Totalt antall sidevisninger

torsdag 31. oktober 2013

Begu og hennes syn

Det passer så godt å minnes Begu, som var en nonne i klosterkommuniteten i Hackness, nær Scarborough, datter kommuniteten til Whitby, rett før Allehelgens søndag!

En dag hun hvilte hørte hun klosterklokken ringe. Den kalte søstrene sammen for å be for en avdød. Plutselig ser hun taket på kommunitetshuset deres dratt til side og huset blir fylt med lys. Da blir hun vitne til at søster Hildas av Whitby's sjel blir eskortert til himmelen av mange engler. Hun åpnet øynene sine og forstod at hun faktisk satt sammen med de andre søstrene i kommuniteten. Det hun hadde sett var et syn. Hun løp bort til abbedissen, Frigyth, for å fortelle henne at Hilda var død. Søstrene skyndte seg til kapellet hvor de sang salmer og ventet på at noen fra Whitby skulle komme for å fortelle dem av Hilda var gått hjem til Gud.

Da budbringeren kom ble han svært overrasket over at nonnene i Hackness allerede visste at Hl.Hilda var død.

onsdag 30. oktober 2013

Evig minne!

Erkebiskop Gabriel av Komana (bildet) er død, 67 år gammel, etter lengre tids sykdom. Han døde 26.oktober.

Erkebiskop Gabriel, som var leder for erkestiftet av menigheter innen den russisk ortodokse tradisjonen i Vest-Europa, og eksark for den Den økumeniske patriarken, var en Norgesvenn. Han besøkte Hellige Nikolai kirke i Oslo en rekke ganger i embets medfør. Hans tjenestetid som erkebiskop strakk seg fra mai 2003 til januar i år, da han trakk seg tilbake på grunn av store helseutfordringer.

Fader Gabriel - hvis borgerlige navn var Guido Vylder - var født 13. juni 1946 i Lokeren i Ghent i Belgia, av flamske foreldre. De var romersk-katolske kristne. Guido tok teknisk utdannelse, og det var meningen at han skulle etterfølge sin far og ta over ledelse av familiebedriften. Fra 1970-74 studerte han filosofi og teologi ved et teologisk seminar i Ghent. Det var i denne perioden han stiftet bekjentskap med ortodokse menigheter i Belgia og Nederland, og studier i ortodoks teologi førte til at han brøt med den romersk-katolske kirke. I januar 1974 ble han opptatt som medlem av Den ortodokse kirke.

Frem til 1976 fortsatte han sine teologiske studier, samme år som ble vigslet til prest. I 1985 ble han erkeprest. I 1994 avga han sine monastiske løfter, og tok navnet Gabriel, og i 2001 ble han ordinert til biskop.

Fader Gabriel grunnla kapellet Kollumerpomp i Friesland, så langt nord i Nederland som det vel er mulig å komme.

Erkebiskop Gabriel vil bli djupt savnet. Vår djupeste medfølelse til fader Johannes og våre ortodokse venner i Norge, som har mistet en hyrde med et varmt og stort hjerte.

mandag 28. oktober 2013

Simon og Judas - Herrens disipler og martyrer

I dag har jeg vært alene og kjent på den gode stillheten inne i Kristi himmelfartskapellet. Der har jeg feiret minnet om apostlene Simon, med tilnavnet 'seloten' og Judas, Jakobs sønn.

Begge ble martyrer. I følge tradisjonen ble Judas korsfestet i Persia, etter å ha drevet misjonsarbeid i Egypt og Mauretania. I Persia skal også Simon ha endt sitt liv, etter at han hadde forkynt i Samaria, Syria, Mesopotamia og India.

Eusibios skriver i sin kirkehistorie om to sønnesønner av denne Judas - Zoker og Jakob. De ble innbrakt til keiser Domitian (81-96), for avhør, fordi han hadde hørt at de skulle være av Davids kongeætt. Men da han så at de var fattige bønder, opptatt av et kongedømme som ikke var av denne verden, sendte han dem foraktelig bort.

Simon hadde et tilnavn: seloten. Sannsynlig fordi han før han ble en disippel av Jesus var en tilhenger av en streng jødisk sekt som gikk under navnet 'selotene'. De gikk ikke av veien for voldelige metoder i kampen mot romerne. De ble senere ansvarlig for et opprør mot den romerske okkupasjonsmakten, noe som førte til en tragisk utgang: Jerusalems ødeleggelse.

Hos Matteus og Markus har denne Simon også et annet kallenavn: 'Kananeeren'. Ordet betyr 'nidkjær'. Simon var kanskje en ung radikaler med trass i seg mot de som hadde okkupert landet hans. Gradvis skulle han bli omformet av Jesu radikale Bergpreken, og endte altså opp som martyr.

Judas får tilnavnet 'Lebbeus' av Matteus og Markus.

lørdag 26. oktober 2013

Hl.Eata - munk og biskop

I dag feirer vi minnet om Hl. Eata, som var den første født i Northumbria som ble biskop på Lindisfarne. Det var han i tiden 678 til 685. Han var også biskop av Hexham fra 685 og frem til sin død, 26.oktober 686.

Han hører med blant de 12 guttene som ble trenet av Hl.Aidan på den hellige øya Lindisfarne til å bli munk, og ble sendt av Aidan til å grunnlegge et datterkloster i Melrose. Han ble dette klosterets første abbed. I år 685 forlot han Melrose og grunnla et nytt kloster i Ripon i Yorkshire, og tok da med seg en mann som skulle bli viden kjent i den keltiske kirken, Cuthbert. Denne Cuthbert fikk ansvaret for klosterets gjester.

Historikeren Bede beskriver Eata som en mild og gudfryktig mann.

Bildet viser Eatas kirke i Hexham.

onsdag 23. oktober 2013

En jordisk engel og en himmelsk mann

Det er en legendarisk starets fra et legendarisk kloster vi feirer i dag. Ambrosios av Optina - navnene har en spesiell klang hos de fleste russere og alle som er glad i Østkirken. Det er flere årsaker til dette:

Optinaklosteret - beliggende omlag 30 mil sør for Moskva - har fostret noen av de mest fremstående staretsene i russisk tradisjon. En starets er en åndelig veileder med en spesiell karismatisk utrustning. En av dem var nettopp Ambrosios.

Nå var det en helt spesiell årsak til dette. Selveste Fjodor M. Dostojevskij udødeliggjorde ham i mesterverket 'Brødrene Karamasov'. Her møter vi ham som staretsen Sosima. Men Dostojevskij var ikke alene om å følge seg tiltrukket av den hellighet som fader Ambrosios utstrålte. En annen av de ruvende russiske forfatterne som opplevde dette var Leo Tolstoj.

Ambrosios av Optina (1812-1891) het opprinnelig Aleksandr Michailovitsj Grenkov. Helt fra barndom og ungdom slet han med en dårlig helse. Det førte til at han ble begrenset på flere områder. Han var bare en tenåringsgutt da hans åndelige far oppmuntret ham til å gå den monastiske veien. Bare 12 år gammel begynte han på presteskolen i Tambov, og senere studerte han på det teologiske seminaret samme sted. I 1835, rett før han skulle ta sine endelige eksamener, ble han svært syk. Han ga da Gud det løftet at om han ble frisk igjen skulle han bli munk. Han ble frisk, men fulgte ikke opp sitt løfte. Han begynte som privatlærer for en godseier, og senere på en presteskole i Lipetsk. Under sommerferien møtte Aleksandr en av samtidens mest velkjente staretser, fader Hilarion, som bodde i landsbyen Troekurovo. Denne rådet Aleksandr til å dra til Optina, for 'å få erfaring'. Fader Hilarion mente at Aleksandr også kunne ha reist til Sarov, men sa han 'det er ingen der lenger med erfaring'. På dette tidspunktet var Serafim av Sarov død. Fader Hilarion mente at de kunne trenge Aleksandr i Optina.

Aleksandr fulgte staretsens gode råd. Han trådte inn som novise i Optina klosteret i guvernementet Kaluga i 1839, når Optina klosteret opplevde sin åndelige blomstringstid. Hans første veileder var staretsen Leonid og senere staretsen Makary, som Aleksandr, delte celle med. De ble til stor hjelp for hans åndelige utvikling.

De mange sykdomsperiodene gav Ambrosios en helt spesiell innsikt i det menneskelige sinn. Han ble opptatt som munk allerede etter tre år. Det skjedde i 1842. Han ble gitt navnet Ambrosios, til minne om Ambrosios av Milano. I løpet av de tre neste årene ble han ordinert til munkeprest eller hieromunk. Da han var underveis til Kaluga for å bli ordinert, ble han så forkjølet. Etter det ble helsa hans så dårlig at han nesten ikke kunne klare å tjene som prest.

Den dårlige helsesituasjonen førte til at Ambrosios måtte trekke seg tilbake. Dette førte til at han konsentrerte seg om å be Jesusbønnen. Han fortsatte også arbeidet med å oversette 'De hellige fedrene', han korresponderte også med pilegrimene som skrev til klosteret og ble deres sjelesørger. Senere trådte han inn i tjenesten som starets, og ble den høyt elskede mannen vi har lært å kjenne gjennom Dostojevskij's skildring av ham.

Han grunnla også Shamordino klosteret, som lå nær Optina, og som åpnet sine dører for fattige kvinner, syke og blinde. Det var også her han skulle dø, 23. oktober 1891. Han ble ført til Optina-klosteret, hvor han ble begravet.

Startetsen Ambrosos er blitt kalt 'jordisk engel og en himmelsk mann', av staretsen Nektari i Brødrene Karamasov.

tirsdag 22. oktober 2013

Lag ditt eget adventstre

Advent begynner å nærme seg! For de av våre venner som vil gjøre noe mer ut av denne vakre tiden av året, anbefaler vi boken 'The Jesse tree'.

Dette er en helt spesiell bok. Den inneholder lesning for hele adventstiden, sammen med noen fantastiske tegninger laget av Francesca Ross, sammen med et sett av 31 dobbeltsidige kort, som du kan klippe ut og fargelegge og lage ditt eget Isai-tre!

For ganske riktig, dette handler om Jesu stamtre. Du husker julesalmen: 'Det hev ei rose sprunge, ut av ei rot so grann. Som fedrane hev sunge: Av Jesse rot ho rann ...' Salmeverset er hentet fra Messiasprofetien i Jes 11,1-2:

'En kvist skal skyte opp fra Isais stubb, og et skudd skal spire fram fra hans røtter. Herrens Ånd skal hvile over ham ...'

Boken kan bestilles fra våre venner i Northumbria Community, og det lønner seg å bestille den i god tid før advent. Den koster 9.99 pund, eller ca 95 kroner. I tillegg kommer porto. Bestillingen gjør du ved å gå til denne nettsiden:

http://www.northumbriacommunity.org/contact/

mandag 21. oktober 2013

Hl.Tuda - biskop av Lindisfarne

Den keltiske kirken hadde det ikke lett etter vedtakene som ble gjort på den nå så berømte synoden i Whitby, hvor den ble påtvunget Romerkirkens skikker.

Etter at biskop Colman hadde trukket seg tilbake som biskop på den hellige øya Lindisfarne (bildet), ble en mann fra det sørlige Skottland valgt. Hans navn var Tuda. I dag feirer vi hans minne sammen med våre keltiske venner.

Bede skriver i sin kirkehistorie: 'Etter at Colman hadde reist tilbake til sitt eget land, ble Tuda, en Kristi tjener valgt til biskop av Northumberland i hans sted. Han hadde fått sin opplæring og blitt ordinert biskop blant de sørlige skotter ... Han var en god og religiøs mann ... som både gjennom ord og handling lærte de ting som troen og sannheten tilsier'. (St.Bede: Ecclesiastical History, III 26)

Hl.Tuda forsøkte å gjøre sitt for å forsone de stridende partene, men hans tid som biskop skulle ikke vare lenge. Ikke mer enn et år. Da tok pesten ham. Han døde i år 664.