Totalt antall sidevisninger

Viser innlegg med etiketten Augustin. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Augustin. Vis alle innlegg

fredag 28. august 2015

'Min sjel er urolig inntil den finner hvile i Deg'

I går, når vi kom sammen til gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet, feiret vi minnet om Hl.Monica, mor til Hl.Augustin. I dag markerer vi at det er ganske nøyaktig 1585 år siden han sovnet inn i troen på Herren Jesus.

Det er ingen hvem som helst vi minnes. Augustin er en av de ruvende skikkelsene i den kristne kirke. Han var 32 år gammel når han kom til en levende tro på Jesus. Påskenatten år 387 gikk han sammen med en skare av nyomvendte inn i det nybygde dåpskapellet til Ambrosios. Her ble han døpt på bekjennelsen av sin tro.

Fram til den høytidelige dåpsdagen hadde han levd et omtumlende liv. Han kom fra et beskjedent hjem i den romerske provinsen Numidia i det nåværende Algerie. Hans mor var en kristen. Hun vokste opp i en kristen familie i Tagaste i Nord-Afrika, men giftet seg med en ikke-kristen mann. De fikk tre barn sammen: Augustin, Navigus og Perpetua.

I Kartago roter Augustin seg borti den gnostiske sekten Manikeerne, til sin mors store fortvilelse. Hun gjorde alt en mor kan gjøre når et barn forviller seg vekk fra sannheten, men hun lykkes ikke med sine overtalelsesevner. År 382 reiser hun sammen med Augustin til Roma, senere kom de til Milano, hvor Augustin møter biskop Ambrosios. Det skille bli helt avgjørende. Hans prekener rørte ved Augustin. Gjennom Ambroios fant Augustin ut at det var mulig å lese Bibelen på en annen måte enn den måten han hadde lest den på som ung.

Noen år etter at han ble døpt dro Augustin tilbake til Nord-Afrika. Underveis dør hans mor, bare 52 år gammel. Tapet er smertelig. Augustin lukket selv hennes øyne. Det drøyde ikke lenge før Augustin ble biskop. Rundt Augustin ble det etter hvert dannet en kjerne av unge menn som ville lære mer om Kristus, og en kommunitet ble dannet. Etter hvert ble det bygget et kloster i hagen inntil kirken der Augustin var biskop. Dette kloster i Hippo ble et presteseminar, og herfra skulle det utgå en åndelig innflytelse som skulle påvirke hele kirken.

Augustin døde og ble begravet i Hippo 28.august år 430.

Det er mange ting som kunne nevnes, men denne gangen nevner jeg hans berømte utsagn: 'Min sjel er urolig inntil den finner hvile i Deg'. Det er noe å tenke på for oss alle.

tirsdag 27. august 2013

Pelagius - mannen som Augustin ville stemple som vranglærer

Det er skrevet mye om Augustin, men ikke så mye om Pelagius, hans samtidige. I morgen - onsdag - er det minnedagen til Augustin. I den forbindelse kan det være interessant å se litt nærmere på Pelagius som Augustin forsøkte å få stemplet som vranglærer.

Våre venner i Northumbria Community har valgt å minnes Pelagius denne dagen, og ikke Augustin. Og det ikke uten grunn. Pelagius forfektet en kristen tro som ligner mye på den arven som den keltiske spiritualiteten representerer.

Pelagius var en britisk teolog, lærer og sjelevenn født muligens rundt år 350, som slo seg ned i Rom. Mange snakket varmt om ham - også Augustin i begynnelsen. Han talte om betydningen av en sjelevenn, altså en åndelig medvandrer eller veileder. Han feiret det faktum at Guds godhet roper til oss gjennom skapelsen, for som han sa: 'smale sjakter av guddommelig lys gjennomtrenger sløret som skiller jord fra himmel'.

Men ganske snart ble han kritisert for at han lærte kvinner å lese Bibelen, og for å lære at Guds bilde er nærværende i hvert nyfødt barn, og at sex er en gud-gitt del av vår essensielle skapelse.Men han fornektet ikke ondskapens realitet. Dette sto i skarp kontrast til Augustin som så på menneskene som onde og forurenset av seksuell aktivitet fra unnfangelsen av.

I år 415 forsøkte Augustin to ganger å få Pelagius dømt for heresi, altså vranglære. Begge gangene ble Pelagius frikjent. Året etter ledet Augustin og noen afrikanske biskoper et konsil for å få fordømt Pelagius sammen med en annen kelter, Celestius.

I 417 kalte biskopen av Rom sammen til en synode for å se nærmere på konflikten. Denne slo fast at det Pelagius lærte var rett, og anmodet på det sterkeste de afrikanske biskopene å elske fred, verdsette kjærlighet og søke etter å leve i harmoni. De afrikanske biskopene ignorerte dette, og i år 418 klarte de å overbevise staten om å gripe inn og forvise Pelagius fra Rom med den begrunnelsen at han forstyrret freden! Det er vel ingen tvil om at det var motsatt! Kirken var på sin side tvunget til å lyde keiseren, og ekskommuniserte og la Pelagius under kirkelig bann. Ingen begrunnelse ble gitt.

Pelagius returnerte til Wales, muligens til klosteret i Bangor.

To århundrer senere lever fremdeles det Pelagius lærte i den keltiske kirken. Historien skrives av seierherrene. Mesteparten av det som Pelagius skal ha sagt har vi fra Augustins synspunkter, som ikke akkurat kan sies å være objektive. Pelagius ble kritisert for å være en stor, entusiastisk mann, som var dum fordi han spiste for mye grøt og hadde for stor tro på sin egen styrke, og for å ha en hårfrisyre som ikke var anstendig!

Northumbria Community har skrevet en bønn som de ber på minnedagen for Pelagius. Den lyder slik:
Herre, gjør det slik at vi forstår betydningen av å være en sjelevenn, feire Din godhet som vi ser i hele skapelsen, og verdsette at et hvert menneske er skapt i Ditt eget bilde. Hjelp oss å elske fred, verdsette kjærligheten og søke etter harmoni i hver del av vårt liv.

mandag 27. august 2012

Kraften i en bedende mors bønner

Gudfryktige mødre spiller alltid en viktig rolle i barnas liv, synlig eller usynlig. Det er en enorm kraft i en bedende mors bønner. Vi husker vel alle lignelsen Jesus forteller, som Lukas gjengir, om enken og den urettferdige dommeren. Han som måtte gi etter på grunn av enkens pågående bønn. Jesus forteller historien når Han sier til sine disipler at 'alltid burde be og ikke bli trette'. (Luk 18,1flg)

I dag feirer vi minnet om en slik bedende kvinne: Hl.Monica, mor til Augustin. Hun kom til å spille en svært viktig rolle i sønnens åndelige utvikling. Hun ble født i Tagaste i Nord-Afrika i år 322, og vokste opp i en kristen familie og bar med seg en viktig påvirkning og arv hjemmefra. Men hennes mann, Patricius, var ingen kristen. De fikk tre barn: Augustin, Navigius og Perpetua.

Augustin ingen enkel mann
Av de tre barna var det nok sønnen Augustin som bekymret moren mest, og han ble da også gjort til gjenstand for hennes inderlige bønner. Sønnen var nemlig svært begavet, men også svært eksentrisk. Han rotet seg borti en av samtidens nyåndelige grupper, den gnostiske sekten Manikeerne. Hl.Monica gjorde alt hun kunne for å få ham bort fra denne gruppen. Det var først når hun gjennom en drøm opplevde at Gud ba henne ha tålmodighet, at hun roet seg ned.

I år 383 reiste hun sammen med Augustin til Roma, hvor Augustin skulle undervise. Senere dro de til Milano der de to møtte biskop Ambrosius.

Døpt påskenatt
Det er her i Milano at Augustin får møte Den oppstandne Kristus, og påskenatten 387 blir han døpt. Også for hans mor må det ha vært et stort øyeblikk. Etter sin dåp legger han planer for å reise tilbake til Nord-Afrika. Det er svært gripende å lese det Augustin skriver i sine berømte Bekjennelser, om forberedelsen til denne reisen. Når dette skrives befinner Augustin seg sammen med sin mor i Ostia:

'Vi sto der ensomme og talte inderlig med hverandre. Med en stadig mer brennende lengsel løftet vi oss mot Den som evig er den samme; steg for steg vandret vi gjennom alt i den synlige verden; og opp gjennom selve himmelen fra hvor solen, månen og stjernene lyser over jorden. Vi steg høyere mot vårt innerste; mens vi samtalte om Dine verk og begrunnet og forundret oss over dem ...'

Noen dage etter samtalen blir Monica syk, og innen to uker er gått, dør hun, 56 år gammel.

lørdag 27. august 2011

Monica - en gudfryktig og bedende mor

I dag minnes vi den hellige Monica (331-387), Augustins mor. Augustin skrev mye om hennes gudfryktighet i sine Bekjennelser.

På grunn av hennes navn antar man at hun var berber. Tidlig giftet hun seg med Patritius, som hadde en offisiell stilling i daværende Tagaste, nåværende Souk Ahras i Algerie. Denne Patritius var hedning, som mange andre i denne perioden. Han hadde et voldsomt temperament, så Monicas ekteskap var langt fra lykkelig. Monica's bønneliv og gode gjerninger, irriterte Patritius, men det sies at han likvel holdt av henne. Vi vet ikke hvordan hun ble en kristen.

Ekteparet hadde tre barn: To gutter og en jente. Augustin var den eldste, den andre gutten het Navigius og datteren Perpetua. Ingen av dem var døpt som barn.

Monica opplevde stor sorg over dette da Augustin ble syk, og i sin fortvilelse henvendte hun seg til ektefellen som gikk med på at Augustin skulle døpes, men da han ble frisk igjen før han skulle døpes, trakk han tilbake sitt løfte. Patrinius ble etter hvert en kristen, men han døde kort tid etterpå, og Monica bestemte seg for ikke å gifte seg igjen.

I Kartago hadde Augustin stiftet bekjentskap med manikeerne, og da han kom hjem talte han med iver om den. Hans mor ville ikke ha ham ved bordet, men det sies at hun fikk et syn om at en dag ville de to forsones med hverandre. Det var på denne tiden at hun oppsøkte en biskop, som vi ikke kjenner navnet på. Til ham utøste hun sitt hjertes store sorg, hennes sønn Augustin. Biskopen trøstet henne med de nå så kjente ordene: 'Det barn som slike tårer gråter for skal aldri gå fortapt."

Monica fulgte etter sin sønn, som i all hemmelighet hadde reist til Rom. Da hun kom dit, var han allerede reist videre til Milano. Hun fulgte etter, og der traff hun biskop Ambrosius, og gjennom ham hadde Monica gleden av å se Augustin komme til tro på Jesus, etter 17 års motstand.

Mor og sønn tilbrakte seks måneder i sann fred i Rus Cassiciacum, våre dagers Cassa Brianza, før Augustin ble døpt i Johannes Døperens kirke i Milano. Etter dåpen kalte Afrika på Augustin, og de to reiste sammen, og stanset i Civitavecchia og Ostia. Her døde Monica, hvor hun også ble begravd.

I dag kan vi tenke på hvor viktige gudfryktige og bedende mødre er. La oss takke Gud for det eksemplet Monica var, og for alle gudfryktige og bedende mødre.