Totalt antall sidevisninger

torsdag 30. august 2012

Biskop Thomas - mishandlet av keiser Diokletian i 22 år - forble trofast mot Herren

I dag minnes vi en av martyrene i den tidlige kirkens historie, nemlig Hl.Thomas, biskop av Mar'ash (Syria). Han var kjent som en beder og asket, som fastet og bad kontinuerlig. Det var en av årsakene til at han ble vigslet til biskop for byen Mar'ash, og han tok godt vare på flokken som han der var betrodd.

Under det grusomme og hedenske regimet til keiser Diokletian (244-311), sendte keiseren en av sine representanter til Mar'ash, for å torturere de kristne. Vedkommende begynte med biskop Thomas. Han gav ordre om at biskop Thomas skulle vende seg bort fra troen på Jesus, og begynne å tilbe avgudene. Biskop Thomas ikke bare avviste det keiserens utsending krevde av ham, men han refset ham også for hans avguder. Biskop Thomas ble kastet i fengsel. Fra tid til annen dro de ham ut av fangehullet for å mishandle ham. Først kuttet de av ham ørene, så nesen, leppene og leggene. Så knuste de hans tenner. I 22 lange år satt han fengslet og ble mishandlet! Menigheten han tjente trodde deres biskop var død, så hvert år feiret de en dag til minne om ham.

Denne Herrens tjener forble i sin miserable stilling helt frem til keiser Konstantin fikk makten. Han gav ordre om at alle kristne som satt fengslet skulle settes fri. Biskop Thomas var en av dem. Noen prester kom for å hente ham ut av fangehullet. De var ham til kirken mens de sang salmer og hymner. De troende kom frem og fikk biskopens velsignelse.

Kirkemøtet i Nikea
Når så keiser Konstantin kalte sammen til kirkemøtet i Nikea var biskop Thomas til stede. Når keiseren kom inn i salen hvor kirkemøtet ble holdt, knelte han foran biskopene og kysset deres hender. Da keiser Konstantin fikk presentert historien til biskop Thomas ba han om dennes velsignelse.

Når biskop Thomas vendte tilbake til Mar'ash, forklarte han for menigheten medlemmer innholdet i Den nikenske trosbekjennelsen, som var vedtatt på kirkemøtet. Han levde en kort tid etter dette, før han sovnet inn i troen på Herren Jesus. Da hadde han vært biskop i 40 år.

På bildet ser vi en koptisk munk fra i dag.

onsdag 29. august 2012

Døperens martyrium

I dag minnes både kirken i Øst og Vest døperen Johannes' martyrium. Den siste av de gammeltestamentlige profetene, og forløperen for Den nye pakts tid, kompromisset ikke med sannheten. Selv ikke i maktens korridorer. Han talte Guds ord uten baktanker, og med livet som risiko. Så ble han da også martyr.

Det er interessant at denne minnedagen kommer i kjølvannet av Kristi forklarelsesdag. Døperens brå og grusomme død inntraff før Kristi forklarelse på Tabor (Matt 14), men etter at Jesus og disiplene er på vei ned fra fra fjellet spør de Jesus om det de skriftlærde påstår: At Elia må komme før Menneskesønnen kan reises opp igjen fra de døde. Til dette svarer Jesus: 'Elia kommer nok, og han skal sette alt i rette stand. Men jeg sier dere at Elia allerede er kommet, og de kjente ham ikke, men gjorde med ham det som de ville. Slik skal også Menneskesønnen lide under dem. Da forstod disiplene at det var om døperen Johannes han talte til dem'. (Matt 17,11-12)

Døperens liv viser at det kan koste alt å forbli trofast mot Guds kall. Vi minnes Martin Luthers ord, fra hans kjente salme: «Og tok de enn vårt liv – gods, ære, barn og viv – la fare hen, la gå – de kan ei mere få – Guds rike vi beholder».

mandag 27. august 2012

Kraften i en bedende mors bønner

Gudfryktige mødre spiller alltid en viktig rolle i barnas liv, synlig eller usynlig. Det er en enorm kraft i en bedende mors bønner. Vi husker vel alle lignelsen Jesus forteller, som Lukas gjengir, om enken og den urettferdige dommeren. Han som måtte gi etter på grunn av enkens pågående bønn. Jesus forteller historien når Han sier til sine disipler at 'alltid burde be og ikke bli trette'. (Luk 18,1flg)

I dag feirer vi minnet om en slik bedende kvinne: Hl.Monica, mor til Augustin. Hun kom til å spille en svært viktig rolle i sønnens åndelige utvikling. Hun ble født i Tagaste i Nord-Afrika i år 322, og vokste opp i en kristen familie og bar med seg en viktig påvirkning og arv hjemmefra. Men hennes mann, Patricius, var ingen kristen. De fikk tre barn: Augustin, Navigius og Perpetua.

Augustin ingen enkel mann
Av de tre barna var det nok sønnen Augustin som bekymret moren mest, og han ble da også gjort til gjenstand for hennes inderlige bønner. Sønnen var nemlig svært begavet, men også svært eksentrisk. Han rotet seg borti en av samtidens nyåndelige grupper, den gnostiske sekten Manikeerne. Hl.Monica gjorde alt hun kunne for å få ham bort fra denne gruppen. Det var først når hun gjennom en drøm opplevde at Gud ba henne ha tålmodighet, at hun roet seg ned.

I år 383 reiste hun sammen med Augustin til Roma, hvor Augustin skulle undervise. Senere dro de til Milano der de to møtte biskop Ambrosius.

Døpt påskenatt
Det er her i Milano at Augustin får møte Den oppstandne Kristus, og påskenatten 387 blir han døpt. Også for hans mor må det ha vært et stort øyeblikk. Etter sin dåp legger han planer for å reise tilbake til Nord-Afrika. Det er svært gripende å lese det Augustin skriver i sine berømte Bekjennelser, om forberedelsen til denne reisen. Når dette skrives befinner Augustin seg sammen med sin mor i Ostia:

'Vi sto der ensomme og talte inderlig med hverandre. Med en stadig mer brennende lengsel løftet vi oss mot Den som evig er den samme; steg for steg vandret vi gjennom alt i den synlige verden; og opp gjennom selve himmelen fra hvor solen, månen og stjernene lyser over jorden. Vi steg høyere mot vårt innerste; mens vi samtalte om Dine verk og begrunnet og forundret oss over dem ...'

Noen dage etter samtalen blir Monica syk, og innen to uker er gått, dør hun, 56 år gammel.

søndag 26. august 2012

Til minne om mor Teresa

Om Mor Teresa hadde levd hadde hun fylt 102 år i dag. Her er hun sammen med Bror Roger, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten i Taize. Bror Roger forteller at han hadde mange samtaler med henne, og sommeren 1976 besøkte hun Taize. Mange ungdommer var samlet der. Den gangen skrev de en bønn sammen, som jeg har oversatt:

 'Å Gud, alle menneskers Far, Du ber oss alle om å bringe kjærlighet hvor de fattige ydmykes, forsoning hvor mennesker er splittet, glede hvor Kirken er rystet. Du åpner denne veien for oss slik at vi kan være fellesskapets surdeig gjennom hele menneskehetens familie'.

Tikhon av Zadonsk - Russlands Chrysostomos

Tikhon av Zadonsk (1724-1783), er blitt kalt Russlands Chrysostomos. Han var også den som inspirerte Fjodor Dostojevskij når han skulle portrettere starets Zosima i sin berømte trilogi 'Brødrene Karamasov'. I dag feirer vi minnet om denne Tikhon.

Han var født i Korotsk i Novgorod regionen, og begynte å studere på det teologiske seminaret der i en så ung alder som 16 år. I 1758 trer han så inn i det monastiske livet og blir vigslet til prest. Han utnevnes etter hvert til biskop, men på grunn av problemer med sin helse trekker han seg tilbake etter bare fem år i denne tjenesten, til et kloster i Zadonsk.

Inspirert av åndelige bevegelser i Vesten blir Tikhon dratt mot en spiritualitet der Guds kjærlighet åpenbart i den lidende Kristus er det helt sentrale. Tikhon av Zadonsk blir en mann som blir sterkt grepet av Jesu Kristi kors. Hans meditasjoner over korsets mysterium blir for ham en måte å møte sin egen tilkortkommenhet.

Grepet av korset gir han seg helt til å møte samtidens fattige og utstøtte. Han ble deres ivrigste forsvarer. Det er riktig å si at Tikhon av Zadonsk ble de marginalisertes starets.

lørdag 25. august 2012

Keiser Diocletian gjorde alt for å drepe Annikita og Fotios av Nikomedea

På denne nest siste dagen av etterfesten for Kristi forklarelse, minnes vi to martyrer, Fotios og Annikita av Nikomedea (305).

Annikita og hans nevø Fotios, var borgere av Nikomedea. Annikita, som var militær offiser, ville ikke adlyde keiser Diocletian (284-305) når denne ville sette opp et sted for henrettelse av kristne midt i bygaten. Keiseren ble rasende fordi en av hans offiserer ikke ville lystre ham, og beordret at Annikita skulle arresteres, tortureres og så kastet til de ville dyrene. Men løvene som ble sendt mot ham ville ikke røre ham, og la seg i stedet ned ved hans føtter.

Plutselig kom det et kraftig jordskjelv, og det hedenske Hercules-templet styrtet i grus, og flere mennesker som var i nærheten av de ødelagte bymurene omkom. Skarpretteren skulle til å hugge hodet av Annikita, da han falt livløs til jorden. Noen andre forsøkte så å få festet Annikita til et hjul, og brenne han på bålet, men hjulet stanset og ilden sluknet. Så forsøkte de å få Annikita opp i en stor bolle med kokende vann, men når de fikk dratt ham dit var vannet kaldt.

Nevøen Fotios så det hele, og gikk bort for å hilse Annikita, og henvendte seg så til keiseren med ordene: 'Avgudsdyrker! Dine guder er ingenting verdt!'

Annikita og Fotios ble nå grepet og kastet i fengsel. Etter å ha vært i fangehullet i tre dager, forsøkte keiseren å overtale dem: 'Tilbe våre guder, og jeg skal gi dere ære og rikdom'. De to nektet, og deres bein ble da festet til to hester som skulle dra dem rundt i gatene. Men til tross for den hardhendte behandlingen forble de to uskadd. Så ble de dratt med til et av badehusene, og ble utsatt for skoldende varmt vann, uten at det heller gjorde dem noe.

Nå ble keiser Diocletian virkelig rasende. Han beordet at det ble tent opp et stort bål og at de to skulle bli kastet inn i flammene. Flere kristne som så dette, steg så frem og sa: 'Vi er også kristne'. Dermed ble de grepet, og sammen med Annikita og Fotios, kastet inn i flammehavet. Alle døde. Når bålet var nedbrent fant man kroppene etter Annikita og Fotios. De var uskadd. Selv ikke håret på deres hoder var brent.

torsdag 23. august 2012

'Den som tror på meg, skal leve om han enn dør'

I kirkeåret lever vi nå i tiden for 'etterfestene' etter Kristi forklarelsesdag. De varer frem til 26. august. Mens jeg har meditert over evangelietekstene om Kristi forklarelse, så har jeg tenkt på 'den store skyen av vitner' som er omkring oss, alle de hellige som befinner seg i den himmelske verden.

Når Moses og Elia viser seg for Jesus og Peter, Jakob og hans bror Johannes, så er det som høyst levende! Hvordan kan det være tilfelle, siden Moses og Elia forlengst var døde når Jesus besteg Tabor, fjellet vi ser avbildet her? Svaret finner vi hos evangelisten Johannes, når han siterer Jesus som sier: 'Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den om tror på meg, skal aldri i evighet dø'. (Joh 11,24-25) Men vi dør jo? Ja, men, sier Jesus, 'den som tror på meg, skal leve om han enn dør'. Det settes punktum for levd liv her i tiden, men ikke når det gjelder evigheten. De hellige som dør, trer inn i evigheten, og lever!

Når vi feirer gudstjeneste er vi derfor ikke alene, men vi feirer den sammen med den himmelske festforsamlingen. Hebreerbrevets forfatter uttrykker seg slik, inspirert som han er av Den Hellige Ånd:

'Men dere er kommet fram til Sions berg, til den levende Guds by, det himmelske Jerusalem, til englenes myriader, til høytidsskaren og til menigheten av de førstefødte som er oppskrevet i himlene ...' (Hebr 12,22-23a)

Ortodokse kristne blir av og til beskyldt for å be til de døde, men gjør de det? De som dør i Kristus er jo ikke døde, sier Jesus. De lever. De er en del av 'høytidsskaren', en del av Det nye Jerusalem, som den hellige Johannes beskriver som 'bruden, Lammets hustru'. (Åp 21,9)

mandag 20. august 2012

Profeten Samuel - innviet til Herren før han ble født

I dag feirer vi minnedagen til profeten Samuel. Samuel, var den femte og siste av dommerne i Israel, og levde mer enn 1146 år før Kristi fødsel.

Samuel kom fra Levi stamme, og var sønn av Elkana, som kom fra Ramatajim-Sufim i Efraim-fjellene (1.Sam 1,1) Det er den samme byen som i Det nye testamente kalles Arimatea. Han var en svært etterlengtet sønn, og bokstavelig talt et bønnebarn. Hans mor Hanna stred i sine bønner, og øste ut sitt hjerte for Herrens ansikt, for å få en sønn etter mange år i barnløst ekteskap. Navnet Samuel betyr 'Gud har hørt', på hebraisk. Lenge før han ble født ble han gitt til Gud, av sin mor:

'Herre over hærskarene! Se til din tjenestekvinne i hennes nød. Husk på meg, glem ikke din tjenestekvinne, men la meg få en sønn. Så vil jeg gi ham til Herren for hele hans levetid ...' (1.Sam 1,11)

Hannas lovsang, gjengitt i 1.Sam 2,1-10, er en sterk understrekning av Guds trofasthet. 

Samuel var bare tre år da hans mor tar ham med til Sjilo og gir ham tilbake til Gud. Øverstepresten Eli skulle se etter ham. Det er betegnende for hele profetens liv, det som står skrevet om ham i 1.Sam 2,11: 'Men gutten ble igjen og gjorde tjeneste for Herren ...'  Vi finner det samme igjen i vers 18 i det samme kapitlet: 'Men Samuel gjorde tjeneste for Herrens ansikt, allerede om gutt bar han presteklær av lin'.  12 år gammel opplever han Guds kall.

Profet og dommer
Etter Eli's død blir Samuel hele Israels dommer. Han salver senere Saul til Israels første konge, og senere, på grunn av at Saul blir forkastet av Herren, salver han David til ny konge. 

søndag 19. august 2012

Tid brukt på ens indre liv er aldri bortkastet tid

Flere kirker feirer i dag minnedagen til hellige Edbert, en munk fra Lindisfarne, som etterfulgte Hl.Cuthbert som biskop for dette bispedømmet i år 687. Han var biskop i syv år, og var kjent for sin generøsitet overfor de fattige.

Men Edbert er også kjent for noe annet. Han satte av 40 dager hvert år i den tiden han var biskop, for å trekke seg tilbake i bønn, og levde da som eneboer.

Her har vi noe å lære. Alle burde sette av tid i kalenderen hvert år til å reise på retreat. Enten det nå er til et av de mange gode retreatstedene vi har her i Norge, eller utenlands, eller man bruker en hytte eller campingvogn. Hovedsaken er å bruke tid alene med Gud. Tid brukt på vårt åndelige liv er aldri bortkastet tid!

Gjør som hellige Edbert! Sett av tid i kalenderen. Det burde være like naturlig å gjøre det som å planlegge ferie.

fredag 17. august 2012

Fader Johannes - den eldste munken på Athos er død, 105 år gammel

Søndag 29. juli døde den eldste munken på Athos, fader Johannes av Hilandari (bildet), 105 år gammel! Han levde i det serbiske Hilandari klosteret på den hellige øya.

Fader Johannes, eller Jovan, hvis borgerlige navn var Vitomir Radojičić, var født 10.mai 1907 i en av forstedene til Beograd, Umčari.

Etter å ha fullført sine studier, åpnet han en forretning og drev med handelsvirksomhet. Han kunne fortelle såre historier om sult, smerte og død fra tiden rundt 1.verdenskrig. Han husket at han og andre gutter tilbrakte nettene i kirker for at ikke tyskerne skulle finne dem. Etter 2. verdenskrig emigrerte han til Italia, Tyskland og så til England, hvor han giftet seg. Det var rett etter at hans kone døde at han bestemte seg for å bli munk ved Hilandari klosteret, og her forble han alle sitt livs dager etter det! Ikke en eneste dag forlot han Athos.

Levde et liv i bønn og lydighet
Selv om han var serbisk patriot reiste han ikke tilbake til hjemlandet etter 2. verdenskrig. Han sa det slik: 'Det er ikke det stedet jeg husker. Det vil ikke minne meg om min barndom og det ville gjøre meg trist. Jeg ønsker å ha vakre minner om hjemlandet mitt'.

Fader Johannes levde sitt liv i bønn og lydighet. Alle disse årene på Athos arbeidet han i hagen. Mange husker denne munken som kravlet rundt på sine knær i grønnsakshagen.

Andre husker hans heroiske innsats under en katastrofal brann i 2004, hvor deler av Hilandari klostreret ble lagt i ruiner. Brannen startet 4. mars og mens flammene var i ferd med å ødelegge klosteret, kjempet fader Johannes med å redde verdifulle ikoner fra å bli flammenes rov - og han lykkes.

En ung mann ba om at han måtte bli gammel
I 2005 møtte fader Johannes en ung mann, som ble så glad i den gamle munken, at han ville at fader Johannes skulle be for ham at han ble 100 år. Da svarte fader Johannes: 'Du ønsker nok ikke dette, min bror, jeg har 99 år bak meg!'

Fader Johannes elsket serbisk poesi. Han skrev selv mange dikt og hymner. Hans første bok utkom i 2002 med tittelen: 'Lyrikk fra Hilandari'.

I 2009 gav han opp å bruke sin gamle skrivemasin, og begynte å bruke en bærbar datamaskin, som noen av brødrene i klosteret skaffet ham.

Døde som han levde
Når han la seg til å sove natt til søndag 29. juli våknet han ikke igjen. Han døde som han levde, full av fred.

torsdag 16. august 2012

Bror Roger og hans sterke lengsel etter enhet

I dag er det på dagen syv år siden en psykisk syk person drepte prioren for den økumeniske kommuniteten i Taize. Drapet fant sted i Forsoningens kirke, en uke etter at bror Roger (bildet) hadde feiret sin 90 års dag.

Få har betydd mer for økumenikken i vårt århundre som bror Roger. Det er gripende å lese historien om denne reformerte presten.

Det var i 1940 etter avsluttende studier i teologi i Lausanne og Strasbourg at Roger Schutz, som er hans borgerlige navn, slo seg ned i den  franske landsbyen Taize. Her oppe på det lille høydedraget i Bourgogne, fant han sitt himmelrike på jord! Til å begynne med var han alene. Krigen herjet med all sin gru. Roger Schutz gjemte unna de som fikk problemer med nazistene. Han reddet blant annet flere jøder.

Roger Schutz bar på en drøm om å grunnlegge en kommunitet, hvor man skulle arbeide for forsoning og enhet mellom kristne og for å lindre lidelsene på grunn av krigen. I 1942 måtte han flykte fra Taize, etter at han hadde blitt angitt for å ha gjemt jøder. For det var det dødsstraff.

Kommuniteten i Taize
Det skulle gå to år før Roger Schutz kunne vende tilbake til Taize. Men da kom han ikke tilbake alene. Han kom sammen med tre brødre som delte hans kall. Den økumeniske kommuniteten i Taize ble grunnlagt i 1949. Det skjedde påsken det året da de første syv brødene gav sine løfter. De første årene var det brødre fra ulike protestantiske kirker som ble en del av kommuniteten. Fra 1969 kom de første katolikkene, og dermed kunne kommuniteten i Taize bli en økumenisk kommunitet. Siden da har også brødre fra Den ortodokse kirken blitt en del av Taize kommuniteten.

Unikt
Det finnes ikke noe som Taize i hele Europa. Heller ikke i resten av verden. Hit kommer titusener av ungdommer hvert eneste år. Og mange av disse ungdommene stifter for aller første gang kontakt med et levende kristent miljø. De bor i telt, de spiser i fellesskap, de deltar på tidebønnene i Forsoningskirken med tente lys og synger de etter hvert så berømte Taize-sangene. Bønneatmosfæren her er sterk. Her har mange bestemt seg for å følge Kristus resten av livet.

Og hit kommer kirkeledere fra alle konfesjoner - for samtaler, og for å be!

Bror Roger's sterke lengsel etter enhet ledet han til å ta ulike initiativ til møteplasser for økumeniske samtaler, ikke minst mellom ungdom. Det var barna og de unge som sto broder Roger's hjerte aller nærmest.

Taize-kommuniteten fortsetter sitt arbeid og ledes nå av bror Alois.

onsdag 15. august 2012

Marias liv - en eukaristi

I dag feiret kirken festen for Guds mors hensovelse. Denne dagen har jeg tenkt på en ting vedrørende henne som fødte Gud Ordet: hennes liv er en eneste stor eukaristi! Fra begynnelse til slutt.

Det hele begynner med hennes 'Se, jeg er Herrens tjenestekvinne. La det skje med meg som du har sagt' (Luk 1,38) Vi tilber Gud ved å si ja til Guds vilje. Og Marias vei er først og fremst lydighetens vei. Det må ha vært litt av en utfordring for den unge jødiske kvinnen å si ja til det forunderlige engelen fortalte om. For det innebar å gå lidelsens vei. Når det ble kjent at hun var med barn, uten mann, måtte hun utstå hån og spott fra de som så henne. Hvor mange trodde på den fantastiske historien hun kunne fortelle, og etter Lovens bud kunne de jo steine henne. Men Maria valgte dette frivillig, og gjennom sitt liv ble hun en eukaristi, en takksigelse.

Og gjennom Jesu tause år er hun tilstede i Hans liv, som mor. Om Hans barndom og ungdom vet vi ikke mye, men Maria kjente Ham jo. Vi må gå til henne og få vite hvordan disse årene var. Vi kan leve oss inn i dem, i hverdagene i Nasaret. Det har vært tema for mange av mine meditasjoner. Maria var der for Jesus.

Der hvor vi møter henne i evangeliene peker hun alltid på Jesus. Hun baner veien for Ham ved bryllupet i Kana i Galilea: 'Det han sier dere, det skal dere gjøre'. (Joh 2,5)

Og hun er der når Jesus må gå lidelsesveien frem til korset. I Jesu dødsstund er Hans mor nær. Hun ser Ham dø. Men hun er der. Også da er hun tett ved korset, og er der da de tar Ham ned og legger Ham i en grav. Hennes liv tilber i kraft av levd liv. Også i smerten.

Og hun fryder seg over den seierrike oppstandelsen, over tiden mellom den og Kristi himmelfart, og når hun beveges av Den Hellige Ånd på Øvresalen og fylles av Ånden og taler i tunger. Da er hennes liv eukaristi. Jeg forsøker å se henne for meg med tunger av ild over hennes hode. Og gripes av det jeg ser.

tirsdag 14. august 2012

Maria og dogmene om henne

I dag er siste dagen i fasten for Guds moders hensovelse, og i morgen minnes vi hennes død i djup takknemlighet overfor hun som tok imot Guds ord, bar Ordet i sitt liv og fødte Guds Ord til verden.

Så langt kan vi alle - uansett konfesjonell bakgrunn - være enige. Men dogmene om Maria, den såkalte Mariaologien, er derimot kristenheten ikke enige om. Som jeg har skrevet før er Det nye testamente bermerkelsesverdig taus tatt i betraktning den store interessen Maria senere skulle få i kirken. I forrige artikkel som jeg skrev om Maria, så tok jeg for meg det oppdrag apostelen Johannes påtok seg ved Jesu kors. Nemlig å ta vare på hun som fødte Gud Ordet. Det er underlig at Johannes ikke nevner henne med et eneste ord i de tre brevene han skrev. Han omtaler jo henne i sitt evangelium, men i brevene nevner han henne ikke. Hadde hun hatt en så sterk plass som deler av kirken sier hun har, så er det underlig at ikke Johannes, han som skulle ta vare på henne, ikke skriver en eneste linje om henne. Brevene er jo også skrevet i en tid hvor dette burde ha vært veldig aktuelt, om Maria har den spesielle plassen enkelte mener at hun har. Og det sies mye om henne som er underlig:

I dag skriver for eksempel en ortodoks prest på Facebook: 'Theotokos er alltid kilden til vår seier'. Jeg finner ikke det i Den Hellige Skrift. Derimot finner jeg at det er Kristus gir oss seier. I 1.Kor 15,57: 'Men Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus'.

Mariadogmene
Det er først i det 6.århundre at læren om Marias opptagelse i himmelen blir formulert. Det er det historikeren og biskopen, Gregor av Tours, som gjør. Det finnes riktignok hentydninger i noen skrifter fra det 4. århundre, men dette synes altså å være helt ukjent for den tidlige kirkens historie. Det er også interessant å merke seg at dogmet om Marias opptagelse til himmelen først ble fastslått av pave Pius XII i 1950!

Og når det gjelder hennes såkalte 'ubesmittede unnfangelse', det vil si at hun er fri fra arvesynden, som det eneste menneske foruten Jesus, står katolikkene ganske alene om dette synet. Og det er heller ikke gammelt. Vi må til Middelalderen før man begynte å diskutere dette, og den gangen ble man ikke enig. Dominikanerne var motstandere av den nye doktrinen, mens fransiskanerne synes om den, og senere jesuittene. Det er først i 1854 at Den romersk katolske kirke fastslår Marias ubesmittede unnfangelse som dogme.

Noe belegg for et slikt dogme finnes ikke i Den Hellige Skrift, som derimot fastslår det motsatte: '... for alle har syndet og mangler Guds ære' (Rom 3,23).

mandag 13. august 2012

Maximos Bekjenneren - munken som var tro når kirkens ledere tok feil

Maximos Bekjenneren (580-662), hvis minnedag det er i dag, skulle komme til å bli hovedpersonen i en teologisk strid som påvirket hele kristenheten og førte ham på en pilegrimsreise over tre kontinenter.

Han kalles gjerne den bysantinske teologiens far. Maximos fikk tilnavnet Bekjenneren, som han ikke var alene om å bli gitt i den tidlige kirkens historie. Tilnavnet ble gjerne gitt til dem som stod opp for troen, og det til tross for forfølgelse og tortur. Men det litt spesielle med Maximos er at han ikke led på grunn av Kirkens ytre fiender, men på grunn av de som bekjente Herrens navn. Men før vi ser nærmere på hva dette handlet om, la oss se nærmere på hans bakgrunn.

Maximos ble født omlag år 580. Hans familie var ingen hvemsomhelst. De hadde gode kontakter ved det keiserlige hoff i Konstantinopel. Ennå mens Maximos studerte ansatte keiseren ham som sin statssekretær. Det gikk ikke upåaktet hen. Men det var ikke dette Maximos ville. Han bar på en annen lengsel enn å bli en høytstående embetsmakt i statens makt.

Gikk i kloster
I år 614 forlot han alt sammen og trådte inn i en kloster i en forstad til Konstantinopel. Men dessverre fikk han ikke være her lenge. På grunn av persernes invasjon av Midtre-Asia flyktet han i år 626 til Nord-Afrika. Noen år senere - i år 632 - trer han inn i et kloster i Karthago. Her skulle han møte abbed Sofronios, og møtet med ham skulle bli helt avgjørende for livet til Maximos.

Den teologiske striden
Det er etter at Maximos blir kjent med Sofronios at han dras inn i en av de eldste konfliktene i den kristne kirke: striden om troen på Jesus som sant menneske og sann Gud, uten sammenblanding, forveksling eller forandring. Striden ble hard og munnet til slutt ut i det sjette økumeniske kirkemøtet i 680.

Det er på denne tiden at den såkalte monotheletismen dukker opp. Monotheletismen handlet om at Jesus hadde bare en vilje, den guddommelige. Han delte med andre ord ikke menneskets vilje i alt. En slik tankebygning kunne ikke Maximos akseptere. Hans tanke var at om ikke Gud i Kristus delte alt menneskelig, hvordan kunne da alt menneskelig bli frelst gjennom Kristus?

Under sin landflyktighet ble Maximos oppsøkt av utsendinger fra keiseren. De kunne fortelle ham:

- Du står alene! Keiseren er imot deg! Paven i Rom er imot deg! Du står utenfor Kirken!

Hva skulle Maxiomos svare til slikt? Jo, han svarte, og svaret er blitt klassisk: 'Nei, i såfall er det jeg som er Kirken!'

Forble trofast
Historien om Maximos Bekjenneren er historien om legmannen som forble trofast, når kampen om troen hardnet til, og Kirkens lederskap sviktet når det gjaldt. Men det kostet - ikke minst for Maximos eget vedkommende. Han fikk tungen skåret av og sin høyre hånd hugget vekk! Deretter ble han forvist til Svartehavets østkyst, hvor han døde i August 662.

Men Maximos hadde ikke kjempet forgjeves. Når den sjette økumeniske kirkemøtet trådte sammen i Konstantinopel i 680 fikk Maximos sin anerkjennelse og gjenopprettelse. Det var han som hadde hatt rett.

lørdag 11. august 2012

Den som er glad i Jesus er også glad i Hans mor

Vi befinner oss fremdeles i fasten for Guds mors hensovelse, og jeg har den siste tiden meditert over det Jesus sier til apostelen Johannes, mens Han henger på korset: 'Da Jesus så sin mor og ved siden av henne disippelen han elsket, sa han til sin mor: «Kvinne, dette er din sønn.» Deretter sa han til disippelen: «Dette er din mor.» Fra da av tok disippelen henne hjem til seg'. (Joh 19,26-27). Det er rørende å se den omsorgen som Jesus viser for sin mor under de svære lidelsene Han utsettes for. Hun som bar Ham under sitt hjerte i ni måneder, som gav Ham mat, kjærlighet, trygghet, varme og omsorg, skal ikke etterlates alene når Han dør - eller ikke etter at Han har stått igjen fra de døde. Han betror henne i apostelen Johannes' varetekt, og det ser ut til at han straks er beredt til å påta seg den ærefulle oppgaven. Hvem ville vel ikke ansett det som en særdeles ærefull oppgave å få sørge for og ta vare på henne som fødte Gud Ordet, hun som ble Gudfødersken? Det ser ut til at Johannes var best skikket til å ta vare på henne. En av årsakene var hans djupe kjærlighet til Jesus, og Jesu kjærlighet til Johannes. Er man glad i Jesus er det også naturlig å være glad i Hans mor.

Men Det nye testamente er merkelig taus om henne, tatt i betraktning den senere kirkelige tradisjonen rundt henne. Vi møter Maria igjen i forbindelse med oppstandelsen og våkegudstjenestene på Øvresalen. Så forsvinner hun for oss og dukker ikke mer opp i de skrifter som utgjør vårt Nytestamente. Siden kirken senere ble så opptatt av Maria, har det forundret meg mang en gang at ikke apostlene skrev mer om henne. Synet på Maria synes å ha vokst frem over tid, slik vi kan lese om det i de etterapostoliske skriftene.

Tradisjonen vil ha det til at Johannes tok med seg Maria til Efesos, og dette huset som er avbildet her, sies å være det huset hun bodde i mens hun oppholdt seg i mens hun befant seg i Efesos.

Clara av Assisi - en radikal etterfølger av Jesus

I dag feires den hellige Clara av Assisi (1194-1253) verden over. Clara, hvis borgerlige navn var Clara Sciffi, ble født inn i den fornemme og velstående Offreducia-familien i Assisi i Umbria. Hun var datter av grev Faverone av Sciffi og ble oppdratt av sin fromme mor Hortulana (Ortolana) di Fiumi. Men allerede som riktig ung bestemt hun seg for å følge Jesus, og kun tilhøre Ham med hele sitt liv.

En dag oppsøkte Clara den hellige Frans av Assisi for å få råd av ham. På det tidspunktet hadde Frans allerede levd noen år i radikal etterfølgelse av Jesus. Han støttet henne i hennes sterke ønske om å trekke seg tilbake fra verden, for å leve et kontemplativt liv. Frans gjorde selv i stand en liten bolig for henne ved San Damianokirken.

Det skulle ikke gå lenge før hennes søster Agnes sluttet seg til henne. Hun var da 16 år gammel. Hun het opprinnelig Katarina, men tok Agnes som klosternavn. Det sies at deres far sendte sin bror Monaldo med tolv menn for å bringe henne med tilbake, men at Klaras bønner gjorde henne så tung at de ikke fikk rokket henne. Senere sluttet moren Hortulana, som var blitt enke, og den yngste søsteren Beatrix seg til Klara og Agnes. Senere kom andre kvinner til og en kommunitet så dagens lys, den såkalte Andre Franiskanske orden, kalt 'De fattige kvinnene fra San Damiano', som senere skulle bli kalt 'Clarisser'.

I San Damiano levde disse søstrene i den største enkelhet. De ville eie Kristus - og ikke noe annet. Og slik har 'Clarissene' fortsatt med å leve og virke siden.

Så lenge Frans levde fortsatte deres nære forhold, og hun rådspurte ham i alle spørsmål. Aldri var søstrene lykkeligere enn når han aksepterte Klaras innbydelse og besøkte klosteret. Frans skrev sin berømte Solsang, Canticum fratris solis i klosterets lille hage i 1224. Frans døde den 3. oktober 1226, men Klara skulle overleve ham med 27 år. Begravelsesfølget dagen etter, søndag den 4. oktober, stoppet utenfor San Damiano, slik at Klara og søstrene kunne ta et siste farvel med broder Frans.

I 41 år ledet hun sin kommunitet med stor dyktighet, selv om hun i sine siste 29 år led av svært dårlig helse. Hennes egen strenghet førte ikke til følelseskulde, og det fortelles at hun om natten gikk rundt blant nonnene og bredte sengetøyet om dem.

torsdag 9. august 2012

Pasifisten som ble sveket av sin kirke og senere erklært som martyr

I dag minnes vi et av ofrene for det grusomme nazi-regimet, Franz Jägerstätter, født 20. mai 1907 og henrettet 9. august 1943.

Den gripende historien om Franz Jägerstätter ble først kjent i 1964 da den amerikanske sosiologen, Gordan Zahn, publiserte en biografi om Jägerstätter.

Frantz Jägerstätter var en ydmyk katolsk bonde født utenfor ekteskap av en fattig jente som arbeidet på en bondegård i Radehund, i det øvrige landskapet av Østerrike. Faren ble drept under 1. verdenskrig. Han ble adoptert av Henrich Jägerstätter da denne giftet seg med moren, Rosalia Huber.

I sin barndom og ungdom var Frantz kjent som litt av en villstyring. Han arbeidet både på bondegårder og som gruvearbeider. I 1936 giftet han seg med Franziska Schwaninger, som var en gudfryktig kvinne. Gjennom henne ble han dratt mot Kristus. De fikk tre døtre sammen.

Frans av Assisi som forbilde
Da de tyske soldatene gikk over grensen til Østerrike i april 1938 var Frantz Jägerstätter den eneste i landsbyen som protesterte. Han sluttet seg til lekmannsordenen blant Fransiskanerne, da Frans av Assisi ble hans store forbilde i etterfølgelsen av Kristus. En tid arbeidet han som medhjelper i en lokal katolsk kirke.

Presset av den katolske kirken till å bli soldat
Hans kristne overbevisning førte til at han ble pasifist, og han kunne dermed ikke delta i det militære forsvaret. Både hans lokale prester og biskoper la et tydelig press på Frantz Jägerstätter om å kjempe med våpen i Hitlers hær! Men Frantz gav ikke etter for presset. For ham sto Jesu ord i Bergprekenen over de geistliges ord.

Nazistene fikk ham derfor fengslet og Frantz Jägerstätter ble dømt til døden ved halshugging fordi han nektet å ta våpen i sine hender. Forrådt av den kirke han tjente, 36 år gammel.

I juni 2007 erklærte Pave Benedict XVI Frantz Jägerstätter som martyr.

Om å søke Guds vilje

I dag har jeg stanset ved et ord av den åndelige veilederen, Josef Hesychasten, som kommer med dette rådet til de som vil vandre med Gud:

'Når du ønsker å lære Guds vilje å kjenne, skal du oppgi sin egen vilje fullstendig, sammen med alle andre tanker og planer; og, med stor ydykhet, og i bønn be Gud om å få Hans forståelse'.

La meg føye til: Kunnskap om Guds vilje kommer ikke automatisk til oss. Vi må søke den, og vi må søke den med iver. Gjennom hverdagslivets erfaringer må vi lære oss til å si: 'Ikke min vilje, men Din'. Det skjer sjeldent uten offer. Årsaken til mye av vår åndelige fattigdom er at vi ikke søker Guds svar på den! For Han gir villig til den som ber.

mandag 6. august 2012

Kristi forklarelse - en forsmak på herligheten

I dag kan vi feire Kristi forklarelsesdag! For de tre disiplene som fikk være med Jesus opp på fjellet, må det ha vært en forunderlig opplevelse. Selve feiringen av dagen har sin bakgrunn i Armenia, en gang på 300-tallet. Og dagen feires 6.august. For de som følger den julianske kalenderen feires denne Kristusfesten den 19. august. Når man begynte å feire denne dagen den 6.august var det som om man feiret en liten påske midt på sommeren. For her oppe på fjellet fremstår jo Jesus forherliget, og det på en måte som Han ikke skulle gjøre før etter oppstandelsen. Forklarelsen er en forsmak på herligheten, og dermed den himmelske verden.

Både Matteus, Markus og Lukas beskriver i sine evangelier transfigurasjonen, eller forklarelsen: Matt 17,1-8;Mark 9,2-8 og Luk 9,28-36.  I ortodoks tradisjon har denne dagen en svært sentral plass. I en av kirkens antifoner for nettopp denne festdagen, heter det:

'I dag strålte Kristi ansikt som solen, og Hans klær ble hvite som snø'.

I den ortodokse bønneboken heter det:

Kondak i 7.tone:
På berget ble Du forklaret, og etter evne fikk disiplene skue Din herlighet, Kristus, vår Gud, så at de ved synet av Deg korsfestet forstår at Du lider frivillig, og forkynner for verden at Du i sannhet er Faderens avglans.

Megalynar:
Stor er Herren og høylovet i vår Guds stad, på Hans hellige berg. Vi høylover Deg, Kristus Livgiver, og vi ærer Ditt rene legemes herlige forklarelse.

Det som skjer på Tabor er forunderlig: Peter, Jakob og Johannes får i et kort øyeblikk skue Herrens herlighet, og det uten slør for sine øyne. I dette øyeblikket blir himmel og jord ett. Det er ingen barriere lenger mellom den himmelske verden og jorden. Teppet dras til side. De skuer inn i Guds evighet. Basileios av Cæsarea beskriver dette slik: 'De regnes altså verdige slik at de med egne øyne kunne se den første frukten av Hans gjenkomst'.

Det er en veldig interessant observasjon! For det er jo sant: slik vil Herren fremstå når Han kommer igjen i herlighet, når skyen brister, og Han setter sine føtter på Oljeberget i Jerusalem.


Kristus - sann Gud og sant menneske
Forklaringen på Tabor er en sterk understrekning at Kristi to naturer - Han er sant menneske, men også sann Gud.

fredag 3. august 2012

En mektig Åndens salvelse hvilte over Maria

Maria er en 'problematisk' person i protestantisk fromhetsliv. Vi vet ikke helt hvor vi skal gjøre av henne. Det er liten, eller ingen plass for henne, i våre gudstjenester.                   

For en tid tilbake hadde jeg det jeg kalte mitt 'Maria-år', hvor jeg konsentrerte meg om de tekstene i Det nye testamente som taler om henne, eller omtaler henne  er ikke så mange, men de har mye å si oss om vi tar oss tid til - ikke bare å lese dem - men virkelig studere dem. 'Maria-året' ble for meg en tid hvor Jesus kom så nær, for der hvor Maria er, der er alltid Jesus! Og hun peker på Ham, aldri på seg selv.

Nå - under fasten for Guds moders hensovelse - har jeg på nytt tatt meg tid til å meditere over hennes liv. Om vi hadde levd på Jesu tid, er jeg ganske sikker på at vi hadde sett på Maria med litt andre øyne enn andre i Jesu omgangskrets. En som har født Gud, ville vi nok ha omtalt med en viss ærbødighet, og hadde vi vært i hennes nærhet, ville vi nok også ha følt hennes tilstedeværelse på en spesiell måte. Hun ville ikke vært en hvemsomhelst.

Og det er hun da heller ikke. Hun er den som fødte Gud Ordet.

Jeg leser hos Lukas: 'Den hellige ånd skal komme over deg, og Den høyestes kraft skal overskygge deg'. (Luk 1,35)


I dagens pinsekarismatiske språk ville vi vel snakke om 'salvelsen', ville vi ikke? At den hvilte mektig over Maria. Personer som opplever slikt blir omtalt med varme og begeistring i dagens pinsekarismatikk, så hvorfor ikke om Maria?

onsdag 1. august 2012

Fasten for Guds moders hensovelse

I dag begynner den fjerde av årets lengste fastetider i den ortodokse tradisjonen, nemlig fasten for Guds moders hensovelse. Den innledes alltid 1.august og avsluttes 15.august. Den dagen er festdagen for Jomfru Marias hensovelse. Følger man den julianske kalenderen innledes denne fasten 14. august, som er 1.august i følge den julianske kirkekalender.

Dette er en tid for refleksjon over hvilken rolle Guds mor spiller i Jesu liv og i Kirkens liv. Om Guds mor heter det i Den Hellige Skrift: 'Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten av ditt morsliv'. (Luk 1,42) I den ortodokse bønneboken leser vi: 'Gudføderske og Jomfru, Maria, full av nåde, Herren er med deg; velsignet er du blant kvinner, og velsignet er ditt livs frukt, for du fødte våre sjelers Frelser'.

Når vi leser om Maria i Det nye testamente skal vi legge merke til èn ting: Hun peker alltid på Jesus! Leder alltid menneskene til Ham.