Totalt antall sidevisninger

Viser innlegg med etiketten Basileios av Caesarea. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Basileios av Caesarea. Vis alle innlegg

tirsdag 1. januar 2019

Teologen er en beder

Der er merkelig hvordan tiden endrer seg. På 300-tallet ville en teolog som ikke hadde levd i ørkenen, i et kloster eller i en eneboerhytte bli sett på som en raritet. Du la merke til at jeg skrev 'ikke', gjorde du ikke? I dag vil det motsatte bli sett på som en raritet. På 300-tallet var ikke teologi forbundet med akademia, men med bønn! Hvordan er det i dag? Definisjonen på en teolog, og det var en definisjon som sto seg i 1000 år, var denne: "Den som ber i ånd og sannhet er en teolog, og teolog er den som ber i ånd og sannhet." I 'Norsk etymologisk ordbok' fra 2013 knyttes teologi til 'vitenskapen om læren og opprinnelsen til en religion'. (Norsk etymologisk ordbok. Kagge forlag, side 920)

Men opprinnelig, i begynnelsen, var det ikke slik. Studier og forelesninger var ikke nok for å kjenne Gud. Man måtte gjøre seg erfaringer med Gud gjennom bønnen.

Det er mange gode grunner til å minne om dette ved det nye årets begynnelse, som innledes med minnedagen for en av de tre såkalte 'kappadokierne'. Den fremste av de tre var Basileios av Cæsarea (ca 330-379).

I en av den tidlige Kirkens vakreste liturgier, som vi først og fremst kan takke Basileios av Cæsarea for, beskrives frelseshistorien på følgende måte:

"I din barmhjertighet har Du besøkt menneskene på mange måter - Du har sendt profetene, Du har gjort store under gjennom de hellige som i slekt etter slekt har stått Deg nær. Du har gitt oss Lovens støtte. Du har sendt engler til vår beskyttelse. Men når tidens fylde kom talte Du til oss gjennom Sønnen".

For å fortelle om Basileios av Cæsarea velger jeg å begynne med hans mor, Emmelia. For det var et gudfryktig hjem han vokste opp i. Hans mor var datter av en martyr, faren var lærer. Morfaren led martyrdøden bare noen få år før Keiser Konstantins omvendelse. De fikk ni barn, tre av dem ble biskoper, og den eldste av søstrene, Makrina, ble en åndelig mor for mange.

Basileios, som ble født i Kapadokia i år 330, skulle bli selve klosterlivets far, og en av de store fornyerne av gudstjenestelivet i de østlige delene av kristenheten på 300-tallet.

Etter en studieperiode i Athen på 350-tallet, som han delte med en annen av de store skikkelsene i Kirkens historie, Gregorios av Nazianz, søkte Basileios seg ut i den egyptiske ørken. Det skjedde i år 357 etter at han ble døpt. Den Hellige Ånd hadde skapt en sterk åndelig åndelig lengsel, etter et djupere åndelig liv. Her møtte Basileios den store vekkelsen som preget den egyptiske ørken på denne tiden, og han fant den vei han kjente seg kallet til å gå i Kristi etterfølgelse. Basileios ble djupt grepet av den radikale Jesus-etterfølgelsen han ble vitne til blant de som bodde her ute i ødemarken. Men et liv som eneboer tiltalte ham ikke, og etter å ha delt sine eiendeler med de fattige, fikk kommunitetslivet hans oppmerksomhet. 
Etter ørkenoppholdet dro han tilbake til Kapadokia, men også her søkte han ut i fjellområdene for å søke stillhet og kunne tilbringe lange tider i bønn.

År 362 blir han presteviet. Det skjer i Cæsarea. 14 juni 370 konsekreres han så til biskop. I år 358 samler han en gruppe av likesinnede om seg. De vil leve ut troen i et nært fellesskap med hverandre. Med i denne gruppen er hans bror, Peter. De grunnlegger en monastisk kommunitet på familieeiendommen, i Arnesi i Pontus. Med i kommuniteten er også hans mor, som på dette tidspunktet er blitt enke, og hans søster Makrina.

Dette var en tid da mange unge følte dragningen til klosterlivets radikalitet, og Baileios skulle komme til å formulere den av klosterreglene som har spilt den største rolle i Østkirken. For Basileios handlet klosterlivet om å vende tilbake til den første forsamlingens apostoliske liv - et fellesskapsliv grunnet på kjærlighet, omsorg for sin neste, arbeid, samfunnsinnsats, bønn og åndelig lesning.

Og Basileios gjorde mer enn å snakke om det, han viste et sterkt samfunnsengasjement. I nærheten av Cæsarea bygget han opp en hel liten by som ble hetene Basilia, med sykehus, hjem for foreldreløse, yrkesskoler og herberger med matservering for fattige arbeidere.

I klostrene inspirerte Basileios til en fornyelse av gudstjenestelivet. Det sier sitt om slitestyrke og aktualitet når den liturgien som han formulerte, som bærer hans navn - Basileiosliturgien - fremdeles brukes.

Basileios ble også en av de ledende arkitektene bak den utformingen av Treenighetslæren som skulle finne sted ved det andre store kirkemøtet i Konstantinopel. Et kirkemøte Basileios ikke fikk oppleve. Hans etterlatte skrifter kom likevel til å spille en avgjørende rolle når den nikenske trosbekjennelsen skulle få sin endelige utforming.

1.januar år 379 dør han, bare 50 år gammel.

fredag 10. januar 2014

Gudselskeren som forstod hva det guddommelige mørket innebar

'Hva innebærer det å se Gud', spør den hellige Gregorios av Nyssa? Han svarer: 'Det innebærer at man aldri får sitt begjær mettet'.

I år er det ganske nøyaktig 1620 år siden han sovnet inn.

Vi forbinder begrepet 'sjelens mørke natt' med Johannes av Korset. Og det er rett. Men egentlig er det Gregorios av Nyssa som er den første som bruker 'det guddommelige mørke' om menneskets åndelige modenhet. Veien vi skal vandre går ikke - slik vi kanskje vil tro - fra klarhet til klarhet. Tvert om vandrer fra klarhet til dunkelhet. Skråsikkerheten hører det første yre tiden til som kristen. Da kan vi det meste, da forstår vi alt, og alt er selvsagt. Når vi modnes under vandringen forstår vi at Gud er den som er totalt annerledes, og lyset fra den guddommelige virkeligheten er tusen ganger sterkere enn solens. Åndelig modenhet fører ikke til at Gud blir mer forståelig. Åndelig modenhet fører til at Gud blir større, Han blir et mysterium, uutgrunnelig, mektig.

Gregorios vokste opp i litt av en familie: Han hadde åtte søsken, og ble født i år 334. Tre av guttene, ble biskoper, Gregorios var en av dem, og den eldste av søstrene, Makrina, ble en åndelig mor for mange. Broren Basileios er den mest kjente av Gregorios' sine brødre, vi kjenner han som Basileios av Cæsarea. Deres mor var datter av en martyr. Morfaren led martyrdøden bare noen få år før keiser Konstantins omvendelse.

Det er i år 371 at Gregorios utnevnes til biskop av Nyssa. Nyssa var en liten by i nærheten av storbyen Cæsarea, hvor broren Basileios var biskop. Gregorios var gift med Theosebia. Han kjente seg derimot ikke helt hjemme i rollen som biskop. Gregorios følte seg mer tiltrukket av stillheten i fjellene. Så var da også 'Gudslengselen' store livstema. Han ble aldri trett av å fremheve at livet er som mest, når det tørster etter mer.

Han kom likevel til å spille en hovedrolle i det andre økumeniske kirkemøtet i Konstantinopel i 381, hvor kampen sto om hvordan man skulle forstå Treenigheten. Her stod Gregorios frem og talte med tydelighet og klargjorte hva synet på den treenige Gud innebærer.

tirsdag 6. august 2013

Gud i menneskeskikkelse

Mens vi feirer den såkalte Gudsmoders faste, feirer vi en av de viktigste åndelige høytidene på sommeren, Kristi forklarelses dag. Den feires 6 august, så godt som i hele kirken. Bortsett fra i Den norske kirke, som har lagt den til den siste søndag i Åpenbaringstiden. Begrunnelsen for dette var behovet for å få en fast avslutning på det som kalles åpenbaringstiden i kirkeåret. Alle andre tradisjoner som feirer denne dagen, både ortodokse, katolske og protestantiske, gjør det på denne tradisjonelle datoen for denne festen: 6 august.

I denne tradisjonen ønsker også vi å stå i Kristi himmelfartskapellet. Vi feirer den på torsdag i forbindelse med vår nattverdsgudstjeneste.

Særlig i ortodoks tradisjon har denne dagen en helt spesiell posisjon. Den har sin opprinnelse fra 300- tallet, og ble antagelig først feiret i Den armenske kirke.

Da man begynte å feire Kristi forklarelses dag 6 august, var det som å feire en liten påskehøytid midt på sommeren. Jesus fremstår forherliget på en måte som han ikke skulle komme til å gjøre før etter oppstandelsen.

'I dag strålte Kristi ansikt som solen, og Hans klær ble hvite som snø', synger kirken i en av sine antifoner på denne festdagen. Peter, Jakob og Johannes - disse tre som hører til blant Jesu mest fortrolige venner - får'uten slør for ansiktet' i noen korte øyeblikk få se Herrens herlighet. Kan det være dette Johannes sikter til når han i prologen til sitt evangelium skriver: 'og vi så Hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet'.? ( Joh.1,14b )

'Den lyste med et skinn sterkere enn solens,' skriver Basileios av Cæsarea og legger til: 'De ble altså ansett som verdige til å få se førstefrukten av Hans gjenkomst med egne øyne.'

La oss glede oss over denne store festdagen.

'Slik Herrens kropp ble herliggjort på fjellet og forvandlet i Guds herlighet og uendelige lys, slik skal de helliges kropper forherliges og lyse som lynet', sier den hellige Makarios på 300- tallet.

mandag 6. august 2012

Kristi forklarelse - en forsmak på herligheten

I dag kan vi feire Kristi forklarelsesdag! For de tre disiplene som fikk være med Jesus opp på fjellet, må det ha vært en forunderlig opplevelse. Selve feiringen av dagen har sin bakgrunn i Armenia, en gang på 300-tallet. Og dagen feires 6.august. For de som følger den julianske kalenderen feires denne Kristusfesten den 19. august. Når man begynte å feire denne dagen den 6.august var det som om man feiret en liten påske midt på sommeren. For her oppe på fjellet fremstår jo Jesus forherliget, og det på en måte som Han ikke skulle gjøre før etter oppstandelsen. Forklarelsen er en forsmak på herligheten, og dermed den himmelske verden.

Både Matteus, Markus og Lukas beskriver i sine evangelier transfigurasjonen, eller forklarelsen: Matt 17,1-8;Mark 9,2-8 og Luk 9,28-36.  I ortodoks tradisjon har denne dagen en svært sentral plass. I en av kirkens antifoner for nettopp denne festdagen, heter det:

'I dag strålte Kristi ansikt som solen, og Hans klær ble hvite som snø'.

I den ortodokse bønneboken heter det:

Kondak i 7.tone:
På berget ble Du forklaret, og etter evne fikk disiplene skue Din herlighet, Kristus, vår Gud, så at de ved synet av Deg korsfestet forstår at Du lider frivillig, og forkynner for verden at Du i sannhet er Faderens avglans.

Megalynar:
Stor er Herren og høylovet i vår Guds stad, på Hans hellige berg. Vi høylover Deg, Kristus Livgiver, og vi ærer Ditt rene legemes herlige forklarelse.

Det som skjer på Tabor er forunderlig: Peter, Jakob og Johannes får i et kort øyeblikk skue Herrens herlighet, og det uten slør for sine øyne. I dette øyeblikket blir himmel og jord ett. Det er ingen barriere lenger mellom den himmelske verden og jorden. Teppet dras til side. De skuer inn i Guds evighet. Basileios av Cæsarea beskriver dette slik: 'De regnes altså verdige slik at de med egne øyne kunne se den første frukten av Hans gjenkomst'.

Det er en veldig interessant observasjon! For det er jo sant: slik vil Herren fremstå når Han kommer igjen i herlighet, når skyen brister, og Han setter sine føtter på Oljeberget i Jerusalem.


Kristus - sann Gud og sant menneske
Forklaringen på Tabor er en sterk understrekning at Kristi to naturer - Han er sant menneske, men også sann Gud.

torsdag 19. juli 2012

En åndelig mor

Hun var bare 53 år gammel da hun døde, den hellige Macrina, som i dag feires av kirkene både i Øst og Vest. Hellige Macrina var en av de mest betydningsfulle åndelige mødrene i den tidlige kristne tiden. Hun var vokste opp i en gudfryktig familie, og var den eldre søsteren til Basileios av Cæsarea, Gregorios av Nyssa og Peter av Sebaste, alle tre betydningsfulle skikkelser i den tidlige kirken.

Macrina var ikke mer enn 12 år gammel, da hun fattet den beslutningen at hun ikke skulle gifte seg. Hun ville bruke sitt liv på bønn. Broren Gregorios har skrevet en biografi om henne, hvor han forteller at hele familien ble inspirert og utfordret til å søke en djupere overlatelse til Gud, gjennom hennes livs eksempel. Etter at faren døde overtalte hun også sin mor til å tre inn i det monastiske livet.

Det var på initiativ fra Macrina at familiens eiendom i Pontons i Kappadokia ble omgjort til kloster. Etter en tid hvor man prøvde ut ulike modeller for hvordan man kunne leve et monastisk liv, valgte de å bygge et dobbelt kloster: et for kvinner og et for menn. Her skulle man leve sølibatært og i fellesskap, man skulle arbeide med sine hender og vise gjestfrihet.

lørdag 9. juni 2012

Skatten rommer mer enn du har funnet

Jeg synes det er så berikende å kunne minnes, eller for å bruke det gammelmodige ordet, ihukomme, de som har gått foran og som i sin samtid satte så djupe spor etter seg, at de i dag fremdeles påvirker oss og hjelper oss i vandringen med Jesus. For meg er Efraim Syreren en av disse hellige. Det er hans minnedag i dag, og dagen i dag vil jeg bruke til å minnes ham. Og det er en god anvendelse av tiden.

Og jeg er slett ikke alene om dette! Efraim Syrerens poetiske teologi har inspirert og utfordret kristne i 1700 år og gjort ham til den mest elskede åndelige veilederen i den syrisk kristne tradisjonen. Men før jeg skriver mer om hans liv, la meg dele med leseren noe av det han har skrevet om bibellesningen. Jeg tror du vil bli velsignet av dette:

"Hvem kan gjennomskue et eneste av dine ord, Herre? Vi må etterlate oss mer enn det vi får med oss, på samme måte som en tørstende som drikker fra sin kilde. For det er mange sider ved Guds ord og de svarer til fatteevnen hos dem som lærer seg Ordet. Herren har prydet sitt ord med mange farger, slik at enhver kan lære seg å se det som synes er vakkert. Han har skjult skatter i sitt ord, slik at alle som fordjuper seg i Ordet, kan bli rike. Guds ord er livets tre. I alle deler gir det deg en velsignet frukt, som den klippe som åpnet seg i ørkenen og gav alle åndelig drikke. Dersom noen får del i denne skatten, skal han ikke tro at skatten rommer bare det han har funnet, for han har bare funnet noen av alle dens rikdommer. Og fordi kun dette er blitt ham til del, skal han ikke si at Ordet gir ubetydelig frukt og så forakte det. I stedet skal han takke for at Ordet rommer så store rikdommer at han selv ikke kan romme dem. Gled deg over at du er blitt beseiret; sørg ikke over at Gud har overvunnet deg. Den som tørster, gleder seg når han drikker og han sørger ikke over at han ikke kan tømme kilden. Kilden bør overvinne din tørst - ikke din tørst kilden."

Efraim Syreren ble født på midten av 300-tallet i Mesapotamia. I sin ungdom ble han en disippel av biskop Jakob av Nisibis, som var velkjent for sitt hengivne kristne liv. Byen Nisibis var på den tiden Romerrikets utpost i øst. Jakob av Nisibis skulle bli viktig for Efraim. Det var gjennom ham at han skulle lære den Herre Jesus bedre å kjenne, og fordjupe sitt liv sammen med Ham. Samtidig som Efraim levde et monastisk liv var han også diakon i menigheten i Nisibis, og når kirkemøtet i Efesos blir holdt i 325 er han å finne der, sammen med biskop Jakob.

Bibelkommentarer
I år 363 skjer det en radikal kursendring i Efraims liv. På grunn av den persiske invasjonen må han gjøre oppbrudd fra Nisibis og flytter til Edessa. I utkanten av denne byen slår han seg i lag med noen som lever et asketisk liv i fjellene. Han veksler med å leve sammen med dem, og undervise ved den teologiske skolen i byen. Her skriver han sine kommentarer til både Det gamle- og Det nye testamente. Og ikke minst sine etterhvert så berømte hymner. 

På grunn av disse har Efraim Syreren fått mange navn. Johannes Chrysostomos kalte ham ingen ringere enn 'Den hellige ånds harpe' og 'syrernes sol', andre kalte ham 'den gode kilden' eller 'syrernes profet', bare for å nevne noen av disse benevnelsene.

Basileios av Caesarea
Tradisjonen vet å fortelle at Efraim en dag skulle vigsles til eller prest etter ønske fra selveste Basileios av Caesarea, men når diakonene til Basileios kom for å hente ham, spilte Efraim dum. Han anså seg nemlig ikke verdig til et slikt embede, og forble diakon i kirken.

Når Edessa mot slutten av Efraims levetid opplevde stor nød, bestemte Efraim seg for å forlate sitt bosted i fjellene og bosette seg i selve byen. Her bygget han opp et sykehus, og særlig de døende viste han stor omsorg. Så blir Efraim selv syk og dør den 9.juni 373.