Mattias - apostelen som tok plassen til Judas

Det er ikke så mye vi vet om apostelen Mattias han som ble valgt til å etterfølge Judas. Det er hans minnedag i dag.

Historikeren Lukas forteller oss om valget av ham som apostel, som ble foretatt ved bønn og loddkasting i den kristne forsamlingen i Jerusalem:

'En gang på denne tiden sto Peter fram blant søsknene. Det var omkring hundre og tjue mennesker samlet. «Mine søsken», sa han, «det måtte gå i oppfyllelse, det skriftordet som Den hellige ånd lot David si om Judas, han som viste vei for dem som grep Jesus. Han var regnet med blant oss og hadde fått samme tjeneste og oppdrag. For lønnen han fikk for ugjerningen sin, kjøpte han en åker. Men han falt hodestups så buken revnet og alle innvollene veltet ut. Alle som bor i Jerusalem, fikk vite om dette. På sitt eget språk kalte de derfor åkeren Hakeldama, det betyr Blodåkeren. For det står skrevet i Salmenes bok: La bostedet hans ligge øde, la ingen bo der, og: La en annen overta hans oppdrag. Noen menn var sammen med oss hele den tiden Herren Jesus gikk inn og ut blant oss, helt fra begynnelsen, da han ble døpt av Johannes, og til den dagen han ble tatt fra oss opp til himmelen. Nå må en av disse sammen med oss være vitne om at han er stått opp.» Og de stilte fram to: Josef, som ble kalt Barsabbas med tilnavnet Justus, og Mattias. Så ba de: «Herre, du som kjenner alles hjerter, vis oss hvem av disse to du har utvalgt til å ta plassen etter Judas og overta den aposteltjenesten som han forlot da han gikk til sitt eget sted.» De kastet lodd mellom dem, og loddet falt på Mattias. Fra nå av ble han regnet som apostel sammen med de elleve'. (Apg 1,15-26)

I følge Tradisjonen var Mattias født i Betlehem, og var en etterkommer av Juda stamme. I følge Hl.Klement av Aleksandria, kirkehistorikeren Eusebios og Hl.Jerome var Mattias en av de 70 disiplene Jesus valgte ut. Han skal ha lidd martyrdøden ved først og bli steinet, og så halshugget, fordi han ikke ville bøye seg for keiseren. 

Et liv i ydmykhet er et liv i takknemlighet

'Hvis du lever i ydmykhet, vil du kontinuerlig leve et liv i takknemlighet; du vil takke Gud for alle ting og under alle omstendigheter, og alltid føle at Gud gir deg mer enn du fortjener'.

'Den som ikke er i stand til å preke; er i stand til å være en preken; prekenen tilbyr en teoretisk undervisning, det gode eksemplet tilbyr praktisk lærdom'.

Pave Shenouda III

Ingen arbeider uten at noen ber

Rollemodeller er gode å ha. Både for eget liv og for den tjenesten man står i. En av disse er Grev Zinzendorf (1700-1760).

Eller Nikolaus Ludwig von Zinzendorf, født inn i en tysk adelsfamilie. Hans hjem var et gudfryktig hjem - foreldrene var pietister, og den pietistiske bevegelsens ledende skikkelse - Philipp Jakob Spener - ble gudfar til Nikolaus.

Den pietistiske vekkelsen kom til å prege von Zinzendorfs liv. En annen ledende skikkelse innenfor denne bevegelsen: August Hermann Francke - skulle få stor betydning for skolegangen til Zinzendorf.

Likevel: Den unge Zinzendorf ble nok en skuffelse for hans foreldre. De hadde store ambisjoner for ham. De ønsket at han skulle bli diplomat. Men Zinzendorf var grepet av en visjon: Han ville skaffe seg en eiendom og der skulle han samle venner og likesinnede og sammen med dem virkeliggjøre pietismens ideal om en kommunitet av troende som levde ut det kristne livet i hverdagen.

En helt avgjøre fase av dette fellesskaps-livet og et vendepunkt i grev Zinzendorfs liv fant sted i 1722. Da kom han i kontakt med en gruppe flyktninger fra Böhmen, nåværende Tsjekkia. Zinzendorf tilbød dem å slå seg ned på eiendommen hans. Det skulle bli til byen Herrnhut.

Det formelig kokte av ulike religiøse oppfatninger i dette området på denne tiden. Ikke underlig førte det til konflikter. Zinzendorf forsøkte å skape fred og forsoning mellom dem. Han besøkte hvert eneste hjem for samtaler og bibelstudier. Gjennom disse samtalene ble det lagt et grunnlag for den overbevisningen som skulle komme: de var kalt til å leve sammen slik de første kristne: 'hele flokken av de troende var av ett hjerte og èn sjel'. (Apg 4,12 - Bibelen Guds Ord).

Bevegelsen som vokste fram ble hetende: herrnhuterne eller byen Herrnhut.

For å veilede dette kommunitetslivet formulerte man noe man kalte: Brüderlicher Vertag - en broderlig overenskomst. I denne fikk man praktisk og konkret veiledning for det fellsskapsliv man ønsket å leve ut.

Bibelstudier og bønn preget samlingene. Man kom gjerne sammen i små grupper. Under en nattverdgudstjeneste i 1727 fant et åndelig gjennombrudd sted. Blant herrnhuterne omtaler man dette som deres pinseerfaring.

Det er tre ting som må nevnes om herrnhuterne - eller moravianerne som de også kalles - som vi kan lære mye av i dag:

* De hadde en relasjonell enhet, et åndelig fellesskap, hvor det å gi særpreget dem.

* Kraften i deres utholdende bønneliv produserte en guddommelig lidenskap for misjon og for å nå de unådde med evangeliet. Noen av dem solgte til og med seg selv som slaver for å nå steder som Surinam i Sør-Amerika for å gi dem evangeliet om Guds rike. Moravianerne var de første misjonærene som nådde slave på St.Thomas på Jomfruøyene. De dro også til Grønland og Lappland som misjonærer.

* De levde etter mottoet 'Ingen arbeider uten at det er noen som ber'. Dette bønnelivet fikk som form av en bønnekjede 24 timer syv dager i uken i over 100 år.

Grev Zinzendorf døde 9.mai 1760 - 60 år gammel.

Nil av Sora - bederen som skapte de monastiske kommunitetene i Russland

Ved bredden av elva Sora, omlag 17 kilometer fra Hl.Cyrils kloster ved Kvitsjøen, en stor innbuktning av Nordishavet i det nordvestlige Russland, står en flott bronsjestatue av Hl.Nil av Sora (bildet).

Denne Nil av Sora er svært betydningsfull med hensyn til den monastiske historien i det veldige russiske riket. Han skulle bli en av Middelalderens viktigste reformatorer og fornyere av det russiske klosterlivet - en beder i ordets rette betydning. Han ville føre den monastiske bevegelsen i moderlandet tilbake til røttene - til en radikal eiendomsløshet og enkelhet.

Nil av Sora vokste opp i et enkelt bondemiljø i Russland. Han ble født i 1443, i en tid hvor både kirker og klostre var i forfall. Vi kjenner lite til hans tidlige år. Det vi vet er at han ble en del av et klosterfellesskap ganske så ung, og at arkimandriten i dette klosteret var svært kritisk til at klostrene skulle være store landeiere.

Etter noen år forlot Nil dette klosteret - Hl.Cyrils kloster ved Kvitsjøen. Han la ut på den lange reisen fra Kvitsjøen til Athos. Ta deg en titt på kartet og merk deg den særdeles lange reiseveien! Hele denne lange reisen foretok han sammen med en disippel av seg: Innocent, som senere skulle bli Hl. Innocent av Komel. De ble tatt imot i et av de russiske klostrene på Athos.

Det var her på Athos at Nil skulle gi seg hen til en intensiv periode av studier og oversettelsesarbeid - særlig av kirkefedrene. Han fordjupet seg også i Jesusbønnen som mer og mer kom til å utgjøre pulsslaget i hans åndelige liv.

Nil gjorde seg mange erfaringer med Gud på Athos, og tok dem med seg på den lange vandringen hjem til Kvitsjøen. Med skogen tett rundt seg, inne i ødemarkene, rundt elva Sora, bygget han seg en munkecelle. Her levde han i bønn og kontemplasjon.

Stadig ble han avbrutt av mennesker som søkte hans åndelige råd. Det er slik med mennesker som lever med Gud. De tiltrekker seg andre som ser det livet de lever. Disse bederne modellerer autentisk kristent liv.

Nil av Sora er opphavsmannen til en tredje form av monastisk liv. Fra før av hadde man de store klostrene og så hadde man eneboerne. Nil av Sora skapte de første kommunitetene. Han kalte de sketer.

Ved bredden av elva Sora bygget Nil en slik kommunitet - eller skete. Vi skriver år 1473. Andre sluttet seg til ham. Deres hovedoppdrag var bønn. De skaffet seg det de trengte av mat og klær, blant annet ved å selge oversettelser og gi ut tekster av kirkefedrene. Blant annet satte Nil sammen et kompendium hvor han beskrev livene til mange av helgenene. Han skrev også et Synaxarium, men dette er dessverre gått tapt.

7.mai 1508 dør han. Han ble 76 år gammel. Han etterlot seg et testamente med instruksjoner for hvordan han ville bli begravd. Det skulle være en enkel begravelse, og han gav instruksjoner om hvordan kommuniteten skulle bli ledet etter hans død.

Bederen Edbert av Lindisfarne

Vi har mye å takk Gud for! Ikke minst for arven fra Lindisfarne!

På den den hellige øya utenfor det nordøstlige engelske fastlandet ble det i år 635 grunnlagt et kloster (bildet) som kom til å bli et av den kristne tros aller viktigste utposter i det nordlige Europa.

Det ble bygget opp at Hl.Aidan, og herfra ble munker sendt til ulike deler av England og Europa.

En annen viktig person knyttet til Lindisdarne er Hl.Cuthbert, som ble klosterets abbed og senere biskop av Durham.

Når Cuthbert døde i år 687 ble han etterfulgt av mannen vi i dag feirer, Hl.Edbert. En munk kjent for sin store generøsitet og sin kjærlighet til Bibelen. Hver år gav Edbert tiende av alt han eide til de fattige.

Hl.Edbert etterlignet sin forgjenger på mange måter. Ikke minst når det gjaldt gudsfrykt. Han var også en beder:

To ganger hvert år, under julefasten og påskefasten, tilbrakte han 40 dager i bønn avsondret fra alle ute på en liten øy. Han hadde også en stor kjærlighet til gudstjenesten, noe som kom til uttrykk ved at han både tok godt vare på de gamle kirkebyggene, men også bygget nye.

6.mai år 698 går han hjem til Gud.

Vi har funnet Messias! Han er Josefs sønn!

I dag feirer vi apostlene Filip og Jakob.

I følge Evangeliet etter Johannes var Filip en av de første disiplene, og var en av apostlene som stod nærmest Jesus. Det er til Filip Jesus vender seg med spørsmålet om hvor de skal finne mat til den store folkemengden, som kom for å høre Jesus.  Og det er til Filip disse grekerne henvender seg når de så gjerne vil se Jesus. Filip er også den som spør Jesus om ikke Jesus kan vise ham Faderen. Jesus hadde nok skapt en djup lengsel i ham etter å bli bedre kjent med Gud som Far. I følge Filip er det å se Far 'nok'.

Johannes forteller oss at 'Filip var fra Betsaida, den byen Peter og Andreas var fra'. (Joh 1,44)

Filip treffer vennen Nataniel, og sier opprømt til ham: 'Vi har funnet ham som Moses har skrevet om i loven, og som også profetene har skrevet om: Det er Jesus fra Nasaret, Josefs sønn'. Det er da Nataniel kommer med den berømte uttalelsen: 'Kan det komme noe godt fra Nasaret?'

Disse versene er talende. For det første viser det jo at Filip var vel bevandret i Skriften. Som jøde hadde han med iver og lengsel lyttet til profetiene om Messias, som skulle komme. Befrieren. Frelseren. Og når han så møter Jesus, oppe i det galileiske landskapet, er det som om sløret tas vekk fra hans øyne. Med ett vet Filip hvem denne Jesus fra Nasaret er.

Filip og Nataniel visse kanskje om denne sønnen til Josef. Det hadde sikkert ikke gått upåaktet hen at Josef hadde giftet seg med Maria, hun som påsto at hun var blitt gravid helt uten at noen mann hadde rørt ved henne. Men sønnen deres, Jesus, han skilte seg jo ikke noe ut fra de andre som bodde i Nasaret. Denne byen som ikke hørte med blant de viktige i Israel, og som huset mange tvilsomme personer. For dem var han bare tømmermannens sønn. Jeg synes jeg merker overraskelsen i stemmen til Filip når han sier: 'Det er Jesus fra Nasaret, Josefs sønn'.

Josef var kanskje kjent som en god håndverker - kanskje Jesus også?

I følge tradisjonen legger han ut på landeveien etter sin pinseopplevelse til og kommer til Midtre-Asia og Frygia, der han forkynner evangeliet om Guds rike.

Blant apostlene var det to med navnet Jakob. Den ene er broren til Johannes, den andre kalles i de synoptiske evangeliene for Jakob, sønn av Alfeus.  Han kalles også Jakob den yngre. Det er i grunnen det eneste Det nye testamente forteller om ham.

Biskopen som stred for den overleverte troen

Mannen vi i dag skal feire er fremfor alt kjent for to ting:

En utrettelig kamp mot arianismen og hans biografi om Antonios den store.

Vi snakker selvsagt om Athanasios av Alexandria.

Arianismen truet virkelig den tidlige kirken med sin vranglære. Arianerne hvor tilhengere av presten Arius som levde ca 260-336. I følge denne vranglæren er Kristus et skapt vesen, ja den første og høyeste av alle vesener, men han er ikke guddommelig. Det har da vært en tid da Sønnen ikke var. Faderen har så skapt Sønnen av intet.

Dette stemmer dårlig med Den Hellige Skrift. Apostelen Paulus skriver følgende til menigheten i Kolossai:

'Han er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte ... Og han er før alt' (Kol 1,15 og v.17)

Keiser Konstantin kalte sammen alle biskopene i kristenheten til et møte i Nikea i Lille-Asia. Vi skriver år 325, og det første av i alt syv økumeniske kirkemøter, skal finne sted. En av dem som deltok - og så påkalte seg stor oppmerksomhet - var en ung prest fra Aleksandria. Han var der i egenskap av å være sekretær for sin biskop. Dette var Ahtanasios.

Tre år senere - i 328 - etterfulgte han sin biskop. Athanasios var 30 år da han ble en av de viktigste kirkelederne i Kirken, i en tid da det stod strid om selve inkarnasjonens overlevelse. Og Athanasios var uredd. Han gikk ikke kompromissets vei. Mot den såkalte arianismen og dens tilhengere var han krystallklar. Denne holdningen av fasthet i lærespørsmål hadde han lært av eneboerne i ørkenen. Og det var da også til dem han skulle søke tilflukt når det blåste som aller verst på toppen. Spørsmålet om Jesu sanne natur, om inkarnasjonen, var jo ikke et perifert spørsmål. Her gjaldt det sannelig spørsmålet om liv eller død.

Under sin 45 årige tjeneste som biskop ble Athanasios forvist fra Aleksandria hele fem ganger! Hver enste gang vendte han tilbake fast bestemt på å befeste troen på Jesu guddom, helt til denne heresien var ryddet ut.

I februar 366 vendte han tilbake for godt. Frem til sin død i 373 kunne han så virke for fred og forsoning mellom de stridende partene.

Han er en av den tidlige kirkens mest betydningsfulle teologer og åndelige ledere.

Men han er også betydningsfull på en annen måte:  Ved siden av hans utrettelige kamp for den sanne kristne tro, er han også kjent for sin biografi om Hl.Antonios som utkom i år 356. Den ble raskt oversatt til en rekke språk og skulle bli en av - ikke bare samtidens - men også historiens mest betydningsfulle åndelige klassikere. For Athanasios fremsto Hl.Antonios som det fremste eksemplet på det han anså som kronen i frelsesverket: Gud ble menneske for at mennesket skulle bli guddommeliggjort.

Det er mange gode grunner i dag for å takke Gud for Athanasios av Alexandria.