Totalt antall sidevisninger

tirsdag 31. mai 2016

Lovsangen fra Judas fjellbygder

Idet mai glir over i lyse juninetter feirer vi jomfru Marias besøk til kusinen Elisabet.

Lukas forteller oss at Maria "skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda hvor Sakarja bodde" (Luk 1,39). Hun hadde mye å fortelle sin kusine. Det var ikke hverdagskost for en landsens jente å få englebesøk, og ingen hadde heller fått et slikt budskap fra noen engel før, som Maria. Hun skulle bli mor til Han som var Guds Sønn. De to kvinnene hadde uten tvil litt av hvert å snakke om!

Det skjer noe forunderlig når disse to kvinnene møtes. Elisabet er nemlig også med barn, og Lukas forteller oss at 'da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt med Den Hellige Ånd og ropte høyt: Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten av ditt morsliv." (Luk 1,41-42)

Vi merker oss at et barn i mors liv kan bli påvirket av Den Hellige Ånd! Det er sannelig noe å tenke på. Dette stemmer veldig godt overens med ordene fra Salme 139:

"Dine øyne så meg da jeg var et foster." (v.16)

Og Elisabeth og Maria må ha vært de første pinsevenner! Begge ble fylt av Den Hellige Ånd, og det er første gang vi leser om dette i Det nye testamente.

Elisabet blir overveldet av det faktum at det ikke bare er Maria hennes kusine som kommer på besøk. Det er 'min Herres mor' (v,43) som kom på besøk. Det var spesielt. Maria bar Gud under kjolelivet!

Det er her hos Elisabet at Maria bryter ut i sitt Magnificat - i sin vakre lovsang.

fredag 27. mai 2016

Kristi himmelfartskapellet åpnet hele sommeren

Flere menigheter holder sommerstengt. I Kristi himmelfartskapellet på Eina i Vestre Toten feirer vi gudstjenester gjennom hele sommeren.

Hver torsdag kl.18.00 feirer vi vår nattverdgudstjeneste. Den er åpen for alle. Du er hjertelig velkommen. Det er mulighet for en personlig samtale og forbønn. Dette kan avtales på forhånd eller etter at selve gudstjenesten er over.

Bønnehagen vår er åpen døgnet rundt. Her finner du Getsemane, hvor det er mulig å knele ned ved en stein, og hvor det står en benk hvor du kan sitte ned i stillhet. Bak kapellet finner du Fredens hage, hvor du kan lytte til bekkesilderet på den ene siden og suset fra elva på den andre siden. Der er det ikke lov å snakke. Dette er et sted for stillhet og stille bønn.

tirsdag 24. mai 2016

Andy Raine - danser og fri sjel

I 2005 var jeg en av talerne på "Fire from the North", en transatlantisk bønnekonferanse på Shetland. Der traff jeg Andy Raine (bildet), som i dag fyller 61 år. Jeg vil gjerne hedre ham med noen ord på dagen hans.

For jeg husker fremdeles hvilket inntrykk han gjorde på meg. Andy Raine er danser. Gjennom sin dans kroppsliggjorde han en lovprisning og en tilbedelse av Herren. Det var vakkert, det var sterkt, det var vilt. Han og kona Anna utgjør litt av et team.

Andy Raine er en av grunnleggerne av Nortumbria Community, en kommunitet som videreformidler den keltiske spiritualiteten, den som representerer vår egen norske kristenarv. Hans navn er for alltid knyttet til den hellige øya - Lindisfarne, hvor han også bor. Så har han da også brakt med seg en smittende hengivenhet for denne helt spesielle øya, og for Northumbrias hellige menn og kvinner.

Det skal finnes et bilde av ham som bitteliten, ved siden av en statue på Lindisfarne av Hl.Aidan. Det er nesten for profetisk å regne. Bildet hjelper oss til å forstå hva som bor i denne mannen. Tidlig i livet fant han sitt 'oppstandelsessted'. Det handlet ikke om å reise til et fjernt sted, men om å krysse havet, til Lindisfarne. Hvis vi måler denne reisen i engelske miles dreier det seg om bare en kort reise, men da vil vi også gå glipp av hele poenget. Når Andy Raine gikk tørrskodd over til Lindisfarne før tidevannet snudde ga han opp alle andre måter å leve på. Dette var stedet Gud hadde valgt for ham. Hans arbeid, hans ekteskap, relasjoner, håp og muligheter, alt dette er farvet av denne forståelsen og erkjennelsen.

I hans tidlige dager var ikke ordet 'monastisk' du ville finne brukt i noen særlig grad i vokabularet til Andy Raine. Likevel - det livet han levde var på en måte ganske så kjent for Den hellige øya, slik det ble levd at de keltiske hellige - som Hl.Aidan, Hl.Oswald og Hl.Cuthbert. Du ville heller ikke finne ordet 'keltisk' særlig mye brukt. Men han snakket stadig om 'de øvre' og 'de nedre' kilder for å gi mening og en forståelse av den spiritualiteten han både søkte og levde ut. For Andy er Lindisfarne en slik 'øvre kilde'. Forfriskende, livgivende - med djupe røtter i det bønnens liv som har preget denne øya.

Et kjent syn på veiene i Northumbria på slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet var Andy Raine med tre eller fire kofferter, som alle hadde sett bedre dager, som haiket for å komme til neste bestemmelsessted. Tilgjengelighet til det livet som Gud hadde kalt ham til, utelukket en karriere og en vanlig lønn. Tilfeldige strøjobber, gaver fra venner og familie og honorarer i forbindelse med tjenesteoppdrag har livnært ham. Dessuten - han har bokstavelig talt vandret i fotsporene til Hl.Aidan - som gikk over alt og hadde tid for alle mennesker han møtte. Andy's mål har vært å være tilgjengelig på en praktisk og jordnær måte for alle mennesker. Slik ville han leve som en kristen. Dette gav mening til hans liv.

Og så dansen da! Over alt hvor Andy har gått har han fått med seg folk til å danse. Han ville ikke at dansen skulle være forbeholdt de profesjonelle eller at dans bare er noe damer driver med. Andy tar gjerne gata i bruk for sine danseoppsetninger, like mye som han danser liturgisk i en kirke.

Andy Raine er en fri sjel. Her er ingen nykker. Måtte han leve 61 år til! Gratulerer så mye med dagen!

Matta al-Miskin symposium i Bose klosteret

10 år etter at fader Matta al-Miskin sovnet inn ble det i helgen 20.-22. mai holdt et symposium i Bose-klosteret i Italia om arven etter den koptiske kirkelederen.

Fader Matta var en av vår tids mest betydningsfulle fornyere av den monastiske tradisjonen fra ørkenfedrene og har etterlatt seg et omfattende forfatterskap som omhandler bibelkommentarer som litteratur om spiritualitet.

I symposiumet, som samlet 120 deltagere, medvirket professor i kirkehistorie ved Lunds universitet, Samuel Rubenson, og preses for den Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby, pastor Peter Halldorf.

Foto: Ekumeniska kommuniteten.

mandag 16. mai 2016

En Guds venn

I dag er det på dagen 25 år siden Brent Rue (bildet) døde. Den høyreiste amerikaneren fikk avgjørende betydning for mitt åndelige liv. Jeg fikk gleden av å høre ham tale på en konferanse i Oslo, og siden fikk jeg privilegiet av å få en personlig samtale med ham. Her er noe jeg skrev om Brent i 2008:

"Brent ble bare 48 år gammel. Han døde av kreft. Hans livsmotto var:
“to pull down heaven as much as I can into today and live it now so that I’ve got something tangible, something real.”                                                              

Etter at Brent døde, hadde jeg en periode kontakt med hans enke, Happy Rue. Nå har deres sønn satt sammen en veldig flott nettside, hvor man kan finne en del av Brents gedigne bibelundervisning. Her finnes også et lydopptak fra begravelsen, hvor blant annet John Wimber deltar. Happy Rue, som er av svensk avstamning, fortalte meg at Brent var veldig opptatt av Abrahams liv i tiden før han døde. Han likte så godt at Abraham ble kalt Guds venn, og Brent ville finne ut hvilke kvalifikasjoner som finnes hos mennesker som får en slik hederstittel. Dessverre finnes ikke denne undervisningen på nettsiden, men Brents liv var i seg selv et gripende eksempel på et menneske som levde som en venn av Gud. Han fortalte meg at han, før han ble så syk, elsket å gå lange turer i skogen eller langs et vann, hvor han pleide omgangen med Gud. Jeg husker han sa: "Det viktigste jeg gjør er å ikke gjøre noe i det hele tatt, bare være." Det skjuler seg en dyp hemmelighet bak disse ordene. For Brent var det viktig å lære Guds stemme å kjenne. Han kultiverte derfor et vennskap som bestod av å lære seg hemmeligheten ved å vente på Gud. Brent var for meg et sterkt eksempel på hva det vil si å være en lidenskapelig og radikal etterfølger av Jesus. Jeg har fortsatt mye å lære av hans liv og eksempel."

Brent Rue er djupt savnet.

torsdag 5. mai 2016

Herrens himmelfart

Tropar i 4. tone:
Du fór opp i herlighet, Kristus, vår Gud, og disiplene gledet Du med løftet om Den Hellige Ånd, og med velsignelsen styrket Du dem i troen på at Du er Guds Sønn og verdens Frelser.

Kondak i 6 tone:
Da Du hadde oppfylt alt som var beredt for oss, og hadde forenet det jordiske med det himmelske, fór Du opp i herlighet, Kristus, vår Gud, uten å forlate oss, for Du forblir uavlatelig med oss, og dem som elsker Deg, lover Du: Jeg er med dere og ingen kan skade dere.

Megalynar
Klapp i hendene, alle folk, syng ut for Gud med fryderop - Vi høylover Deg, livgivende Kristus, og vi ærer Din legemlige og guddommelige oppstigning til himmelen.

Fra Ortodoks bønnebok, Solum forlag 2002, side 141. Ordforklaring: Tropar eller Troparion er en kort sunget tekst som gjengir grunntanken i en høytid eller en beskrivelse av en hellig persons gjerninger. Kondak eller Kondakion er en kort sunget tekst som beskriver tema for dagens feiring. Megalyner er er en særdeles høytidelig og festlig sunget tekst som lovpriser dagens feirede person og hendelse.

mandag 2. mai 2016

Athanasios kjempet for den overleverte troen

Hl.Athanasios av Aleksandria (297-373), hvis minnedag det er i dag, er først og fremst kjent for to ting: kampen for den overleverte troen fra apostlene og for sin biografi om hl.Antonios, som utkom i år 356.

På 320 tallet ble kirken nemlig truet av en splittelse. Det handlet om synet på Kristi natur - var Sønnen av samme vesen som Faderen eller bare lik Faderen? Spørsmålet er av avgjørende betydning for vår frelse. Athanasios kjempet for den overleverte troen på inkarnasjonens mysterium: Gud var blitt menneske i Kristus, og Sønnen var av samme vesen som Faderen.

Hl.Athanasios bekjempet den såkalte arianismen, men kampen var hard og den kostet ham mye. I stridens hete ble han forvist fra Aleksandria. Han søkte tilflukt blant bønnens menn i ørkenen.

I løpet av sine 45 år som biskop ble han forvist fra Aleksandria hele fem ganger. Hver gang vendte han tilbake, sterk i troen og fast bestemt på å befeste troen på Kristi guddom helt til vranglæren var utryddet.

Athanasios ble en av den tidlige kirkens mest kraftfulle åndelige ledere, en lysende taler og teolog.

Biografien han skrev om den monastiske bevegelsens far, Antonios den store, ble raskt oversatt til en rekke språk og kom til å bli en åndelig klassiker.