Totalt antall sidevisninger

lørdag 31. mai 2014

Barnet som sparket av fryd

Finnes det noen større sitrende og yrende glede enn å kjenne på et barn som sparker i mors mage?

Mens mai er i ferd med å gå over i de slørblå junikveldene, feirer kirkene i Vest jomfru Marias besøk hos søskenbarnet Elisabet.

Det er under dette besøket Maria brister ut i sitt Magnicifat.

Det er evangelisten Lukas som gir oss denne blendende vakre historien.

Det er etter at Maria har fått besøk av engelen Gabriel, at hun begir seg opp i fjellbygdene for å besøke sitt søskenbarn. Hun er med barn, og skal bli mor til han som skulle bli forløperen til Messias, Døperen Johannes.

Barnet i Elisabet's mage sparket av fryd når Elisabet hører Marias hilsen, forteller Lukas. Da kommer Den Hellige Ånd over Elisabet og hun roper ut:

'Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten av ditt morsliv'.

Det er profetisk det som skjer, for Elisabet profeterer om barnet som Maria bærer under kjolelivet, som er Gud - Ordet som er blitt menneske.

Legg også merke til hvordan Elisabet tiltaler Maria:

'Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg?'

Det er fra denne sammenhengen at kirken bekjenner at Maria er velsignet, og Maria er Guds mor. For barnet hun bærer er ikke bare et menneske. Det er Gud. Dermed blir Maria Gudfødersken.

Dagen i dag er valgt fordi Marias besøk hos Elisabet skjedde etter bebudelsen, og før fødselen til Johannes.

Østkirken feirer denne dagen den 2.juli.

torsdag 29. mai 2014

Kristi himmelfartsdag og Allherskeren

Nå har det gått 40 dager siden påske. Dagen i dag - Kristi himmelfartsdag - innebærer i en forstand avslutningen av påsketiden. Dagen er til minne om denne strålende hendelsen: Kristus som setter seg ved Faderens høyre hånd. Fra nå av er Kristus Allherskeren. Og Han er forbederen. Apostelen Paulus skriver jo i Romerbrevet: 'Hvem kan da fordømme? Kristus Jesus er den som døde, ja, mer enn det, han sto opp og sitter ved Guds høyre hånd, og han ber for oss'. (Rom 8,34)

Og Hebreerbrevets forfatter bekrefter dette. Han skriver: 'Derfor kan han også fullkomment frelse dem som kommer til Gud ved ham, da han alltid lever for å gå i forbønn for dem'. (Hebr 7,25 NB)

Himmelfarten er en konsekvens av oppstandelsen. Kristus vender tilbake til sin Fars glede, for hele himmelens atmosfære er preget av den. Bibelen forteller oss at foran Guds trone er det en fylde av glede og livssalighet, og Kristus led døden og holdt ut lidelsen på grunn av den glede som ventet Ham.

Dagen i dag er dessverre en glemt høytidsdag for mange kristne, særlig evangelikale kristne. Mange forstår ikke hvorfor den skal feires. Den kommer bare som en ekstra fridag på våren.

Men slik har det ikke vært tidligere, og slik er det heller ikke for millioner av kristne den dag i dag.

Festen for Kristi himmelfart ble feiret tidlig i den unge kirkens historie. Den første som nevner dagen som en egen festdag i kirkeåret er kirkehistorikeren Eusebios på begynnelsen av 300-tallet. Johannes Chrysostomos omtaler dagen som en allmenn og innarbeidet høytid i kirken.

Når Kristus setter seg på æresplassen - på høyre side av Faderens trone - så fullbyrdes Jesu ord slik Matteus gjengir dem i misjonsbefalingen: 'Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden'. (Matt 28,18)

Og det er denne altomfattende autoriteten som er grunnlaget for kirkens oppdrag:

'Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler. Døp dem til Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere'. (Matt 28,20a)

Det er en underlig dag dette, for disiplene. Jesus skal forlate dem. Men det skjer i oppstandelsens glede. De har bak seg noen omtumlende dager, og har erfart at Kristus sannelig er oppstanden. Likevel. Det er avskjedens stund. Kristi himmelfartsdag må sees i lys av Kristi andre komme. Nå venter vi Ham tilbake. Han som ble tatt opp i skyen oppe på Oljeberget skal en dag sette sine føtter på Oljeberget. Da kommer Han tilbake som Allherskeren.

Skyen som skjuler Jesus der Han farer opp til himmelen er den samme herlighetsskyen som omga Tabernaklet i ørkenen, og som ledet israelittene med Moses i spissen gjennom ørkenen. Skyen er det synlige tegnet på den guddommelige herligheten. Jesu jordeliv har nå nådd sitt endemål. Nå er det den herliggjorte Jesus som har satt seg ved sin Fars høyre hånd i himmelen, og derfra skal Han komme igjen for å dømme levende og døde.

I dag skal vi feire dagen i Kristi himmelfartskapellet med eukaristi kl.1800. Hjertelig velkommen.

søndag 25. mai 2014

Beda den ærverdige - kirkehistorikeren

Bede eller Beda den ærverdige er først og fremst kjent som kirkehistorikeren, og nesten alt vi vet om ham vet vi på grunn av det han selv la inn i sin kirkehistorie om seg selv.

Han ble født ca 672, og døde 25.mai 735. Bede var en angelsaksisk munk og forfatter, og bodde i et kloster i Wearmouth i Northumbria, viet apostelen Peter og deretter i et kloster viet apostelen Paulus, i dagens Jarrow.

Han forteller selv at han ble plassert i kloster da han ikke var mer enn syv år gammel. Han ble diakon da han ble 19 og prest da han ble 30. I Jarrow viet han sitt liv til studier og ikke minst skrivearbeid. Hans viktigste verk er 'Det engelske folks kirkehistorie' (Historia ecclesiastica gentis). Et formidabelt verk i fem bind. Men dette handler ikke bare om kirkehistorie i snever forstand. Siden kirken var så sammenvevd med kongsmakten, er dette også politisk historie i aller høyeste grad.

Men Bede har også skrevet om bibelske tema og om musikk. Så han var nokså allsidig. De teologiske skriftene er de mest omfangsrike. Dette gjelder kommentarer til flere av Bibelens bøker, prekener og avhandlinger. Hans siste verk - fullført på dødsleiet - var en oversettelse av Evangeliet etter Johannes til angelsaksisk. Angelsaksisk var hans morsmål, og Bede er den tidligst kjente forfatteren som har brukt angelsaksisk eller gammelengelsk.

Bede skrev også en biografi om Hl.Cuthbert av Lindisfarne.

Bede var aktiv helt til det siste. Datoen for hans død er kjent fordi det ble notert at han døde dagen før Kristi himmelfartsdag, som det året falt på 26. mai.

fredag 23. mai 2014

Botsforkynneren som ble martyr

Han ble dømt som heretiker. Torturert og henrettet. Han hører med blant i den store martyrskaren som står for Guds trone.

Vi snakker om dominikanermunken Girolamo Savonarola.

Han ble født i det nordlige Italia i 1452. Etter studier ved et universitet, la han legedrømmen på hylla, og fulgte Guds kall til å leve et monastisk liv. Men ikke et hvilket som helst liv. Han ville bli dominikaner, og dermed få muligheten til å forkynne.

For han var vitne til forfallet og frafallet i rennesansetidens Italia. Han følte en djup sorg over det han så. Ikke bare i samfunnet rundt seg - men i kirken.

Hans forkynnergjerning begynte i Firenze. Han manet til omvendelse. Ikke minst tok han et berettiget oppgjør med de rike som utnyttet de fattige. Han var ikke nådig med presteskapet. Også de trengte å vende om. Guds dom ville falle over dem, om de ikke levde som de trodde.

Savonarola samlet store skarer. De kom for å høre den uredde predikanten.

Når den franske kongen invaderte det nordlige Italia i 1494 ble det sett på som et bevis på de profetiske gavene til Savonarola. Invasjonen var Guds dom. Dermed øket innflytelsen til denne botspredikanten.

Firenze skulle - i følge Savonarola - bli et nytt Jerusalem, en rettferdig by, et lys for verden.

Slikt blir det bråk av. Og bråk ble det. Når Savonarola ikke ville innfinne seg hos paven, fikk han prekeforbud. Som han holdt i noen måneder.

Men så tok han opp igjen tjenesten og ble enda mer djerv. Han samlet ungdommene til særskilte gudstjenester og de gikk i mektige prosesjoner gjennom byen.

I 1497 truet paven med å legge hele Firenze under administrasjon om man ikke fikk stoppet Savonarola.

Året etter ble Savonarola overgitt til pavens utsendinger og ført til Rom, hvor han så ble torturert av henrettet, 23.mai 1498.

Savonorola etterlot seg et skrift - Korsets triumf - som han skrev mens han ble forfulgt. Boken - som er et mesterverk - hyller korsets seier over verden gjennom kjærligheten.

onsdag 21. mai 2014

Vi glemmer ikke de syv munkene som ble henrettet i Algerie

Få - om noen film - har gjort så sterkt inntrykk på meg i de senere år som 'Des hommes et des dieux' - eller på norsk: Om guder og mennesker.

Filmen om syv cisterciensermunker fra klosteret Notre-Dame de l'Atlas som lider martyrdøden i Algerie. Det er noe med disse syv munkenes enkle liv, et liv levd i djup kjærlighet til den muslimske lokalbefolkningen, hvor de i små og store praktiske kjærlighetshandlinger er et sterkt vitnesbyrd om at Jesus lever.

Det gjør både godt og vondt å minnes dem. For det er deres minnedag i dag. 21.mai 1996 ble de funnet døde. Brutalt myrdet av islamister.

Hvilken trussel kunne vel disse syv utgjøre for de som tok deres liv? Ytre sett ingen ting. Men på et djupere plan utgjorde de en alvorlig trussel på grunn av deres godhet og ømhet.

Det var stikk motsatt det disse islamistene representerte.

Den muslimske lokalbefolkningen så hva munkene gjorde - både med sine ord og med sine levde liv: de skapte respekt for livets ukrenkelighet, for Gudsbildet som finnes der i alle mennesker, for alle menneskers verd, og hjalp dem til å se Gud.

Ytre sett var deres liv ensformig: tidebønnene, det praktiske arbeidet i kjøkken og hage, men de levde med i det pulserende hverdagslivet til landsbyens innbyggere: deres behov for legehjelp, hjelp til å skrive brev, og andre praktiske oppgaver de kunne ta del i. Så ble de da også invitert med til festene i livet, selv om de var kristne og landsbybeboerne muslimer.

Et lite paradis på jord. Eller: Guds rike kommet til jord. Slik var dette klosteret.

I dag kjenner jeg bare på en djup takknemlighet for Dom Christian (de Chergé), bror Luc (født Paul Dochier), fader Christophe (Lebreton), bror Michel (Fleury), fader Bruno (født Christian Lemarchand), fader Célestin (Ringeard), og bror Paul (Favre-Miville).

De er gode eksempler til etterfølgelse.

søndag 18. mai 2014

Et bønnens sted siden 500-tallet - et sted hvor bederne fremdeles ber

Omlag 60-70 kilometer fra Tbilisi, i Khaheti-regionen i det østlige Georgia, i utkanten av ørkenområdene rundt fjellet Gareja, finner du hundrevis av kirker, kapeller, munkeceller, reflektorier og bosteder som er meislet ut av fjellveggen.

Dette klosteret ble grunnlagt i det 6.århundre av Hl.David, en av 13 assyriske munker som kom til Georgia på samme tid. Hans disipler: Dodo og Lucian sto for utvidelsene av denne lavraen. En lavra er en type kloster som består av celler eller huler hvor munkene bor, med et reflektorium eller spisested i midten.

Det er grunnleggeren av dette klosteret - hellige David av Gareja (500-tallet), vi i dag feirer, sammen med Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby.

Denne David var disippel av Johannes av Zedazeni som opplevde Guds kall til å reise til Georgia og tok David med seg. David hadde med seg sin åndelige sønn, Lucian. De slo seg ned på fjellet Gareja utenfor Tbilisi. Her tilbrakte de dagene i bønn. De ba om et åndelig gjennombrudd for evangeliet, og hver dag gikk de ned i byen for å evangelisere.

David vant manges hjerter. Det skapte problemer for de som tjente penger på den store avgudsdyrkelsen i dette områder, og de satte ut falske rykter om David. Men hver anklage ble avslørt som falske.

En stund senere dro David og hans åndelige disippel seg unna folkemengdene. David lengtet etter å se varige frukter av sitt arbeid. De tilbrakte tid i stadig bønn i en hule ute i ørkenen.

Med tiden spredte ryktene seg om disse to bederne. Folk begynte å finne veien ut til dem for å få åndelig hjelp. Dermed ble et kloster grunnlagt, som skulle bli et sentrum for det åndelige livet i Georgia. Det er fremdeles levende den dag i dag, og har opplevd en fornyelse etter Georgias selvstendighet i 1991.

Når tiden var kommet da Hl.David skulle dø, samlet han sine disipler rundt seg. I det han tok imot eukaristien sovnet han stille inn.

Foto: Wikipedia.

lørdag 17. mai 2014

Tilbake til urkristendommen

Av alle bevegelsene som levde parallelt med Den romersk-katolske kirke i Middelalderen, er nok valdenserne den som har eksistert lengst. Enkelte mener at det er Peter Valdes - som vi sammen med våre venner i Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby feirer i dag - er grunnleggeren av Valdenserkirken. Men det er heller tvilsomt.

Men at han var en svært fremtredende skikkelse i denne bevegelsen som har har tydelige spor av nytestamentlig kristen tro, er hevet over en hver tvil.

Peter Valdes var en handelsmann eller grossist fra Lyon, i det sørlige Frankrike. I 1160 ansatte han en prest for å få oversatt evangeliene og flere av skriftene som utgjør vårt Nytestamente. Nesten umiddelbart etter at Peter Valdes startet sitt grundige studium av Guds ord, fant han at en del av Den romersk-katolske kirkes lære var på fullstendig kollisjonskurs med Bibelen. Fanget mellom lojalitet til Skriften eller Den romersk-katolske kirke, valgte han Bibelen.

I 1180 hjalp han til med å forme en menighet av gudfryktige mennesker som delte hans overbevisning. Han avsluttet sitt arbeid som handelsmann, ga bort alt han eide til de fattige og begynte en tjeneste som offentlig lærer i den kristne tro slik han så den nedfelt i Det nye testamente. Motstand fikk han fra dag en, men motstanden førte til at tilhengerskaren ble større.

De første valdensermenighetene ble etablert i Frankrike, og derfra ble de spredt til mange deler av Europa, blant annet til Spania og Italia. Det er blitt sagt om dem at 'de propaganderte sin sekt med en ufattelig hurtighet slik at verken ild eller sverd, heller ikke den mest grusomme forfølgelse kunne dempe deres iver eller ruinere deres sak'.

Fra min bok 'En tro verd å dø for' (Frihet forlag 2012) har jeg hentet følgende:

'Peter Valdo og hans etterkommere kom ikke med en ny lære. De fremholdt heller at skulle følge det Guds ord lærer: enkelhet, hellighet og en gjenopprettelse av menigheten slik vi ser den i all sin kraft i apostoliske tiden.

Skal vi oppsummere deres lære må det bli som følger:

* De hevdet at Den romersk-katolske kirke hadde degenerert under keiser Konstantin den store, fra sin renhet og hellighet.

* De avviste og forkastet den romerske pavens overhøyhet og understreket at de som skulle tjene kirken var forpliktet på å forholde seg til det apostoliske fattigdoms idealet og at de skulle tjene til livets opphold med å arbeide for føden.

* De mente at alle kristne, til en viss grad, kvalifiserte og var autorisert til å lære, oppmuntre og formane sine trossøsken i deres vandring med Herren.

* De krevde en gjeninnføring av menighetsdisiplinen.

* De understreket at syndernes forlatelse bare kunne gis av Gud alene og at avlat var å regne som et kriminelt påfunn.

* De så på bønn og seremonier på vegne av de døde som nytteløst og ubrukelig, ja, som absurd og avviste at det fantes en mellomtilstand for sjelen hvor den skulle renses etter at den hadde forlatt kroppen.

* De var ekstremt spartanske og adoptere som sin moral-kodeks Bergprekenen, som de tolket som en bokstavelig regel for etterfølgelse av Kristus. En konsekvens av dette var at de forbød all deltagelse i krig, rettsaker og alle forsøk på å tilegne seg rikdom, selvforsvar mot urettferdig vold og alle former for edsavleggelse.

* De valdensiske menighetene ble ledet av biskoper (tilsynsmenn), eldste og diakoner. De så det slik at disse tjenerne var gitt av Kristus selv og de mente at det var absolutt nødvendig at disse tjenestene fulgte nøyaktig det mønster som man så i apostlenes liv: de skulle være ulærde, fattige, uten noen jordisk posisjon, og de skulle tjene til livets opphold med sine hender.

Valdenserne ble fordømt av Det tredje Vatikankonsil, og de ble fordrevet fra Lyon. Mange valdensere ble forfulgt og dømt til døden av Den romersk-katolske kirke i både det 12, 13 og 14 århundre i ulike europeiske land.

fredag 16. mai 2014

Hellige Brendan - sjøfareren

Sammen med våre keltiske venner feier vi i dag en av Irlands mest elskede hellige: Brendan - sjøfareren. Vi som er en del av Kristi himmelfartskapellet kjenner en spesiell slektskap til de keltiske munkene og nonnene, fordi dette jo er våre norske kristenrøtter.

Han er også kjent som en av Irlands 12 apostler, sammen med Colomba, Ciaran og andre.

Selv i sin samtid var Brendan kjent for sine spektakulære sjøreiser - og er det fremdeles. Derfor er han også viden kjent som 'Brendan - navigatøren'. Han tilhørte en stamme som levde i fylket Kerry.

Det er blitt sagt at det var den hellige Ita som fostret Brendan. Han skal ha vært elev ved dennes skole for gutter. Brendan spurte en gang Ita hva som var de tre ordene som mest vanæret Gud. Til dette svarte Ita: 'De tre tingene som ærer Gud mest er en sann tro på Gud av et rent hjerte, et enkelt liv med en takknemlig ånd, og generøsitet inspirert av barmhjertighet. De tre tingene som vanærer Gud er en munn som hater mennesker, et hjerte som huser nag og en tillit til rikdom'.

Han skal også hatt Hl. Finnian av Clonard som sin lærer.

Etter å ha gjort seg ferdig med skolen arbeidet Brendan som fisker i en fem års tid ved Atlanterhavskysten. Så trådte han inn i et kloster ved Inishmore som novise. Senere grunnla han store klostre, blant annet klosteret ved Clonfert i Galway, på motsatt side av elva Shannon. Det er ved Clonfert han også blir begravd.

I år 512 blir han ordinert til prest av Hl.Erc. I løpet av de neste 12 årene seilte han rundt øyene som omgir Irland, hvor han så forkynte Guds ord og grunnla flere klostre. Den første sjøreisen tok han til Arran-øyene, hvor han grunnla et kloster. Han besøkte også øya Hinba, hvor han skal ha møtt Columcille - Irlands due - Columba.

På sine mange sjøreiser kom han også til Wales, og endelig til Britannia, og den nordlige kysten av Frankrike. Det er fra foten av fjellet Seana Cill (Mount Brandon) - vanligvis oversatt med 'den gamle kirken' at han la ut på sin syv år lange sjøreise for å finne paradis.

Brendan besøkte også den hellige øya Iona. Når han så vender tilbake til Irland, grunnlegger han et kloster i Annaghdown, hvor han tilbringer sine siste leveår. Her dør han i år 577.

torsdag 15. mai 2014

Hl. Pachomios og klosterregelen

Historien om hellige Pachomios (292-346), er historien om hvordan det kristne vitnesbyrdet gjennom levd liv kan forandre et menneske.

Vi skriver år 312. Den koptiske gutten Pachomios blir tvangsrekrutert til den romerske hæren. På vei til et område hvor kamphandlinger pågår møter han en gruppe kristne. De viser en usedvanlig omsorg for de ille behandlede koptiske ungdommene som mot sin vilje tvinges til å gjøre militærtjeneste.

Det gjør et uutslettelig inntrykk på Pachomios. Han glemmer det aldri. Kampene tok snart slutt, og Pachomios begir seg på hjemvei. Vel hjemkommet oppsøker han den lokale kirken, hvor han blir undervist i den kristne tro og senere døpt. Kjærligheten og omsorgen fremsto for Pachomios som den kristne troens fremste kjennetegn. Han hadde sett hvordan den kristne troen kunne leves ut, og han bestemte seg for at slik skulle han selv leve. Hans liv skulle komme til å bli preget av denne sterke omsorgen og medlidenheten for andre.

Men hvordan kunne troen leves ut i et hverdagslig liv?

I hjembyen forsøkte han under noen år å forme en enkel kristen kommunitet hvor barmhjertighetsgjerninger sto i sentrum. Men Pachomios kjente også på et indre kall til et liv i bønn, avsondrethet og askese.

Han slo følge med en eldre asket, Palamon, og ble dennes disippel. Palamon hjalp Pachomios til å skape en livsrytme bestående av bønn, faste og åndelige øvelser.

Nå var Pachomios klar for en ny fase av livet. En fase som skulle berøre mange mennesker. Flere og flere kom for å søke hans åndelige råd. Så mange at han ikke klarte å ta imot alle. Han bestemte seg for å bygge et kloster. Advarslene var mange. De var de som trodde han var drevet av hovmod.

Klosteret ble bygget. I år 324 sluttet stadig flere munker seg til Pachomios. Fem år senere var plassen blitt for liten. Ikke så langt derfra, i Baw, bygget Pachomios et nytt kloster. Nå drøyde det ikke lenge før andre klostre i nærheten ville slutte seg til Pachomios og hans fellesskap. Det ble grunnlagt klostre for kvinner og lengre nord et kloster for gresktalende asketer. Når Pachomios døde var det ikke mindre enn ni klostre med flere tusen munker og nonner som var blitt en del av dette fellesskapet.

Pachomios ville forme et nytt samfunn, der alle fikk del av åndelig fostring og ble en del av en kommunitet av bønn og arbeid. En av årsakene til at så mange ville slutte seg til dette fellesskapet lå i den tydelige livsformen og ordningen som man levde etter.

Det er Pachomios som egentlig oppfant klosterregelen og han ble dermed en av kirkehistoriens mest nydannede skikkelser. Mange er gjennom årene blitt inspirert av ham. Når vi samles i Kristi himmelfartskapellet i kveld for å feire eukaristien skal vi minnes ham.

onsdag 14. mai 2014

Mattias - apostelen som tok plassen til Judas

Det er ikke så mye vi vet om apostelen Mattias han som ble valgt til å etterfølge Judas. Det er hans minnedag i dag.

Historikeren Lukas forteller oss om valget av ham som apostel, som ble foretatt ved bønn og loddkasting i den kristne forsamlingen i Jerusalem:

'En gang på denne tiden sto Peter fram blant søsknene. Det var omkring hundre og tjue mennesker samlet. «Mine søsken», sa han, «det måtte gå i oppfyllelse, det skriftordet som Den hellige ånd lot David si om Judas, han som viste vei for dem som grep Jesus. Han var regnet med blant oss og hadde fått samme tjeneste og oppdrag. For lønnen han fikk for ugjerningen sin, kjøpte han en åker. Men han falt hodestups så buken revnet og alle innvollene veltet ut. Alle som bor i Jerusalem, fikk vite om dette. På sitt eget språk kalte de derfor åkeren Hakeldama, det betyr Blodåkeren. For det står skrevet i Salmenes bok: La bostedet hans ligge øde, la ingen bo der, og: La en annen overta hans oppdrag. Noen menn var sammen med oss hele den tiden Herren Jesus gikk inn og ut blant oss, helt fra begynnelsen, da han ble døpt av Johannes, og til den dagen han ble tatt fra oss opp til himmelen. Nå må en av disse sammen med oss være vitne om at han er stått opp.» Og de stilte fram to: Josef, som ble kalt Barsabbas med tilnavnet Justus, og Mattias. Så ba de: «Herre, du som kjenner alles hjerter, vis oss hvem av disse to du har utvalgt til å ta plassen etter Judas og overta den aposteltjenesten som han forlot da han gikk til sitt eget sted.» De kastet lodd mellom dem, og loddet falt på Mattias. Fra nå av ble han regnet som apostel sammen med de elleve'. (Apg 1,15-26)

I følge Tradisjonen var Mattias født i Betlehem, og var en etterkommer av Juda stamme. I følge Hl.Klement av Aleksandria, kirkehistorikeren Eusebios og Hl.Jerome var Mattias en av de 70 disiplene Jesus valgte ut. Han skal ha lidd martyrdøden ved først og bli steinet, og så halshugget, fordi han ikke ville bøye seg for keiseren. 


fredag 9. mai 2014

Et liv i ydmykhet er et liv i takknemlighet

'Hvis du lever i ydmykhet, vil du kontinuerlig leve et liv i takknemlighet; du vil takke Gud for alle ting og under alle omstendigheter, og alltid føle at Gud gir deg mer enn du fortjener'.

'Den som ikke er i stand til å preke; er i stand til å være en preken; prekenen tilbyr en teoretisk undervisning, det gode eksemplet tilbyr praktisk lærdom'.

Pave Shenouda III

Ingen arbeider uten at noen ber

Rollemodeller er gode å ha. Både for eget liv og for den tjenesten man står i. En av disse er Grev Zinzendorf (1700-1760).

Eller Nikolaus Ludwig von Zinzendorf, født inn i en tysk adelsfamilie. Hans hjem var et gudfryktig hjem - foreldrene var pietister, og den pietistiske bevegelsens ledende skikkelse - Philipp Jakob Spener - ble gudfar til Nikolaus.

Den pietistiske vekkelsen kom til å prege von Zinzendorfs liv. En annen ledende skikkelse innenfor denne bevegelsen: August Hermann Francke - skulle få stor betydning for skolegangen til Zinzendorf.

Likevel: Den unge Zinzendorf ble nok en skuffelse for hans foreldre. De hadde store ambisjoner for ham. De ønsket at han skulle bli diplomat. Men Zinzendorf var grepet av en visjon: Han ville skaffe seg en eiendom og der skulle han samle venner og likesinnede og sammen med dem virkeliggjøre pietismens ideal om en kommunitet av troende som levde ut det kristne livet i hverdagen.

En helt avgjøre fase av dette fellesskaps-livet og et vendepunkt i grev Zinzendorfs liv fant sted i 1722. Da kom han i kontakt med en gruppe flyktninger fra Böhmen, nåværende Tsjekkia. Zinzendorf tilbød dem å slå seg ned på eiendommen hans. Det skulle bli til byen Herrnhut.

Det formelig kokte av ulike religiøse oppfatninger i dette området på denne tiden. Ikke underlig førte det til konflikter. Zinzendorf forsøkte å skape fred og forsoning mellom dem. Han besøkte hvert eneste hjem for samtaler og bibelstudier. Gjennom disse samtalene ble det lagt et grunnlag for den overbevisningen som skulle komme: de var kalt til å leve sammen slik de første kristne: 'hele flokken av de troende var av ett hjerte og èn sjel'. (Apg 4,12 - Bibelen Guds Ord).

Bevegelsen som vokste fram ble hetende: herrnhuterne eller byen Herrnhut.

For å veilede dette kommunitetslivet formulerte man noe man kalte: Brüderlicher Vertag - en broderlig overenskomst. I denne fikk man praktisk og konkret veiledning for det fellsskapsliv man ønsket å leve ut.

Bibelstudier og bønn preget samlingene. Man kom gjerne sammen i små grupper. Under en nattverdgudstjeneste i 1727 fant et åndelig gjennombrudd sted. Blant herrnhuterne omtaler man dette som deres pinseerfaring.

Det er tre ting som må nevnes om herrnhuterne - eller moravianerne som de også kalles - som vi kan lære mye av i dag:

* De hadde en relasjonell enhet, et åndelig fellesskap, hvor det å gi særpreget dem.

* Kraften i deres utholdende bønneliv produserte en guddommelig lidenskap for misjon og for å nå de unådde med evangeliet. Noen av dem solgte til og med seg selv som slaver for å nå steder som Surinam i Sør-Amerika for å gi dem evangeliet om Guds rike. Moravianerne var de første misjonærene som nådde slave på St.Thomas på Jomfruøyene. De dro også til Grønland og Lappland som misjonærer.

* De levde etter mottoet 'Ingen arbeider uten at det er noen som ber'. Dette bønnelivet fikk som form av en bønnekjede 24 timer syv dager i uken i over 100 år.

Grev Zinzendorf døde 9.mai 1760 - 60 år gammel.

onsdag 7. mai 2014

Nil av Sora - bederen som skapte de monastiske kommunitetene i Russland

Ved bredden av elva Sora, omlag 17 kilometer fra Hl.Cyrils kloster ved Kvitsjøen, en stor innbuktning av Nordishavet i det nordvestlige Russland, står en flott bronsjestatue av Hl.Nil av Sora (bildet).

Denne Nil av Sora er svært betydningsfull med hensyn til den monastiske historien i det veldige russiske riket. Han skulle bli en av Middelalderens viktigste reformatorer og fornyere av det russiske klosterlivet - en beder i ordets rette betydning. Han ville føre den monastiske bevegelsen i moderlandet tilbake til røttene - til en radikal eiendomsløshet og enkelhet.

Nil av Sora vokste opp i et enkelt bondemiljø i Russland. Han ble født i 1443, i en tid hvor både kirker og klostre var i forfall. Vi kjenner lite til hans tidlige år. Det vi vet er at han ble en del av et klosterfellesskap ganske så ung, og at arkimandriten i dette klosteret var svært kritisk til at klostrene skulle være store landeiere.

Etter noen år forlot Nil dette klosteret - Hl.Cyrils kloster ved Kvitsjøen. Han la ut på den lange reisen fra Kvitsjøen til Athos. Ta deg en titt på kartet og merk deg den særdeles lange reiseveien! Hele denne lange reisen foretok han sammen med en disippel av seg: Innocent, som senere skulle bli Hl. Innocent av Komel. De ble tatt imot i et av de russiske klostrene på Athos.

Det var her på Athos at Nil skulle gi seg hen til en intensiv periode av studier og oversettelsesarbeid - særlig av kirkefedrene. Han fordjupet seg også i Jesusbønnen som mer og mer kom til å utgjøre pulsslaget i hans åndelige liv.

Nil gjorde seg mange erfaringer med Gud på Athos, og tok dem med seg på den lange vandringen hjem til Kvitsjøen. Med skogen tett rundt seg, inne i ødemarkene, rundt elva Sora, bygget han seg en munkecelle. Her levde han i bønn og kontemplasjon.

Stadig ble han avbrutt av mennesker som søkte hans åndelige råd. Det er slik med mennesker som lever med Gud. De tiltrekker seg andre som ser det livet de lever. Disse bederne modellerer autentisk kristent liv.

Nil av Sora er opphavsmannen til en tredje form av monastisk liv. Fra før av hadde man de store klostrene og så hadde man eneboerne. Nil av Sora skapte de første kommunitetene. Han kalte de sketer.

Ved bredden av elva Sora bygget Nil en slik kommunitet - eller skete. Vi skriver år 1473. Andre sluttet seg til ham. Deres hovedoppdrag var bønn. De skaffet seg det de trengte av mat og klær, blant annet ved å selge oversettelser og gi ut tekster av kirkefedrene. Blant annet satte Nil sammen et kompendium hvor han beskrev livene til mange av helgenene. Han skrev også et Synaxarium, men dette er dessverre gått tapt.

7.mai 1508 dør han. Han ble 76 år gammel. Han etterlot seg et testamente med instruksjoner for hvordan han ville bli begravd. Det skulle være en enkel begravelse, og han gav instruksjoner om hvordan kommuniteten skulle bli ledet etter hans død.

tirsdag 6. mai 2014

Bederen Edbert av Lindisfarne

Vi har mye å takk Gud for! Ikke minst for arven fra Lindisfarne!

På den den hellige øya utenfor det nordøstlige engelske fastlandet ble det i år 635 grunnlagt et kloster (bildet) som kom til å bli et av den kristne tros aller viktigste utposter i det nordlige Europa.

Det ble bygget opp at Hl.Aidan, og herfra ble munker sendt til ulike deler av England og Europa.

En annen viktig person knyttet til Lindisdarne er Hl.Cuthbert, som ble klosterets abbed og senere biskop av Durham.

Når Cuthbert døde i år 687 ble han etterfulgt av mannen vi i dag feirer, Hl.Edbert. En munk kjent for sin store generøsitet og sin kjærlighet til Bibelen. Hver år gav Edbert tiende av alt han eide til de fattige.

Hl.Edbert etterlignet sin forgjenger på mange måter. Ikke minst når det gjaldt gudsfrykt. Han var også en beder:

To ganger hvert år, under julefasten og påskefasten, tilbrakte han 40 dager i bønn avsondret fra alle ute på en liten øy. Han hadde også en stor kjærlighet til gudstjenesten, noe som kom til uttrykk ved at han både tok godt vare på de gamle kirkebyggene, men også bygget nye.

6.mai år 698 går han hjem til Gud.

lørdag 3. mai 2014

Vi har funnet Messias! Han er Josefs sønn!

I dag feirer vi apostlene Filip og Jakob.

I følge Evangeliet etter Johannes var Filip en av de første disiplene, og var en av apostlene som stod nærmest Jesus. Det er til Filip Jesus vender seg med spørsmålet om hvor de skal finne mat til den store folkemengden, som kom for å høre Jesus.  Og det er til Filip disse grekerne henvender seg når de så gjerne vil se Jesus. Filip er også den som spør Jesus om ikke Jesus kan vise ham Faderen. Jesus hadde nok skapt en djup lengsel i ham etter å bli bedre kjent med Gud som Far. I følge Filip er det å se Far 'nok'.

Johannes forteller oss at 'Filip var fra Betsaida, den byen Peter og Andreas var fra'. (Joh 1,44)

Filip treffer vennen Nataniel, og sier opprømt til ham: 'Vi har funnet ham som Moses har skrevet om i loven, og som også profetene har skrevet om: Det er Jesus fra Nasaret, Josefs sønn'. Det er da Nataniel kommer med den berømte uttalelsen: 'Kan det komme noe godt fra Nasaret?'

Disse versene er talende. For det første viser det jo at Filip var vel bevandret i Skriften. Som jøde hadde han med iver og lengsel lyttet til profetiene om Messias, som skulle komme. Befrieren. Frelseren. Og når han så møter Jesus, oppe i det galileiske landskapet, er det som om sløret tas vekk fra hans øyne. Med ett vet Filip hvem denne Jesus fra Nasaret er.

Filip og Nataniel visse kanskje om denne sønnen til Josef. Det hadde sikkert ikke gått upåaktet hen at Josef hadde giftet seg med Maria, hun som påsto at hun var blitt gravid helt uten at noen mann hadde rørt ved henne. Men sønnen deres, Jesus, han skilte seg jo ikke noe ut fra de andre som bodde i Nasaret. Denne byen som ikke hørte med blant de viktige i Israel, og som huset mange tvilsomme personer. For dem var han bare tømmermannens sønn. Jeg synes jeg merker overraskelsen i stemmen til Filip når han sier: 'Det er Jesus fra Nasaret, Josefs sønn'.

Josef var kanskje kjent som en god håndverker - kanskje Jesus også?

I følge tradisjonen legger han ut på landeveien etter sin pinseopplevelse til og kommer til Midtre-Asia og Frygia, der han forkynner evangeliet om Guds rike.

Blant apostlene var det to med navnet Jakob. Den ene er broren til Johannes, den andre kalles i de synoptiske evangeliene for Jakob, sønn av Alfeus.  Han kalles også Jakob den yngre. Det er i grunnen det eneste Det nye testamente forteller om ham.

fredag 2. mai 2014

Biskopen som stred for den overleverte troen

Mannen vi i dag skal feire er fremfor alt kjent for to ting:

En utrettelig kamp mot arianismen og hans biografi om Antonios den store.

Vi snakker selvsagt om Athanasios av Alexandria.

Arianismen truet virkelig den tidlige kirken med sin vranglære. Arianerne hvor tilhengere av presten Arius som levde ca 260-336. I følge denne vranglæren er Kristus et skapt vesen, ja den første og høyeste av alle vesener, men han er ikke guddommelig. Det har da vært en tid da Sønnen ikke var. Faderen har så skapt Sønnen av intet.

Dette stemmer dårlig med Den Hellige Skrift. Apostelen Paulus skriver følgende til menigheten i Kolossai:

'Han er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte ... Og han er før alt' (Kol 1,15 og v.17)

Keiser Konstantin kalte sammen alle biskopene i kristenheten til et møte i Nikea i Lille-Asia. Vi skriver år 325, og det første av i alt syv økumeniske kirkemøter, skal finne sted. En av dem som deltok - og så påkalte seg stor oppmerksomhet - var en ung prest fra Aleksandria. Han var der i egenskap av å være sekretær for sin biskop. Dette var Ahtanasios.

Tre år senere - i 328 - etterfulgte han sin biskop. Athanasios var 30 år da han ble en av de viktigste kirkelederne i Kirken, i en tid da det stod strid om selve inkarnasjonens overlevelse. Og Athanasios var uredd. Han gikk ikke kompromissets vei. Mot den såkalte arianismen og dens tilhengere var han krystallklar. Denne holdningen av fasthet i lærespørsmål hadde han lært av eneboerne i ørkenen. Og det var da også til dem han skulle søke tilflukt når det blåste som aller verst på toppen. Spørsmålet om Jesu sanne natur, om inkarnasjonen, var jo ikke et perifert spørsmål. Her gjaldt det sannelig spørsmålet om liv eller død.

Under sin 45 årige tjeneste som biskop ble Athanasios forvist fra Aleksandria hele fem ganger! Hver enste gang vendte han tilbake fast bestemt på å befeste troen på Jesu guddom, helt til denne heresien var ryddet ut.

I februar 366 vendte han tilbake for godt. Frem til sin død i 373 kunne han så virke for fred og forsoning mellom de stridende partene.

Han er en av den tidlige kirkens mest betydningsfulle teologer og åndelige ledere.

Men han er også betydningsfull på en annen måte:  Ved siden av hans utrettelige kamp for den sanne kristne tro, er han også kjent for sin biografi om Hl.Antonios som utkom i år 356. Den ble raskt oversatt til en rekke språk og skulle bli en av - ikke bare samtidens - men også historiens mest betydningsfulle åndelige klassikere. For Athanasios fremsto Hl.Antonios som det fremste eksemplet på det han anså som kronen i frelsesverket: Gud ble menneske for at mennesket skulle bli guddommeliggjort.

Det er mange gode grunner i dag for å takke Gud for Athanasios av Alexandria.