- I så fall er det jeg som er Kirken!

I dag feier vi han som er blitt kalt for Den bysantinske teologiens far, Maximos Bekjenneren (580-662). Denne teologien er befriende annerledes enn mye av den vestlige. La meg gi deg et eksempel:

En av de fremste kjennerne av Hl.Maximos var Paul Evdokimov (1901-1970), professor ved det ortodokse instituttet, Saint Serge i Paris. I boken 'Den dåraktige Gudskjærligheten', utgitt på svensk i 2001, kommenterer Evdokimov forskjellen mellom den klassiske definisjonen av ordet 'frihet' og definisjonen som Maximov gir: Mens den klassiske definisjonen på frihet handler om muligheten til å velge, fastslår Maximos Bekjenneren det motsatte. 'Behovet for å velge er, sier han, fattigdom, en følge av syndefallet. Den sanne friheten er en udelt fokusering, helt og holdent orientert mot det Gode, som ikke kjenner til noen undring eller tvil. På hellighetens nivå opphører vår valgmulighet til å sette vilkår for friheten. Den fullkomne følger det Gode umiddelbart, spontant, og befinner seg bortenfor alle valg'. (Paul Evdokimov: Den dåraktiga Gudskärleken, Artos 2001, side 72)


Tilnavnet 'bekjenner' var et navn den tidlige kirken gav martyrene. De var 'bekjennere' med sitt blotte liv. Men Maximos var ingen martyr i ordets vanlige forstand. Han ble martyr blant sine egne - et offer for kirkelig makt. Maximos ville nemlig ikke gjøre noen former for kompromiss med sin overbevisning.

Det var i en familie med gode kontakter inn i de keiserlige palassene at Maximos ble født omkring år 580. Maximos var en person som ble lagt merke til. Keiseren i Konstantinopel sørget for å ansette ham som sin statssekretær. Nå ble han ikke der lenge. Når perserne invaderer Midtre-Asia flykter han til Nord-Afrika. Vi skriver år 626.

Seks år senere - i år 632 - trer han inn i et kloster i Karthago. Her finner han vennskap og god åndelig veiledning hos klosterets abbed, fader Sofronios. Kontakten med ham skulle bli helt avgjørende for Maximos.

Det var urolige tider. Og denne Maximos skulle stå stødig midt oppe i tumultene. Han ble hovedpersonen i en teologisk strid som drev ham ut på en pilegrimsferd over tre kontinenter og som påvirket hele kristenheten. Striden handlet om troen på Jesus som sann Gud og sant menneske - uten sammenblanding, forveksling eller forandring. Det hele skulle først løses på det sjette økumeniske kirkemøtet i 680.

 Jeg kjenner på en djup takknemlighet overfor denne Maxomos og alle biskopene som tydeliggjorde hva sann kristen tro er. Hvor hadde vi vært i dag uten dem? Sannsynligvis i klørne på mennesker som vek bort fra den tro som en gang for alle er overgitt de hellige.

På denne tiden hadde nemlig en ide bredt om seg, den såkalte monotheletismen. Den gikk ut på at Jesus bare hadde en vilje, nemlig den guddommelige. Jesus delte med andre ord ikke menneskenes kår i alt.

Maximos kunne aldri godta en slik tanke. Om det var slik at Gud i Kristus ikke delte alt menneskelig, hvordan kunne da alt menneskelig bli frelst gjennom Jesus?

I sin landflyktighet kom noen som representerte keiseren til ham og sa:

'Du står helt ensom. Keiseren er imot deg. Paven i Rom er imot deg. Du står utenfor Kirken!'

Da svarte Maximos:

'Nei, i så fall er det jeg som er Kirken'.

Er dette hovmod? Nei, Maximos hadde rett. Keiseren og paven tok feil!

Men kampen var hard. Fordi han motsatte seg det keiserens og pavens syn, fikk han høyre hånden saget av og tungen skåret ut! Så landsforvises han. Til Svartehavets østkyst. Her dør han i år 662.

Når så den samlede kristenheten møtes i Konstantinopel i 680 til det sjette økumeniske kirkemøtet fikk Maximos sin anerkjennelse og gjenopprettelse.

Historien bak Tau-korset

Kjenner du historien til det såkalte Tau-korset?

Korset er knyttet til fransiskanerne, og har en spesiell utforming i form av en 'T' med korsarmer, som blir bredere utad og er skrått avskåret. Denne korsformen har navn etter den greske bokstaven 'tau'.

Historien bak korset skriver seg tilbake til hans møte med de spedalske. Dette var deres kors. Dette ble hans foretrukne kors, fordi det på den ene siden minnet ham om Kristi lidelse, og på den andre siden var det en stadig påminnelse om å ta seg av de minste, de spedalske og andre marginaliserte i hans egen samtid.

Når pave Innocens III åpnet Det fjerde Laterankoncil i 1215 leste han fra Esek 9,4:

'Herren sa til ham: Gå midt gjennom byen, midt gjennom Jerusalem, og sett et merke på pannen til de mennene som sukker og stønner over alle styggedommene som blir gjort i hennes midte'.

Paven leste fra Vulgata-oversettelsen, og der er ordet for 'tegn' oversatt med 'thau'. Der leser vi: 'et signa thau'.

Dette grep fransiskanerne tak i. Korset til Frans fikk dermed en helt spesiell betydning.

Korset bæres ofte rundt halsen med en lærreim med tre knuter. De tre knutene er hentet fra det tauet fransiskaner-munkene har knyttet rundt livet, som også har tre knuter. De tre knutene skal minne dem om de tre munkeløftene de har avlagt: kyskhetens, lydighetens og fattigdommens.

Til minne om Det uskapte lyset

I dag feirer vi en av kirkeårets store festdager, sammen med kristne fra både øst og vest: Kristi forklarelsesdag! Tradisjonen med å feire Kristi forklarelse kommer sannsynligvis fra Armenia, men det er først på 800-tallet at man begynner å feire den her i Vest. Dagen er som en liten påske midt på sommeren!

Det er all grunn til å gratulere hverandre med dagen! For dette var en milepæl i Frelserens liv. Og for Peter, Johannes og Jakob, når Jesus tar disse tre som utgjør Hans innerste krets, med seg opp på Tabor-fjellet.Beretningen om dette finnes hos Matteus (17,1-13), hos Markus (9,2-13) og hos Lukas (9,28-36)

Det er tydelig at Jesus er glad i fjellet. Flere ganger i evangeliene fortelles det at Jesus søkte stillheten i fjellet for å kunne be. Her møtte Han sin Far. Her utøste Han sitt hjerte.

'I dag strålte Kristi ansikt som solen, og hans klær ble hvite som snø', synger vi en av antifonene for denne dagen.

Det må ha vært en forunderlig dag for disse tre. De fikk en forsmak på den himmelske herligheten, og Kristus svøpt i herlighetens kappe. Basileios av Cæsarea (330-374), en av de mest markante lederskikkelsene i Kirken i hele Lille-Asia, og som ble klosterlivets arkitekt i Østkirken, en av de tre store kappadokierne, omtaler denne dagen slik:

'Den (herligheten) lyste med et skinn sterkere enn solens. De (altså Peter, Johannes og Jakob), regnes altså som verdige til med egne øyne se den første frukten av Hans gjenkomst'.

Forunderlig! Siden den gangen har kirkens mystikere talt om 'Tabor-lyset', eller 'Det uskapte lyset'.  En av de som skriver om dette er arkimandrit Sofrony (1896-1993), som oppholdt seg på Athos, hvor han levde sammen med staretsen Siluan, som er blitt kalt '1900-talles mest autentiske munk'. Etter en tøff sykdomsperiode kom Sofrony til England, hvor han bygget opp klosterkommunitet i Essex, hvor man ber Jesusbønnen kontinuerlig.

I en av sine bøker skriver arkimandrit Sofrony: 'Det er blitt meg forunt å oppleve flere slags lys: det kunstneriske inspirasjonens lys, som den synlige verdens skjønnhet oppvekker; den filosofiske betraktningens lys som overgår i mystisk erfaring; la meg også tillegge den vitenskapelige kunnskapens lys som alltid og ufravikelig er av relativ verdi; jeg har også blitt fristet av lysopplevelser av fiendtlige ånder. Men når jeg i moden alder vendte tilbake til Kristus som fullkommen Gud ble jeg omstrålet av det uskapte lyset. Det er blitt meg forunt, gjennom nåde fra oven, å lære å kjenne dette underbare Lys som overskygget alle andre lys, som den oppegående solen overskygger de mest strålende stjernene'. (Arkimandrit Sofrony, oversatt fra: 'Vi skall se Honom sådan Han âr', Artos 2003, side 174).

Kristi lys er i denne sammenhengen det samme som Kristi herlighetslys.

I den ortodokse bønneboken kan en for Kristi forklarelsesdag lese følgende:

Kondak i 7. tone:

'På berget ble Du forklaret, og etter evne fikk disiplene skue Din herlighet, Kristus, vår Gud, så at de ved synet av Deg korsfestet forstår at Du lider frivillig, og forkynner for verden at Du i sannhet er Faderens avglans'. (Ortodoks bønnebok. Solum forlag, side 173).

Til opplysning: Kondak eller Kondakion er en kort sunget tekst som beskriver et tema for dagens feiring.

En bønn av Simeon den nye teologen

I dag vil jeg gjerne få dele en bønn av Simeon den nye teologen (940-1022), som levde som levde i en kommunitet i Konstantinopel, i den daglige rytmen av felles tidebønner og eukaristien:

'Jeg takker Deg, Hellige Ånd, 
Du, som for meg er som et lys,
som ikke kjenner til aftenen,
som en sol, som aldri går ned.
Du kan ikke forbli skjult,
for Du fyller alt,
med Din herlighet'.

Jeg fant ikke Jesus - jeg ble funnet

Det er med stor glede og djup takknemlighet jeg i dag skriver disse linjene om bederen Anthony Bloom.

Det er hans minnedag i dag. Anthony Bloom ble gikk hjem til Gud, 4. august 2003.

Han har vært og er fremdeles et godt reisefølge for alle dem som vil lære mer om bønnens vesen og brådjup. Styrken i Anthony Blooms undervisninger handler om at vi snakker om en mann som levde det han underviste om. Og han er enkel. Så enkel at alle kan følge ham, men også så erfaren at han har noe å gi også de som har bedt i mange år. Svenskene var tidlig å ute med å oversette 'School for Prayer', som Anthony Bloom skrev i 1970, hadde de oversatt allerede tre år etter. Boken har ennå ikke kommet på norsk.

Det er trist. For her er det virkelig mye godt å hente.

'Først og fremst er det viktig å huske at bønn er et møte og et forhold', skriver bederen Bloom i denne boken.

I år er det 100 år siden han ble født.

Han het opprinnelig Andreij Borisovitsj Bloom, og ble født 19. juni 1914 i Lausanne i Sveits. Hans far var russisk diplomat, og Anthony - et navn han tok når han ble munk - tilbrakte mye av oppvekst i Russland og Iran. I forbindelse med den russiske revolusjonen i 1917 måtte familien Bloom flykte fra Iran. De kom til Paris, og bodde her som mange andre eksilrussere under særdeles enkle kår. Her utdannet han seg til å bli lege.

Det er sterkt å lytte til Anthony Booms omvendelseshistorie. Han beskriver den så vakkert med ordene: 'Jeg fant ikke Jesus, jeg ble funnet!'

Da var Anthony i tenårene.

'Jeg møtte Kristus som person når jeg trengte Ham for å kunne leve'.

25 år gammel - i 1939 - avlegger han i hemmelighet sine monastiske løfter i Den russisk-ortodokse kirken. Noen år senere tar han navnet Anthony. Under den tyske okkupasjonen av Frankrike arbeidet han som lege, men var også del av den franske motstandsbevegelsen.

Etter krigen fortsatte han sin legepraksis frem til 1948 da han ble sendt til England som kapellan for St.Alban og St.Sergius, et fellesskap grunnlagt for å styrke båndene mellom Den ortodokse og Den anglikanske kirken. To år senere ble han utnevnt til prest for Den russisk-ortodokse kirken i London. I 1957 blir han biskop og i 1962 erkebiskop. Han får nå det store ansvaret for Den ortodokse kirken i hele Storbritannia og Irland. Noen år senere utnevnes han til metropolitt.

Gudsmoderens faste

1. august startet den fjerde av årets lengre fastetider, de som kalles Gudsmodersfasten. Fram til den 14 denne måneden vil trofaste ortodokse kristne avholde seg fra å spise kjøtt, melkeprodukter, egg og fisk. Det er den fjerde av årets lengre fastetider.

Den kalles da også for ømhetens fastetid, for Guds mor er ømhetens mor.

Gudsmodersfasten er en stadig påminnelse om inkarnasjonens under: Gud som ble menneske.

Den er også en tid for å stå solidarisk med alle våre lidende trossøsken i land som Syria og Egypt, som nå går igjennom en svært prøvelsestid, ja, en martyrtid for manges vedkommende.

La disse dagene være dager da vi spesielt minnes evangeliets ord: 'Ved Jesu kors sto hans mor ...'

Fader Bishoy - et eksempel til etterfølgelse, del 4

Her er fjerde og siste del av artikkelserien om Anba Bishoy:

Anba Bishoy's eksempel viser oss at et liv levd i underordning og underkastelse oppmuntrer oss til å få del i andre åndelige dyder som lydighet, tålmodighet og utholdenhet. Det er ens egen vilje som er motstanderen til å oppnå dette. En person som ikke underkaster seg Gud, kan ikke være lydig, fordi lydighet er underkastelse.

Å underordne seg og at man aksepterer visse omstendigheter selv om de ikke synes å være til fordel for de mål en har satt seg, kultiverer de tålmodighetens dyd, og tålmodighet gjør livet rikt og produserer utholdenhet. Den hjelper oss når vi klatrer opp de mange fjell før vi når vårt himmelske mål.

Til slutt - glede og fred følger av et liv i underkastelse. Gledens kilde for mennesket og det som følger av fred er fullendelsen av Guds vilje, og troen som følger den:

''Og vi vet at alle ting virker sammen til de gode for de som elsker Gud, for dem som er kalt etter Hans rådslutning'. (Rom 8,28)

Måtte vi alle lære fra anba Bishoy's liv preget som det var av underordning og underkastelse at det ikke er de omstendighetene vi opplever i vårt liv, som dikterer oss. Omstendighetene og hendelsene ligger utenfor oss. De kan ikke berøre oss om vi er underlagt Herren Jesus Kristus. Det aller viktigste i vårt daglige liv er at vi forblir 'i Kristus' (Joh 15,4-10)