For noen koster troen alt. Også deres liv. Gjennom hele den hellige historien har statsmakten sørget for å rydde av veien brysomme representanter for Guds rike.
I dag minnes vi Døperen Johannes martyrium. Hans liv fikk en brå og grusom ende når han ble berøvet livet på en kongelig fødselsdag. Han tiet ikke om det faktum at Herodes levde sammen med sin brors hustru, Herodias. Synden ble blottstilt av han som var veirydderen, for Han som skulle komme, Messias. Troskap mot sannheten skulle komme til å koste ham livet.
Johannes var ikke bare den siste av de gammeltestamentlige profetene. Jesus kaller ham 'den største'. Han var den Elia som Gud skulle sende. Det er på vei ned fra Forklarelsens berg at disiplene spør Jesus: 'Hvorfor sier da de skriftlærde at Elia først må komme? Han svarte: Elia kommer nok, og han skal sette alt i stand. Men jeg sier dere at Elia allerede er kommet, og de kjente ham ikke, men gjorde med ham det som de ville. Slik skal også Menneskesønnen lide under dem. Da forsto disiplene at det var om døperen Johannes han til dem'. (Matt 17,10-13)
Etter ønske fra Salome, datteren til Herodias, ble døperen Johannes halshugget. Døperen - som ikke viste noe kompromiss med synd, og tok ikke hensyn til hvem han talte med, om det var konge eller trell, ble farlig for Herodias og Herodes. Synden var kommet frem i lyset.
Men det kostet døperen livet.
På denne dagen bør vi spørre oss selv: Er den tro jeg har verd å dø for?
Totalt antall sidevisninger
torsdag 29. august 2013
tirsdag 27. august 2013
Pelagius - mannen som Augustin ville stemple som vranglærer
Det er skrevet mye om Augustin, men ikke så mye om Pelagius, hans samtidige. I morgen - onsdag - er det minnedagen til Augustin. I den forbindelse kan det være interessant å se litt nærmere på Pelagius som Augustin forsøkte å få stemplet som vranglærer.
Våre venner i Northumbria Community har valgt å minnes Pelagius denne dagen, og ikke Augustin. Og det ikke uten grunn. Pelagius forfektet en kristen tro som ligner mye på den arven som den keltiske spiritualiteten representerer.
Pelagius var en britisk teolog, lærer og sjelevenn født muligens rundt år 350, som slo seg ned i Rom. Mange snakket varmt om ham - også Augustin i begynnelsen. Han talte om betydningen av en sjelevenn, altså en åndelig medvandrer eller veileder. Han feiret det faktum at Guds godhet roper til oss gjennom skapelsen, for som han sa: 'smale sjakter av guddommelig lys gjennomtrenger sløret som skiller jord fra himmel'.
Men ganske snart ble han kritisert for at han lærte kvinner å lese Bibelen, og for å lære at Guds bilde er nærværende i hvert nyfødt barn, og at sex er en gud-gitt del av vår essensielle skapelse.Men han fornektet ikke ondskapens realitet. Dette sto i skarp kontrast til Augustin som så på menneskene som onde og forurenset av seksuell aktivitet fra unnfangelsen av.
I år 415 forsøkte Augustin to ganger å få Pelagius dømt for heresi, altså vranglære. Begge gangene ble Pelagius frikjent. Året etter ledet Augustin og noen afrikanske biskoper et konsil for å få fordømt Pelagius sammen med en annen kelter, Celestius.
I 417 kalte biskopen av Rom sammen til en synode for å se nærmere på konflikten. Denne slo fast at det Pelagius lærte var rett, og anmodet på det sterkeste de afrikanske biskopene å elske fred, verdsette kjærlighet og søke etter å leve i harmoni. De afrikanske biskopene ignorerte dette, og i år 418 klarte de å overbevise staten om å gripe inn og forvise Pelagius fra Rom med den begrunnelsen at han forstyrret freden! Det er vel ingen tvil om at det var motsatt! Kirken var på sin side tvunget til å lyde keiseren, og ekskommuniserte og la Pelagius under kirkelig bann. Ingen begrunnelse ble gitt.
Pelagius returnerte til Wales, muligens til klosteret i Bangor.
To århundrer senere lever fremdeles det Pelagius lærte i den keltiske kirken. Historien skrives av seierherrene. Mesteparten av det som Pelagius skal ha sagt har vi fra Augustins synspunkter, som ikke akkurat kan sies å være objektive. Pelagius ble kritisert for å være en stor, entusiastisk mann, som var dum fordi han spiste for mye grøt og hadde for stor tro på sin egen styrke, og for å ha en hårfrisyre som ikke var anstendig!
Northumbria Community har skrevet en bønn som de ber på minnedagen for Pelagius. Den lyder slik:
Våre venner i Northumbria Community har valgt å minnes Pelagius denne dagen, og ikke Augustin. Og det ikke uten grunn. Pelagius forfektet en kristen tro som ligner mye på den arven som den keltiske spiritualiteten representerer.
Pelagius var en britisk teolog, lærer og sjelevenn født muligens rundt år 350, som slo seg ned i Rom. Mange snakket varmt om ham - også Augustin i begynnelsen. Han talte om betydningen av en sjelevenn, altså en åndelig medvandrer eller veileder. Han feiret det faktum at Guds godhet roper til oss gjennom skapelsen, for som han sa: 'smale sjakter av guddommelig lys gjennomtrenger sløret som skiller jord fra himmel'.
Men ganske snart ble han kritisert for at han lærte kvinner å lese Bibelen, og for å lære at Guds bilde er nærværende i hvert nyfødt barn, og at sex er en gud-gitt del av vår essensielle skapelse.Men han fornektet ikke ondskapens realitet. Dette sto i skarp kontrast til Augustin som så på menneskene som onde og forurenset av seksuell aktivitet fra unnfangelsen av.
I år 415 forsøkte Augustin to ganger å få Pelagius dømt for heresi, altså vranglære. Begge gangene ble Pelagius frikjent. Året etter ledet Augustin og noen afrikanske biskoper et konsil for å få fordømt Pelagius sammen med en annen kelter, Celestius.
I 417 kalte biskopen av Rom sammen til en synode for å se nærmere på konflikten. Denne slo fast at det Pelagius lærte var rett, og anmodet på det sterkeste de afrikanske biskopene å elske fred, verdsette kjærlighet og søke etter å leve i harmoni. De afrikanske biskopene ignorerte dette, og i år 418 klarte de å overbevise staten om å gripe inn og forvise Pelagius fra Rom med den begrunnelsen at han forstyrret freden! Det er vel ingen tvil om at det var motsatt! Kirken var på sin side tvunget til å lyde keiseren, og ekskommuniserte og la Pelagius under kirkelig bann. Ingen begrunnelse ble gitt.
Pelagius returnerte til Wales, muligens til klosteret i Bangor.
To århundrer senere lever fremdeles det Pelagius lærte i den keltiske kirken. Historien skrives av seierherrene. Mesteparten av det som Pelagius skal ha sagt har vi fra Augustins synspunkter, som ikke akkurat kan sies å være objektive. Pelagius ble kritisert for å være en stor, entusiastisk mann, som var dum fordi han spiste for mye grøt og hadde for stor tro på sin egen styrke, og for å ha en hårfrisyre som ikke var anstendig!
Northumbria Community har skrevet en bønn som de ber på minnedagen for Pelagius. Den lyder slik:
Herre, gjør det slik at vi forstår betydningen av å være en sjelevenn, feire Din godhet som vi ser i hele skapelsen, og verdsette at et hvert menneske er skapt i Ditt eget bilde. Hjelp oss å elske fred, verdsette kjærligheten og søke etter harmoni i hver del av vårt liv.
mandag 26. august 2013
Korsets starets
Alle som har lest 'Brødrene Karamasov' av Fjodor Dostojevskij kan ikke ha unngått å la seg fascinere av staretsen Sosima. Dostojevskij hentet inspirasjon til denne skikkelsen hos Tikhon av Zadonsk (1724-1783). av enkelte kalt 'Russlands Chrysostomos'.
Tikhon av Zadonsk er en av Russlands mest elskede hellige. I dag feirer vi hans minnedag.
Han var født i Korotsk i 1724 og begynte å studere ved det teologiske seminaret i Novgorod bare 16 år gammel. I 1758 trådte han inn i det monastiske livet og ble presteviet. I 1763 ble han vigslet til biskop, men det var bare for en kort tid. Fem år senere trakk han seg tilbake til et kloster i Zadonsk på grunn av dårlig helse.
Ved en anledning skrev han:
'Over deg er sannhetens sverd. Under deg er helvetet som vil sluke deg. Foran deg er døden. Bak deg er alle sine synder. Ved din høyre og ved din venstre side er onde fiender. Skulle du ønske at du forholdt deg likegyldig?'
Fader Tikhon var inspirert av åndelige bevegelser i Vest på denne tiden. Det som fascinerte ham var en spiritualitet hvor Guds kjærlighet åpenbart i den lidende Kristus var sentral. Han var det vi kan kalle 'en korsets mann'. Stadig mediterte han over betydningen av Jesu Kristi kors, både den horisontale og den vertikale, og hans meditasjoner over korsets mysterium ble for ham selv en måte å møte sin egen tilkortkommenhet, og ikke minst sin motløshet. Fader Tikhon sa:
Tikhon av Zadonsk er en av Russlands mest elskede hellige. I dag feirer vi hans minnedag.
Han var født i Korotsk i 1724 og begynte å studere ved det teologiske seminaret i Novgorod bare 16 år gammel. I 1758 trådte han inn i det monastiske livet og ble presteviet. I 1763 ble han vigslet til biskop, men det var bare for en kort tid. Fem år senere trakk han seg tilbake til et kloster i Zadonsk på grunn av dårlig helse.
Ved en anledning skrev han:
'Over deg er sannhetens sverd. Under deg er helvetet som vil sluke deg. Foran deg er døden. Bak deg er alle sine synder. Ved din høyre og ved din venstre side er onde fiender. Skulle du ønske at du forholdt deg likegyldig?'
Fader Tikhon var inspirert av åndelige bevegelser i Vest på denne tiden. Det som fascinerte ham var en spiritualitet hvor Guds kjærlighet åpenbart i den lidende Kristus var sentral. Han var det vi kan kalle 'en korsets mann'. Stadig mediterte han over betydningen av Jesu Kristi kors, både den horisontale og den vertikale, og hans meditasjoner over korsets mysterium ble for ham selv en måte å møte sin egen tilkortkommenhet, og ikke minst sin motløshet. Fader Tikhon sa:
'Mediter over Kristi lidelser, storheten hvis kjærlighet og lidelse overgår alt vi forstår ... Tenk ikke på din brors synd, men på det i ham som er bedre enn i deg selv... Flykt fra ære og heder ...'Meditasjonene over korset skapte en ydmykhet hos ham, og gav ham en mildhet og en åpenhet overfor samfunnets fattige og utstøtte. Disse forsvarte han alltid. Blant de mange maginaliserte i Russland ble han sett på som deres startets - deres åndelige veileder.
torsdag 22. august 2013
Fader Aleksij av Ugine
I følge den julianske kirkekalenderen er i dag minnedagen for den rettferdige erkepresten Aleksij av Ugine (1867-1934). Det er han vi ser på bildet. Historien om hans liv er spesiell, for ikke å si: omstendighetene etter hans død.
Aleksij Medvedkov hører med blant de mange ortodokse prestene som led forferdelig under det gudløse kommunistiske regimet i Sovjetunionen.
Han ble født i 1867 i en prestefamilie. Faren dør like etter sønnens fødsel. Det skulle bli et liv i armod og fattigdom. Samtidig som han studerer til å bli prest, tar han seg arbeid som kantor. Han trenger penger for å kunne brødfø seg selv og moren, og fikk en kantorstilling ved Hl.Katarinas kirke i St.Petersburg. Etter noen år dro han til en av datidens mest kjente åndelige veiledere, fader Johannes, som var prest i Kronstadt. Han får dennes velsignelse til å søke prestetjeneste. Etter å ha blitt vigslet som prest fikk han så en prestetjeneste i en landsbykirke ikke så langt fra St.Petersburg. Han elsket sin menighet, hvis medlemmer for det meste besto av bønner. Aleksij arbeidet så hardt i menigheten, at han tok natten i bruk for å forberede sine prekener. Han arbeidet mye med kirkefedrenes skrifter, studerte Bibelen, og anstrengte seg mye for å gi god næring til de som skulle lytte til hans prekener.
I 1917 blir han så arrestert. Og dømmes til døden. I fengselet blir han pisket. Hele livet bar fader Aleksij spor etter denne mishandlingen i ansiktet sitt. Hans eldste datter gav seg selv som gissel, og slik at faren - som nå var blitt 50 år - kunne settes fri. Aleksej flyktet så til Estland, hvor han utførte et tungt arbeid på en skiferfabrikk.
Et brev til metropolitt Eulogij - som ledet erkestiftet i Paris - endret livssituasjonen til fader Alekseij fullstendig: Han ble utnevnt til prest for kirken i Ugine i Frankrike. Da var hans kone død. Døtrene fikk han med seg på den strabasiøse reisen. Materielt sett fikk han det bedre. Men menigheten han kom til var ganske annerledes enn den han var vant med fra Russland. Denne bestod for det meste av fabrikkarbeidere, som ikke forstod seg så godt på hans fredfulle vesen eller hans ydmykhet. Fader Aleksij klarte heller ikke å tilpasse seg det nye, barske miljøet som bar preg av en ganske lav moral.
Midt oppe i dette ble fader Aleksij alvorlig syk. Han fikk tarmkreft. Fader Aleksij ble operert, men han fikk det ikke bedre. Han led mye. Ettersom han var redd for å dø plutselig, kalte han til seg sin åndelige far og ba om å få del i nattverden. Det rakk han. Han ba også alle om tilgivelse, og velsignet alle i hans nærhet. De som lå på rom sammen med ham på sykehuset, fortalte senere at han lå i sengen sin og sang hymner. Om morgenen gikk han stille og ubemerket hjem til Gud.
Til fader Aleksij's begravelse kom hele kolonien i Ugine. Korset, den lyse skruden, den hvitkledde kisten, den store menneskemengden - alt dette gjorde det lettere å ta et siste farvell med fader Aleksij. Alle, selv hans gråtende eldste datter, fyltes av en lys ro. Alle følte at den kjære, gode hyrden ikke hadde gått ned i gravens mørke, men blitt tatt imot i Herrens lyse bolig.
Ufordervet kropp
I 1956 måtte gravene på gravlunden hvor fader Aleksij lå gravlagt flyttes. Da hadde Aleksij ligget død siden 1934. Jeg siterer fra nettsiden til Den ortodokse kirke i Norge:
Aleksij Medvedkov hører med blant de mange ortodokse prestene som led forferdelig under det gudløse kommunistiske regimet i Sovjetunionen.
Han ble født i 1867 i en prestefamilie. Faren dør like etter sønnens fødsel. Det skulle bli et liv i armod og fattigdom. Samtidig som han studerer til å bli prest, tar han seg arbeid som kantor. Han trenger penger for å kunne brødfø seg selv og moren, og fikk en kantorstilling ved Hl.Katarinas kirke i St.Petersburg. Etter noen år dro han til en av datidens mest kjente åndelige veiledere, fader Johannes, som var prest i Kronstadt. Han får dennes velsignelse til å søke prestetjeneste. Etter å ha blitt vigslet som prest fikk han så en prestetjeneste i en landsbykirke ikke så langt fra St.Petersburg. Han elsket sin menighet, hvis medlemmer for det meste besto av bønner. Aleksij arbeidet så hardt i menigheten, at han tok natten i bruk for å forberede sine prekener. Han arbeidet mye med kirkefedrenes skrifter, studerte Bibelen, og anstrengte seg mye for å gi god næring til de som skulle lytte til hans prekener.
I 1917 blir han så arrestert. Og dømmes til døden. I fengselet blir han pisket. Hele livet bar fader Aleksij spor etter denne mishandlingen i ansiktet sitt. Hans eldste datter gav seg selv som gissel, og slik at faren - som nå var blitt 50 år - kunne settes fri. Aleksej flyktet så til Estland, hvor han utførte et tungt arbeid på en skiferfabrikk.
Et brev til metropolitt Eulogij - som ledet erkestiftet i Paris - endret livssituasjonen til fader Alekseij fullstendig: Han ble utnevnt til prest for kirken i Ugine i Frankrike. Da var hans kone død. Døtrene fikk han med seg på den strabasiøse reisen. Materielt sett fikk han det bedre. Men menigheten han kom til var ganske annerledes enn den han var vant med fra Russland. Denne bestod for det meste av fabrikkarbeidere, som ikke forstod seg så godt på hans fredfulle vesen eller hans ydmykhet. Fader Aleksij klarte heller ikke å tilpasse seg det nye, barske miljøet som bar preg av en ganske lav moral.
Midt oppe i dette ble fader Aleksij alvorlig syk. Han fikk tarmkreft. Fader Aleksij ble operert, men han fikk det ikke bedre. Han led mye. Ettersom han var redd for å dø plutselig, kalte han til seg sin åndelige far og ba om å få del i nattverden. Det rakk han. Han ba også alle om tilgivelse, og velsignet alle i hans nærhet. De som lå på rom sammen med ham på sykehuset, fortalte senere at han lå i sengen sin og sang hymner. Om morgenen gikk han stille og ubemerket hjem til Gud.
Til fader Aleksij's begravelse kom hele kolonien i Ugine. Korset, den lyse skruden, den hvitkledde kisten, den store menneskemengden - alt dette gjorde det lettere å ta et siste farvell med fader Aleksij. Alle, selv hans gråtende eldste datter, fyltes av en lys ro. Alle følte at den kjære, gode hyrden ikke hadde gått ned i gravens mørke, men blitt tatt imot i Herrens lyse bolig.
Ufordervet kropp
I 1956 måtte gravene på gravlunden hvor fader Aleksij lå gravlagt flyttes. Da hadde Aleksij ligget død siden 1934. Jeg siterer fra nettsiden til Den ortodokse kirke i Norge:
Byforvaltningen hadde besluttet å slette den gamle kirkegården. Det ble gitt en frist for å flytte de dødes levninger til en gravplass. Forstanderen for menigheten i Ugine, fader Filipp Sjpartak oppfordret noen menighetsmedlemmer til å flytte levningene etter den tidligere forstanderen fader Aleksij. Men han fikk ikke noen respons. Man sa at det ville bli for dyrt og at man ikke en gang hadde penger nok til å flytte sine egne slektningers levninger o.s.v. Da besluttet fader Filipp seg til å gjøre det på egen bekostning. Da han ikke hadde nok penger selv, måtte han låne av en bekjent mot å betale tilbake i menedlige avdrag. Han kjøpte en kiste og begav seg deretter rundt i menigheten. På forhånd hadde han anvist de franske arbeiderne hvilken grav som skulle graves opp. Disse brydde seg ikke om å vente på at han skulle komme tilbake, men begynte å grave uten ham. De var utrustet med spader og hakker ettersom man tidligere bare hadde funnet benrester i de andre gravene. De tok fatt på fader Aleksijs grav, og da de var kommet halvveis ned, la de fra seg spadene og begynte å grave med hendene uten at noen av dem visste hvorfor. De to forsiktig bort jorden, og fant en uforråtnet kropp i den fuktige jorden. Både presteskruden og evangelieboken som han holdt i hendene, var uskadet. Arbeiderne sa at de aldri hadde opplevd noe lignende, og det kom mange mennesker til for å bevitne dette underlige skue. Den nye graven var ennå ikke ferdig, og kisten med kroppen ble stående tre dager i den varme solen, og på tross av den stekende heten gikk ikke kroppen i forråtnelse. Kisten var trang, så man var nødt til å legge fader Aleksijs hender på skuldrene, og armene kunne bøyes som på et levende menneske. Presteskrudens stoff var sterkt og gikk ikke i stykker da den ble strukket. I fader Filipps nærvær ble fader Aleksijs kropp begravet for andre gang den 11. august 1956, d.v.s. 22 år etter hans død.
Etter noen måneder ble publisert en kort notis i den russiske Paris-avisen Russkaja Mysl om det underet som hadde inntruffet. Da fader Pavel Putjalskij, forstander for Pokrov-kirken i nonneklosteret i Bussy-en-Othe, leste dette, reiste han direkte til Ugine for på stedet å undersøke alt som hadde med denne hendelsen å gjøre. Da han kom tilbake, avla han et besøk hos metropolitten Vladimir i Paris. Deretter sendte han en detaljert rapport med dokumentasjon til styret for Erkestiftet i Paris, hvor han også uttrykte håp om at fader Aleksijs ufordervede kropp skulle kunne overføres til den russiske kirkegården i Saint-Genevieve-des-Bois. Metropolitten engasjerte seg dypt i denne hendelsen og tok personlig del i alle detaljer som var knyttet til overføringen av kroppen.. Dessverre kunne metropolitten selv ikke ta del i denne høytiden på grunn av sykdom, noe han var svært lei seg for.
Kisten skulle hentes 2. oktober 1957, og den 30. september – fremdeles i fader Fuilipps fravær – ble den tatt opp av jorden og åpnet. En stor skare franskmenn og russere kom til kisten, likeså polakker og italienere. Denne gangen var det rått og fuktig vær, men kroppen var fremdeles slik den var ett år tidligere og hadde ikke undergått noen endringer. 2. oktober kom Erkestiftets sekretær Kirill Knjazeff og fader Pavel Poutshalskij. På morgenen 3. oktober ble kisten flyttet fra den nye kirkegården til den ortodokse kirken i Ugine. Det ble forrettet panikhida i nærvær av en stor menneskemengde på tross av at det var arbeidsdag. Denne dagen hadde det nemlig brutt ut streik på fabrikken, så alle arbeiderne kunne være til stede. Og alle sang med i panikhidaen.
På veien til Saint-Genevieve ble kisten etter initiativ av fader Pavel ført til klosteret i Bussy-en-Othe for at nonnene og de andre som bodde der, skulle få anledning til å be ved fader Aleksijs relikvier. Metropolitten hadde bedt forstanderne i Parisområdet å kunnegjøre den forestående hendelsen for de troende. I Uspenskij-kirken på gravplassen forrettet biskop Mefodij liturgi for den hensovnede og deretter panikhida. Sammen med ham var flere prester fra Paris, samt en stor skare troende. Deretter ble kisten båret ned i krypten hvor den ble plassert.
tirsdag 20. august 2013
Reaksjoner på å bli ydmyket
Johannes Klimakos beretter om hvorledes han en dag så tre munker bli ydmyket på samme måte og på samme gang. Den første ble dypt såret, men sa ingenting. Den andre kjente glede for sin egen del, men sorg for den som hadde ydmyket ham. Den tredje tenkte utelukkende på den skade som hadde rammet hans neste og felte tårer av medlidenhet.
Johannes kommenterer: Den første var drevet av redsel, den andre av håp om belønning og den tredje av kjærlighet.
(Fra boken: Duften av de hellige, av Peter Halldorf/Luther forlag 2008, side 125-126)
Johannes kommenterer: Den første var drevet av redsel, den andre av håp om belønning og den tredje av kjærlighet.
(Fra boken: Duften av de hellige, av Peter Halldorf/Luther forlag 2008, side 125-126)
fredag 16. august 2013
Taize - et lavmælt liv levd som en rungende protest mot splittelsens skandale i Kristi kirke
Jeg undres på hvor mange mennesker som er blitt berørt av det liv bror Roger levde, og som fikk et nytt møte med Kristus gjennom ham? Gud alene vet. Men vi snakker om tusener. Selv fikk jeg for noen år siden tilbringe noen timer sammen med ham - det gjorde et uutslettelig inntrykk. Bror Roger, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten i Taize, bar noe av Kristus med seg. Den milde, snille, gode mannen, med det varme smilet, var en usedvanlig ambassadør for Guds rike.
I dag er det hans minnedag. Og det er mange, gode, grunner til å feire det rike livet han fikk leve.
Kommuniteten i Taize vokste frem i et blødende Europa, så fylt med hat og vold. En ung mann nettopp avsluttet sine teologiske studier i Lausanne og Strasbourg. På sykkel tok han fatt på en ferd som skulle ende opp i den lille landsbyen Taize i Bourgogne. Roger Schutz, som den unge mannen het, var fylt av en ganske annen brann enn den som brant rundt ham: forsoning og enhet.
Taize var på denne tiden okkupert av tyskerne. Med stor fare for sitt eget liv begynte den protestantiske pastoren, Roger Schutz, å skjule jøder. Han hjalp dem over grensen til Sveits. I 1942 blir han angitt til tyskerne, og må flykte for å redde sitt liv.
Men han har lagt hjertet sitt igjen i Taize. Hit vil han tilbake, og her drømmer han om at det skal vokse frem en kristen monastisk kommunitet.
To år senere vendte Roger Schutz tilbake til Taize. Denne gangen sammen med tre brødre som delte hans kall. Dette skulle bli den spede begynnelsen til den økumeniske kommuniteten i Taize, som hvert eneste år drar tusenvis av ungdommer til deres sommersammenkomster. Jeg vet ikke om noen kristne sammenhenger som samler så mange ungdommer, på tvers av kirkesamfunnene, som Taize gjør. De dras til bibelsamtalene, lovsangen og nattverdfeiringen - og selvsagt fellesskapet med ungdommer fra hele verden.
Langsomt ble kommuniteten i Taize bygget. Et livsfellesskap i etterfølgelse av Jesus vokste fram. På tvers av skillelinjene som kirkesamfunnene har skapt. Kommuniteten i Taize ble grunnlagt i 1949 da de første syv brødrene gav sine løfter. Til å begynne med var det var protestanter blant brødrene som sluttet seg til, I 1969 ble det også mulig for katolikker å gjøre det.
Siden den gangen har den økumeniske kommuniteten i Taize utviklet seg til å bli et åndelig kraftsenter i Europa. 'Brødenes lavmælte liv er en rungende protest mot splittelsens skandale i Kristi kirke', skriver en annen kommunitet som betyr mye for mange her i Skandinavia, 'Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby om Taize.
Bror Roger ble stukket ned og drept av en sinnsforvirret kvinne under kveldsbønnen i Taize, 16.august 2005, en uke etter at han hadde feiret sin 90 års dag.
I dag er det hans minnedag. Og det er mange, gode, grunner til å feire det rike livet han fikk leve.
Kommuniteten i Taize vokste frem i et blødende Europa, så fylt med hat og vold. En ung mann nettopp avsluttet sine teologiske studier i Lausanne og Strasbourg. På sykkel tok han fatt på en ferd som skulle ende opp i den lille landsbyen Taize i Bourgogne. Roger Schutz, som den unge mannen het, var fylt av en ganske annen brann enn den som brant rundt ham: forsoning og enhet.
Taize var på denne tiden okkupert av tyskerne. Med stor fare for sitt eget liv begynte den protestantiske pastoren, Roger Schutz, å skjule jøder. Han hjalp dem over grensen til Sveits. I 1942 blir han angitt til tyskerne, og må flykte for å redde sitt liv.
Men han har lagt hjertet sitt igjen i Taize. Hit vil han tilbake, og her drømmer han om at det skal vokse frem en kristen monastisk kommunitet.
To år senere vendte Roger Schutz tilbake til Taize. Denne gangen sammen med tre brødre som delte hans kall. Dette skulle bli den spede begynnelsen til den økumeniske kommuniteten i Taize, som hvert eneste år drar tusenvis av ungdommer til deres sommersammenkomster. Jeg vet ikke om noen kristne sammenhenger som samler så mange ungdommer, på tvers av kirkesamfunnene, som Taize gjør. De dras til bibelsamtalene, lovsangen og nattverdfeiringen - og selvsagt fellesskapet med ungdommer fra hele verden.
Langsomt ble kommuniteten i Taize bygget. Et livsfellesskap i etterfølgelse av Jesus vokste fram. På tvers av skillelinjene som kirkesamfunnene har skapt. Kommuniteten i Taize ble grunnlagt i 1949 da de første syv brødrene gav sine løfter. Til å begynne med var det var protestanter blant brødrene som sluttet seg til, I 1969 ble det også mulig for katolikker å gjøre det.
Siden den gangen har den økumeniske kommuniteten i Taize utviklet seg til å bli et åndelig kraftsenter i Europa. 'Brødenes lavmælte liv er en rungende protest mot splittelsens skandale i Kristi kirke', skriver en annen kommunitet som betyr mye for mange her i Skandinavia, 'Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby om Taize.
Bror Roger ble stukket ned og drept av en sinnsforvirret kvinne under kveldsbønnen i Taize, 16.august 2005, en uke etter at han hadde feiret sin 90 års dag.
torsdag 15. august 2013
Marias hensovelse
Allerede på 100-tallet har Marias hensovelse, og dermed også hennes himmelferd, blitt feiret av kirken den 15. august.
Det nye testamente er bemerkelsesverdig taust når det gjelder Marias rolle i den tidlige kirkens historie. Etter pinsefestens dag nevnes hun ikke mer. Den plassen jomfru Marias har i deler av kristenheten i dag, handler om en teologisk utvikling hvor den såkalte 'marialogien' er blitt utformet.
For mange protestanter føles Maria-kulten fremmed. I hvert fall slik den tildels gir seg uttrykk i katolisismen. Særlig når katolisismen blandes med folkereligiøsitet.
Likevel - også de av oss som er protestanter - ærer Maria! Det er bibelsk! Vi sier med Elisabeth, Marias slektning: 'Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten av ditt morsliv' (Luk 1,42)
Elisabeth kaller Maria for 'min Herres mor', og det er hun. Hun er Guds mor. For den hun bar under kjolelivet var ingen annen enn Gud. Derfor ærer vi henne og takker Gud for henne. Det er jo helt spesielt med en som har født Gud Ordet. Selv om hun var et ganske alminnelig menneske, som deg og meg.
I dag - under nattverdgudstjenesten vår i Kristi himmelfartskapellet skal vi takke Gud for Maria.
Det nye testamente er bemerkelsesverdig taust når det gjelder Marias rolle i den tidlige kirkens historie. Etter pinsefestens dag nevnes hun ikke mer. Den plassen jomfru Marias har i deler av kristenheten i dag, handler om en teologisk utvikling hvor den såkalte 'marialogien' er blitt utformet.
For mange protestanter føles Maria-kulten fremmed. I hvert fall slik den tildels gir seg uttrykk i katolisismen. Særlig når katolisismen blandes med folkereligiøsitet.
Likevel - også de av oss som er protestanter - ærer Maria! Det er bibelsk! Vi sier med Elisabeth, Marias slektning: 'Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten av ditt morsliv' (Luk 1,42)
Elisabeth kaller Maria for 'min Herres mor', og det er hun. Hun er Guds mor. For den hun bar under kjolelivet var ingen annen enn Gud. Derfor ærer vi henne og takker Gud for henne. Det er jo helt spesielt med en som har født Gud Ordet. Selv om hun var et ganske alminnelig menneske, som deg og meg.
I dag - under nattverdgudstjenesten vår i Kristi himmelfartskapellet skal vi takke Gud for Maria.
Abonner på:
Innlegg (Atom)






