Totalt antall sidevisninger

tirsdag 20. februar 2018

Innerside og ytterside

"Hvis menneskene kunne se styggedommene i sitt indre, ville de ikke hige etter utvendig skjønnhet. 

Når vår sjel har så mange flekker, så mange flekker, skal vi da bekymre oss for våre klær?

Vi vasker klærne våre, vi stryker dem til og med, mens innsiden, vel, den spør vi ikke etter engang."

- Hellige Paisios av Athos
Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

onsdag 14. februar 2018

Fra fest til aske

Festen er over. Fasten har begynt. Nå ser vi frem mot den strålende påskedagen!

Fastetiden før påske omfatter 40 dager - eller fem uker - som etterfølges av Den stille uken. Alt kulminerer med Kristi seierrike oppstandelse fra de døde. Med selve håpet! Dette er den viktigste av alle årets fastetider. Nå skal vi forberede hjerte, tanke, hånd og kropp på det som kommer. Dette er ettertankens tid fremfor noen. En forberedelsestid. En tid for omvendelse, omprioriteringer. Si ikke at det ikke er nødvendig!

I dag innledes de 40 dagene med Askeonsdag. Dagen da vi får et askekors tegnet i våre panne, for å minne oss om vår synd, vår anger og vår dødelighet.

Men stopp nå litt. Hvorfor begynner fasten på en onsdag og ikke en søndag?

Den store fasten - som tiden fra Askeonsdag og frem til påskemorgen kalles - varer i seks uker. Da regnes også Den stille uken med. Dette utgjør tilsammen 42 dager. Men søndag er ikke fastedag. Allerede fra den tidlige kirkens tid fastet man ikke på søndager. Søndagen er jo en liten påskedag i seg selv! Vi trekker derfor seks søndager fra de seks ukene. Da ender vi opp med 36 dager, regnet fra 1.søndag i fastetiden. Dermed må vi plusse på fire dager for å få 40 og dermed havner vi på onsdagen før 1. søndag i fastetiden - Askeonsdag.

Askeonsdag har fått navnet sitt etter en av de aller viktigste symbolene i Bibelen på fasten - asken. I bibelsk tid kledde folk seg i sekk og aske for å vise anger og omvendelse. Profeten Daniel strødde aske over seg når han ropte til Gud om nåde, mens hele folket i Ninive kledde seg i sekk og aske når de fastet.

Når korset tegnes i vår panne i dag så sier presten eller liturgen:

"Kom i hu, menneske, at du er støv og til støvet skal du vende tilbake. Omvend deg og tro evangeliet!"

Det er absolutt på sin plass å bli påminnet det i en tid hvor mange tror de er udødelige.

Korset minner oss samtidig om hvor høyt Gud elsket verden da Han ga sin enbårne Sønn til soning for alle våre synder.

onsdag 10. januar 2018

Takk for at Du ikke gir meg opp

Dyrebare Herre, jeg ser Deg for meg på dette bildet, idet du rister på hodet og sier: 'Brown Eagle, Brown Eagle... hva skal jeg gjøre med deg?' 

Dyrebare Herre, takk for at Du aldri gir meg opp, selv om jeg til tider er oppgitt over meg selv. 

Herre, jeg elsker Deg så høyt.

- Indianerkvinnen Brown Eagle. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

torsdag 4. januar 2018

Bønn ved dagens begynnelse

"Herre Jesus, jeg bøyer meg ydmykt i Ditt nærvær ved starten av en ny dag. Jeg takker Deg for at Du er her, og har lovd meg å være sammen med meg alle dagens timer.

Jeg tilber Deg, og nå ber jeg om at hele mitt levde liv i dag må leves for å ære Deg. Amen."

- Howard Snyder. Professor emeritus. Metodist. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

"Gå inn gjennom hans porter med takkesang. Inn i hans forgårder med lovsang. Takk ham og pris hans navn! For Herren er god, hans miskunnhet varer til evig tid, og hans trofasthet fra slekt til slekt." (Salme 100,4-5)

tirsdag 2. januar 2018

Pust på meg, Guds åndedrag!

"Pust på meg, Guds åndedrag! Oppvekk i meg en djupere hellig lengsel etter å kjenne Deg i hele Din fylde.

Velsignede Jesus, lev og handle i mitt liv denne dagen. Jeg ber om at jeg må elske Deg helt og fullt og at jeg må kjenne et djupt samfunn med Deg i alt jeg gjør."

- Howard Snyder (bildet), professor emeritus, metodist. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

torsdag 21. desember 2017

Mine og andres synder

"En broder spurte abba Poimen: Om jeg ser min brors feilsteg, er det rett å skjule dem? 

Abba Poimen svarte: I den grad vi skjuler vår brors feilsteg, skjuler også Gud våre synder, og i den grad vi avslører vår bror, avslører også Gud våre."

- Hl.Poimen, munk i Egypts ørken, født 340 død 450 i Wadi El Natrun.

onsdag 13. desember 2017

Himmelen er mer virkelig og nærmere enn vi tror

I dag leste jeg en forunderlig historie om martyren Euphemia og munken Paisios som møtte hverandre. Jeg skal forsøke å gjenfortelle den på min måte, men først et par saksopplysninger: Martyren Euphemia ble i følge tradisjonen arrestert i år 303 i Khalkedon etter at hun nektet å ofre til en gresk avgud. Hun led forferdelig under grusom tortur, og døde så av skadene etter at en løve hadde angrepet henne. Munken Paisios av Athos ble født i 1924 og døde i 1994. Så hvordan kunne de møte hverandre?

Historien er som følger: En dag var Paisios alene. Han tenkte på et problem som var oppstått. Flere biskoper hadde kommet til denne munken som mange anså å være en god åndelig veileder, men han hadde ikke noe svar å gi dem. Uansett fra hvilken side man så saken var og ble den uløselig. Munken Paisios ba mye til Gud. Han ba om visdom.

En dag hørte han det banket på døren. Klokka var ni om morgenen, og Paisios ba sin tidebønn.

'Hvem er det?' spurte han.
'Det er meg, Euphemia, fader.'
'Hvem Euphemia', spurte han.

Det kom ikke noe svar.

Så banket det på døren igjen.

'Hvem er det?' spurte han.
'Euphemia, fader.'

I det det banket på døren for tredje gang følte Paisios at det kom noen inn i huset. Han gikk ut i korridoren og der ved døren sto Euphemia. Hun sto ved siden av Treenighetsikonet som Paisios hadde hengt opp der. De stilte seg i stillhet ved ikonet en stund, og gikk så inn i hverdagsrommet hvor de satte seg. Hvor lenge de snakket sammen, husket ikke Paisios. Han mistet helt begrepet om tiden. Men iløpet av samtalen gav den hellige Euphemia løsningen på problemet biskopene og fader Paisios ikke hadde klart å løse. Men det var en ting til fader Paisios gjerne ville vite: 'Hvordan klarte du, Euphemia, å holde ut all lidelsen?'

'Fader, om jeg den gangen hadde visst hvordan det evige livet er, og den himmelske skjønnheten sjelen nyter i Guds nærvær, så ville jeg bedt om at lidelsene skulle vart lenger. De er for ingen ting å regne sammenlignet med Guds herlighet.'

I juni 1994 fikk Paisios beskjed av sin lege at han bare hadde to-tre uker igjen å leve. Mandag 11. juni, på minnedagen for den hellige Euphemia mottok han nattverden dagen etter overgav han sitt liv i Herrens hender og sovnet stille inn.