Snakk med Gud først

'Den første personen du skulle snakke med hver dag er Gud, og i alt hva du gjør, skulle du sette Ham først... Be når du går ut, og når du kommer inn, når du spiser og når du drikker. Og i ditt arbeid, la Gud være Den første du snakker med'.

Ordene tilhører Shenouda III (bildet), kopternes forrige pave. Jeg synes de er så gode og så full av visdom og praktisk kristen tro, at jeg har valgt å oversette dem til norsk:

Han har også sagt dette:

'Forsøk å nå hjertet til den personen du taler til før du forsøker å nå hans sinn, og vær sikker på at du også vinner hans hjerte, for da vil du også vinne hans sinn'.

Apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Rom:

'Derfor formaner jeg dere ved Guds barmhjertighet, søsken. Bær kroppen fram som et levende og hellig offer til glede for Gud. Det skal være deres åndelige gudstjeneste'. (Rom 12,1)

Fader Lev Gillet - bederen og brobyggeren

Fader Lev Gillet (bildet) er en av mine åndelige fedre. Hans bok: 'Jesus - enkle betraktninger over Frelserens skikkelse' hørte i mange år med til min daglige åndelige lesning, ved siden av Bibelen. Og fremdeles henter jeg den frem igjen. Boken var fast inventar på retreatstedene Sandom og Tomasgården.

Mange kjenner fader Gillet under hans pseudonym: 'en munk fra Østkirken'.

Hans livshistorie er spennende om omtumlende. Lev Gillet ble født i Frankrike på Kristi forklaringsdag 6.august 1893. Han studerte filosofi og psykologi, og som katolikk levde han en tid i flere katolske klostre. Fader Gillet tok også initiativ til å grunnlegge det unike klosteret i Chevetogne i Belgia, hvor den østlige og den vestlige tradisjonen lever side om side den dag i dag.

Mer og mer skulle han likevel bli preget av Den ortodokse kirkens tradisjon. En tid oppholdt han seg i Ukraina, hvor han hadde sitt tilholdssted i en eksperimentell kommunitet. Dette ble en spennende og formende tid for Lev Gillet, men etter hvert forstod han at hans kall ikke gjaldt Øst-Europa, men den den vestlige delen av kontinentet.

Hans store kall i livet var å bygge bro mellom den østlige og den vestlige tradisjonen. Fader Lev Gillet var en sann økumen.

Han vendte tilbake til Frankrike hvor han ble opptatt i Den ortodokse kirke 25.mai 1928, og hvor han skulle komme til å tjene den ortodokse kirkene i Europa og Midt-Østen helt frem til sin død.

Fader Lev Gillet var en fremragende taler, han var retreatleder, åndelig far og sjelesørger for både biskoper, prester, munker og nonner. Hans kroppsliggjorde evangeliet, og levde et bønnens liv som preget hele hans vesen. Ikke minst var han glad i å be Jesusbønnen. Han ble det vi kaller en 'Kristus-mystiker', og han ble felleseie i kristenheten. For protestanter så vel som for katolikker og ortodokse.

Fader Lev Gillet ble gravlagt under en seremoni i den gresk-ortodokse katedralen i London. Hans gode venn og langt yngre kollega, metropolitt Anthony Bloom forrettet.

Fader Lev Gillet døde 29.mars 1980.

Johannes av Dalyatha - beder, eneboer og kommunitetsleder

Det er litt underlig å tenke på at dagens Mosul i Irak har djupe kristne røtter. Og i dag feirer vi en av de som har satt spor etter seg i denne eldgamle byen: Johannes av Dalyatha eller Johannes av Saba som han også kalles.

Det vil si vi må til byen Adamust, som ligger nordvest for Mosul, men i den tiden vår historie er hentet fra gikk disse områdene litt i ett. For Johannes av Dalyatha skriver vi år 690-780. Det er i de samme traktene at Isak Syreren hadde levd en generasjon tidligere, og Johannes siterer da også fra hans skrifter. Men Johannes av Dalyatha var også påvirket av Evagrios av Pontos, Makarios og Gregorios av Nyssa.

Det var her - i Adamust - at denne Johannes fikk studere Bibelen. Som ung oppsøkte han også klosteret Annimaran, som lå like i nærheten. Omkring år år 710 trådte han inn som munk i klosteret Mar Yozadaq.

Så skulle det gå syv år. En lengsel etter å leve enda nærmere Gud, skulle få sitt uttrykk gjennom å leve som eremit. Johannes slo seg ned på fjellet Dalyatha, i nærheten av Ararat, og her skulle han forbli mesteparten av sitt liv.

Det er under sine år som eneboer - som solitær - at livet med Gud fordjupes hos Johannes. Han lever et liv i tilbedelse og kontemplasjon. Men han fjerner seg ikke fra det sant menneskelige. Han har en sjelden kjærlighet til alt det skapte, og særlig til naturen.

Etter hvert kom andre for å slutte seg til Johannes. De ville bli hans disipler. Det er på denne tiden at Johannes begynner å skrive ned sine erfaringer i vandringen med Herren.

Mot sluttet av livet legger Johannes ut på en ny vandring. Denne gangen til det sørøstlige området av det nåværende Tyrkia. Der tar han fatt, sammen med noen andre munker, på en restaureringsarbeide av Mar Yakub klosteret, som er forlatt. Han blir deres åndelige leder, og her blir han helt frem til sin død.

Med Johannes fremstår Mar Yakub klosteret og klosterkommuniteten der som en fornyer av det åndelige livet i dette området. Her feires liturgien, her bes tidebønnene.

Visdomsord fra pave Shenouda III

Ser du den gode mannen? Hvordan Kristus stråler i hans ansikt? Det er et bilde av den tidligere koptiske paven, Shenouda III. Jeg har stor glede av å lese hans bøker, fylt som de er av åndelig visdom og moden livserfaring skapt i vandringen med Herren:

'Mange ting synes å hende som ved en tilfeldighet, men de er designet av Gud', sier Shenouda III et sted.

'Hvis du er svak, vær ikke redd for din svakhet, og hvis du faller i en synd, fortvil ikke over at du har falt. Augustin var svak, og falt, slik som også Moses den sorte, Pelagia, Maria av Egypt og andre. Men Guds kraft som understøtter den svake leder dem til til seier som lever et liv i omvendelse'.

Martyren Romero - de fattiges og undertryktes stemme

Sammen med våre venner i Northumbria Community og Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby, feirer vi i dag minnet om martyren Oscar Romero.

Oscar Romero ble født 15.august i 1917 i Cludad Barrios i San Salvador og ble myrdet 24.mars i 1980. Han ble presteviet i 1942, hjelpebiskop av San Salvador i 1970, erkebiskop av Santiago de Maria i 1974, erkebiskop av San Salvador i 1977. Det er omrisset av hans liv.

Bak disse årstallene skjuler det seg et liv levd i Kristi etterfølgelse, en stemme for de fattige og undertrykte, og som utfordret makthaverne.

Før han ble erkebiskop var Oscar Romero teologisk konservativ. Hans utnevnelse var derfor noe makthaverne i San Salvador satte stor pris på. For på denne tiden fantes det mange frigjøringsteologer blant det romersk-katolske presteskapet. De var redd Romero ville motarbeide dem. Det skjedde ikke.

Undertrykkelsen og menneskerettighetsbruddene erkebiskop Romero ble vitne til førte til at Romero selv ble en sterk talsmann for ikke-voldelig kamp og han omfavnet frigjøringsteologien.

Drapet på hans venn - jesuittpresten Rutillio Grande - ble et vendepunkt i Oscar Romeros liv. Fra da av brukte han sin posisjon som erkebiskop - uten hensyn til sin egen sikkerhet - til å ta utrykkelig til motmæle mot den sosiale uretten, fattigdommen, torturen og drapene som fant sted i San Salvador.

Etter hvert ble Oscar Romero lagt merke til langt utenfor San Salvadors grenser. Han ble til og med nominert til Nobels fredspris.

Oscar Romero ble skutt ned og drept mens han feiret nattverden i et lite kapell i San Salvador, 24. mars 1989. Dagen før hadde han i en preken oppfordret salvadorianske soldater - som kristne - til å adlyde Gud fremfor mennesker, og slutte å utføre regimets undertrykkelse og menneskerettighetsbrudd.

Man vet ennå ikke hvem som drepte erkebiskop Romero, men man antar at det var medlemmer av de såkalte dødsskvadronene.

Bederen Cuthbert

En dag forsinket feirer vi minnet om Hl.Cuthbert. Bildet er tatt på øya Inner Farne, hvor Cuthbert levde en tid, og hvor dette kapellet er bygget til minne om ham.

Cuthbert av Lindisfarne (635-687) ble kalt av Gud til å følge Ham den natten Hl.Aidan døde. Han trådte inn i Melrose kloster, hvor han ble ønsket velkommen av Boisil. Cuthberts trofasthet ble demonstrert de årene han befant seg i Melrose. Etter at Boisil døde, ble Cuthbert valgt til å bli klosterfellesskapets nye prior. Mange av munkene og de som kom på besøk fikk hjelp av hans undervisning og det liv han levde. Han hadde også for vane å reise rundt i distriktene for å forkynne Guds ord, særlig til avsidesliggende distrikter og landsbyer, som ofte lå så vanskelig til at andre unngikk å besøke dem. For Cuthbert betydde hvert menneske noe.

Mange tegn og under fulgte Cuthberts forkynnelse av Guds ord, og han hadde nådegaven til å se inn i menneskenes hjerter. Som et resultat av dette, var det mange mennesker som omvendte seg fra sine synder og ble etterfølgere av Kristus.

Etter den berømte synoden i Whitby, hvor kirken i Northumbria ble påtvunget Den romersk-katolske kirkes skikker, overflyttet abbed Eata Cuthbert fra klosteret i Melrose til klosteret på den hellige øya Lindisfarne.

Etter mange år i dette klosteret trådte han inn med stor glede og med godvilje fra klosterets abbed og munker, en tilværelse av avsondrethet. Cuthbert hadde lenge lengtet etter og gitt uttrykk for at han ville trekke seg tilbake i ensomhet, ja han tørstet etter et nært og inderlig forhold til Jesus i stillheten. Dette ba han mye om.

For å kunne ta de første stegene inn i dette, trakk han seg tilbake til noen områder utenfor klosteret hvor han kunne være helt alene. Man antar at dette var en bitteliten øy ved Lindisfarne, som nå går under navnet St.Cuthbert's Island.

Ikke før han hadde seiret over vår usynlige fiende gjennom bønn og faste trakk han seg tilbake til den avsidesliggende øya Inner Farne.

Kirkehistorikeren Bede forteller oss at denne øya var befolket av demoner, og Cuthbert var den første som var modig nok til å bosette seg her. Demonene måtte flykte for denne djerve Kristi tjener som var ikledd Kristi fulle rustning.

Etter ni år på Inner Farne ble han kalt til å bli biskop. Han etterfulgte Eata og i to år var han biskop på Lindisfarne. Etter denne perioden trakk han seg tilbake til Inner Farne igjen for å leve der i bønn.

Når Cuthbert døde tente en munk som bodde i nærheten av ham to fakler og gikk opp på et høydedrag, for på denne måten å varsle de andre munkene om at Cuthbert hadde gått hjem til Gud.

Foto: Catherine Davies van Zoen.

Patrick - Irlands apostel (385-461)

I dag bryter våre keltiske venner fasten. Årsaken er at 17.mars er minnedagen til Hl.Patrick av Irland. Og da er det fest!

Ingen annen er så knyttet til Den grønne øyas historie og fremfor alt til Den keltiske kirkes historie, som nettopp Patrick.

Historien om hans liv er i høyeste grad dramatisk. 15 år gammel blir han kidnappet rett utenfor foreldrenes hjem i Britannia, og han føres som slave til Irland.

Det er en svært urolig tid. Det romerske imperiet vakler i sine grunnvoller. For Patrick er det at han blir kidnappet en personlige ydmykelse. Han blir satt til å gjete får, han går konstant og sulter, og han forstår ikke språket til de han har rundt seg. Han er fullstendig fremmedgjort.

Med som ved andre tragedier. Gud har en forunderlig evne til å bruke dem til vårt gode. I Irland vender Patrick seg til Gud. Han har ingen andre.

Skogene i det nordvestlige Irland blir hans bønnerom. Tiden som hyrde former og danner han, slik at han en dag kan tre inn i rollen som hele Irlands sjelehyrde. Rikmannssønnen fra Britannia blir Irlands apostel. Hans profetiske misjon forandret ikke bare Irlands historie, men Europa skulle i 1000 år fremover bli påvirket av denne mannens tjeneste for Gud.

Hl.Patrick skulle bli vel kjent med Den Hellige Ånds forunderlige gjerning i en kristens liv. Drømmer og syner hadde han ofte, og det er netttopp en profetisk drøm som fører ham tilbake til England. Han klarer å flykte, kommer seg ombord i et skip og setter igjen beina på fedrenes jord.

Men der blir han ikke lenge. Han har så vidt satt beina på engelsk jord, før han igjen opplever at Gud kaller til oppbrudd. I et syn om natten får han se en irsk mann som roper til ham: 'Kom over hit, hellige yndling, og vandre på nytt iblant oss'.

Etter en tid i et gallisk kloster får han i år 432 kall fra sin kirke om å reise til Irland som misjonær. Dette blir innledningen til et helt unikt misjonsoppdrag utenfor Romerrikets grenser. Vi snakker om et virkelig pionerarbeid. Det begynner i nordvest, der han i mange år hadde levd som slave, og så vandrer Patrick over hele Den grønne øya og forkynner evangeliet!

En vekkelse bryter løs. Forsamlinger blir grunnlagt, kirker bygges, alt under Patricks ledelse. Hans innsats er enorm.

Under hans tid som biskop skal han ha døpt sju konger, ordinert 3000 prester og vigslet 300 biskoper!

17.mars i 461 går han hjem til Gud.