 680 til det sjette økumeniske kirkemøtet fikk Maximos sin anerkjennelse og gjenopprettelse.

tirsdag 13. august 2013

- I så fall er det jeg som er Kirken!

I dag feier vi han som er blitt kalt for Den bysantinske teologiens far, Maximos Bekjenneren (580-662). Denne teologien er befriende annerledes enn mye av den vestlige. La meg gi deg et eksempel:

En av de fremste kjennerne av Hl.Maximos var Paul Evdokimov (1901-1970), professor ved det ortodokse instituttet, Saint Serge i Paris. I boken 'Den dåraktige Gudskjærligheten', utgitt på svensk i 2001, kommenterer Evdokimov forskjellen mellom den klassiske definisjonen av ordet 'frihet' og definisjonen som Maximov gir: Mens den klassiske definisjonen på frihet handler om muligheten til å velge, fastslår Maximos Bekjenneren det motsatte. 'Behovet for å velge er, sier han, fattigdom, en følge av syndefallet. Den sanne friheten er en udelt fokusering, helt og holdent orientert mot det Gode, som ikke kjenner til noen undring eller tvil. På hellighetens nivå opphører vår valgmulighet til å sette vilkår for friheten. Den fullkomne følger det Gode umiddelbart, spontant, og befinner seg bortenfor alle valg'. (Paul Evdokimov: Den dåraktiga Gudskärleken, Artos 2001, side 72)

Tilnavnet 'bekjenner' var et navn den tidlige kirken gav martyrene. De var 'bekjennere' med sitt blotte liv. Men Maximos var ingen martyr i ordets vanlige forstand. Han ble martyr blant sine egne - et offer for kirkelig makt. Maximos ville nemlig ikke gjøre noen former for kompromiss med sin overbevisning.

Det var i en familie med gode kontakter inn i de keiserlige palassene at Maximos ble født omkring år 580. Maximos var en person som ble lagt merke til. Keiseren i Konstantinopel sørget for å ansette ham som sin statssekretær. Nå ble han ikke der lenge. Når perserne invaderer Midtre-Asia flykter han til Nord-Afrika. Vi skriver år 626.

Seks år senere - i år 632 - trer han inn i et kloster i Karthago. Her finner han vennskap og god åndelig veiledning hos klosterets abbed, fader Sofronios. Kontakten med ham skulle bli helt avgjørende for Maximos.

Det var urolige tider. Og denne Maximos skulle stå stødig midt oppe i tumultene. Han ble hovedpersonen i en teologisk strid som drev ham ut på en pilegrimsferd over tre kontinenter og som påvirket hele kristenheten. Striden handlet om troen på Jesus som sann Gud og sant menneske - uten sammenblanding, forveksling eller forandring. Det hele skulle først løses på det sjette økumeniske kirkemøtet i 680.

Jeg kjenner på en djup takknemlighet overfor denne Maxomos og alle biskopene som tydeliggjorde hva sann kristen tro er. Hvor hadde vi vært i dag uten dem? Sannsynligvis i klørne på mennesker som vek bort fra den tro som en gang for alle er overgitt de hellige.

På denne tiden hadde nemlig en ide bredt om seg, den såkalte monotheletismen. Den gikk ut på at Jesus bare hadde en vilje, nemlig den guddommelige. Jesus delte med andre ord ikke menneskenes kår i alt.

Maximos kunne aldri godta en slik tanke. Om det var slik at Gud i Kristus ikke delte alt menneskelig, hvordan kunne da alt menneskelig bli frelst gjennom Jesus?

I sin landflyktighet kom noen som representerte keiseren til ham og sa:
'Du står helt ensom. Keiseren er imot deg. Paven i Rom er imot deg. Du står utenfor Kirken!'
Da svarte Maximos:
'Nei, i så fall er det jeg som er Kirken'.
Er dette hovmod? Nei, Maximos hadde rett. Keiseren og paven tok feil!

Men kampen har hard. Fordi han motsatte seg det keiserens og pavens syn, fikk han høyre hånden saget av og tungen skåret ut! Så landsforvises han. Til Svartehavets østkyst. Her dør han i år 662.

Når så den samlede kristenheten møtes i Konstantinopel i 680 til det sjette økumeniske kirkemøtet fikk Maximos sin anerkjennelse og gjenopprettelse.

mandag 13. august 2012

Maximos Bekjenneren - munken som var tro når kirkens ledere tok feil

Maximos Bekjenneren (580-662), hvis minnedag det er i dag, skulle komme til å bli hovedpersonen i en teologisk strid som påvirket hele kristenheten og førte ham på en pilegrimsreise over tre kontinenter.

Han kalles gjerne den bysantinske teologiens far. Maximos fikk tilnavnet Bekjenneren, som han ikke var alene om å bli gitt i den tidlige kirkens historie. Tilnavnet ble gjerne gitt til dem som stod opp for troen, og det til tross for forfølgelse og tortur. Men det litt spesielle med Maximos er at han ikke led på grunn av Kirkens ytre fiender, men på grunn av de som bekjente Herrens navn. Men før vi ser nærmere på hva dette handlet om, la oss se nærmere på hans bakgrunn.

Maximos ble født omlag år 580. Hans familie var ingen hvemsomhelst. De hadde gode kontakter ved det keiserlige hoff i Konstantinopel. Ennå mens Maximos studerte ansatte keiseren ham som sin statssekretær. Det gikk ikke upåaktet hen. Men det var ikke dette Maximos ville. Han bar på en annen lengsel enn å bli en høytstående embetsmakt i statens makt.

Gikk i kloster
I år 614 forlot han alt sammen og trådte inn i en kloster i en forstad til Konstantinopel. Men dessverre fikk han ikke være her lenge. På grunn av persernes invasjon av Midtre-Asia flyktet han i år 626 til Nord-Afrika. Noen år senere - i år 632 - trer han inn i et kloster i Karthago. Her skulle han møte abbed Sofronios, og møtet med ham skulle bli helt avgjørende for livet til Maximos.

Den teologiske striden
Det er etter at Maximos blir kjent med Sofronios at han dras inn i en av de eldste konfliktene i den kristne kirke: striden om troen på Jesus som sant menneske og sann Gud, uten sammenblanding, forveksling eller forandring. Striden ble hard og munnet til slutt ut i det sjette økumeniske kirkemøtet i 680.

Det er på denne tiden at den såkalte monotheletismen dukker opp. Monotheletismen handlet om at Jesus hadde bare en vilje, den guddommelige. Han delte med andre ord ikke menneskets vilje i alt. En slik tankebygning kunne ikke Maximos akseptere. Hans tanke var at om ikke Gud i Kristus delte alt menneskelig, hvordan kunne da alt menneskelig bli frelst gjennom Kristus?

Under sin landflyktighet ble Maximos oppsøkt av utsendinger fra keiseren. De kunne fortelle ham:

- Du står alene! Keiseren er imot deg! Paven i Rom er imot deg! Du står utenfor Kirken!

Hva skulle Maxiomos svare til slikt? Jo, han svarte, og svaret er blitt klassisk: 'Nei, i såfall er det jeg som er Kirken!'

Forble trofast
Historien om Maximos Bekjenneren er historien om legmannen som forble trofast, når kampen om troen hardnet til, og Kirkens lederskap sviktet når det gjaldt. Men det kostet - ikke minst for Maximos eget vedkommende. Han fikk tungen skåret av og sin høyre hånd hugget vekk! Deretter ble han forvist til Svartehavets østkyst, hvor han døde i August 662.

Men Maximos hadde ikke kjempet forgjeves. Når den sjette økumeniske kirkemøtet trådte sammen i Konstantinopel i 680 fikk Maximos sin anerkjennelse og gjenopprettelse. Det var han som hadde hatt rett.