Vi feirer alle apostlene

Dagen etter festen for apostlene Peter og Paulus - som vi feiret i går feirer kirken i Øst samtlige 12 apostler.

Det er viktig at vi stadig minnes at kirken er bygget på 'apostlenes og profetenes grunnvoll, og Jesus Kristus selv er Hovedhjørnesteinen'. (Ef 2,20)

Merk rekkefølgen! APOSTLENES og profetenes grunnvoll. Den apostoliske undervisningen danner fundamentet for kirken. Her finner vi retningslinjene, hvordan kirken skal fungere praktisk med sine tjenestegaver og nådegaver, og her finner vi undervisningen om hva menigheten er - sett fra Guds synsvinkel.

Dette må vi ikke ta for gitt. Det er ikke fritt opp til oss hvordan vi vil organisere våre menigheter, alt etter tid og mote. Kristus gav apostler og profeter til sin kirke, og disse valgte så eldste og innsatte dem i tjenesten. Etter faste, håndspåleggelse og bønn. Det er den nytestamentlige modellen.  Ikke etter valg på et årsmøte hvor ulike fraksjoner i menigheten fremmer sine kandidater, og for en fireårsperiode. Ettersom det passer og man har lyst til.

Hver av disse 12 var ulike. De kompletterte hverandre. De hadde ulike nådegaver. Med unntak av en - Johannes - døde de alle som martyrer. De var ingen superapostler, som det finnes i dag. De var tjenere i ordets rette forstand.

Ta deg tid i dag til å lese om aposteltjenesten slik apostelen Paulus fremstiller den i 2.Kor 11,5-33. Et av kjennetegnene på en sann aposteltjeneste er lidelsen. Ikke framgangen.

La oss takke Gud for den apostoliske tjenesten i Kristi forsamling. Den gikk ikke ut på dato med apostelen Paulus. Den er gitt til Kristi kropp i en tid som denne.

'Og Gud har satt disse i menigheten, for det første apostler ...' (1.Kor 12,28)

'Og Han ga noen til å være apostler ...' (Ef 4,11)

Feirer gudstjeneste hver torsdag i Kristi himmelfartskapellet

Mange kirker holder stengt deler av sommeren. Slik er det ikke hos oss. Det feires gudstjeneste hver torsdag kl.18.00 i Kristi himmelfartskapellet på Eina i Vestre Toten kommune, gjennom hele sommeren.

Slik vi gjør hver torsdag gjennom hele Kirkeåret.

Liturgien vi feirer har sine røtter fra den tidlige kirkens historie, og har hentet bønner og hymner fra både den syriske, koptiske, armenske tradisjonen så vel som fra urkirkens gudstjenesteliv. Alle våre gudstjenester er økumeniske, og vi har åpen nattverdfeiring.

Hjertelig velkommen!

Apostelfyrstene

I dag feirer vi apostlene Peter og Paulus. Apostelfyrstene som de kalles, i et forsøk på å vise deres særdeles viktige posisjon i den kristne kirke. For hva ville vel Kirken vært uten dem? Deres liv, gjerning og ikke minst deres epistler har vært med på å forme Kirken og vernet den mot heresien. For Kirken er dette en stor festdag. I følge tradisjonen ble apostlene Peter og Paulus martyrer i Rom på 60-tallet. Bakgrunnen for at de feires 29.juni er at levningene etter dem ble flyttet akkurat denne dagen i forbindelse med en forfølgelsesperiode i år 257. Det ledet til at denne dagen - både i Øst- og Vestkirken, skulle bli en av de tidlige kristne festene.

 Peter:
Peter, fiskeren, født omkring Jesu fødsel, var en av Jesu 12 disipler, og som sammen med Jakob og Johannes sto Jesus nærmest. Opprinnelig het han Symeon (gresk: Simon) Bar-Jona (sønn av Jona). Av Jesus får han kallenavnet Peter, som betyr Klippen, på arameisk Kefas. Matteus forteller oss at Peter var gift, i det hans svigermor omtales, hun som ble helbredet av Jesus etter å ha vært sengeliggende med feber. I følge Klemens av Aleksandria skal han også ha hatt barn.

Peter var den første kristne misjonæren som besøker hedninger, les ikke-jøder, for å forkynne evangeliet for dem. To av brevene i Det nye testamente bærer hans navn. Han led sannsynligvis martyrdøden under keiser Nero, sannsynligvis i år 67. Det hevdes at han satt innesperret i fengselet Tullianum, som lå i en gammel cisterne med forbindelse til Cloaca Maxima, Romas hovedkloakk. Den nederste del av cellen ble brukt til henrettelser, og likene slengt i kloakken.

Hos Origenes og i de såkalte Petersaktene fortelles en historie om hans martyrium. Han skal etter eget ønske ha blitt korsfestet med hodet ned, for på den måten å vise respekt for Jesus.

 Paulus:
Opprinnelig Saulus, født i Tarsus mellom år 10 og 5.f.Kr. Hans far var jøde av Benjamins stamme, og romersk borger. Oppdratt som fariseer, en av samtidens mest berømte rabbinere, Gamaliel, i Jerusalem. Hans morsmål var arameisk og gresk, i tillegg kunne han hebraisk.

Omkring år 35 er han tilstede da diakonen Stefanus blir martyr. Han var ikke bare vitne til at Stefanus steines til døde, men han samtykket også i drapet. Ivrig forfølger av de kristne, før han har sin dramatiske opplevelse av å møte Den oppstandne Kristus, mens han er på vei til Damaskus, for å kaste flere kristne i fengsel.

Foretar tre store misjonsreiser: Den første (ca år 45-49), gikk til Kypros og Lille-Asia. Den andre (ca år 50-52) gikk til Lille-Asia, Makedonia og Hellas. Den tredje (ca år 53-57) gikk til Efesos, Makedonia og Hellas.

Etter 12 år vender han tilbake til Jerusalem, hvor han blir arrestert. Etter å ha sittet i fengsel i Cæsarea i to år ble han, som en romersk borger hadde rett til, sendt til Rom for å legge fram sin sak for keiseren. Under reisen led han skipbrudd ved Malta, og han kom ikke fram før år 61. Han ble satt i husarrest i Roma, en tilstand som varte i to år. Forholdene var nokså milde, for han fikk ta imot besøk og han skrev brev. Det er uklart hva som skjedde etter dette. Det er mulig at han straks ble dømt og henrettet, eller at han ble løslatt og reiste til Efesos og muligens Spania. Biskop Klemens hevder at det var dette som skjedde, og hans nedtegnelser fant sted bare omkring 30 år etter Paulus' død.

Apostelen Paulus grunnlegger flere lokale menigheter, og er forfatter av 13 av Det nye testamentes brev.

 Kirkens grunn og enhet:
Aposteldagens stilling, og dens plass så kort tid etter pinse, retter vår oppmerksomhet mot troens og kirkens apostoliske grunn. I Ef 2,20 heter det: 'Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, med Kristus Jesus selv som hjørnesteinen'. Apostlene er troens opprinnelige vitner og garantistene for dens ekthet.

At Kirken feirer Peter og Paulus vitner også om en annen ting: De to var forskjelige, men de kompletterte hverandre. Deres kall og utvelgelse utgjør tilsammen Kirkens apostoliske grunn.

Fredsstifter og trosforsvarer

Sammen med våre venner i Northumbria Community og kommuniteten i Bjärka Säby, feirer vi i dag Ireneus av Lyon, en av de tidlige kristne martyrene. Han var født i Smyrna, nå Izmir, i Tyrkia ca år 125 e.Kr. I sine tidlige ungdomsår ble han sterkt påvirket av en annen sentral skikkelse i den tidlige kirkens historie, nemlig biskop Polykarp av Smyrna, som igjen var disippel av apostelen Johannes og som døde som martyr i 155 e.Kr. Ireneus studerte teologi og filosofi i Rom under ledelse av Justin Martyr. Så det er med andre ord en meget sentral skikkelse i den tidlige kirken vi i dag feirer.

Evangeliet nådde tidlig til Lyon. Den hadde gode forbindelser til Lille-Asia ikke minst på grunn av havnen i Marseille. Byen utviklet seg til en av Vest-Europas viktigste markedsplasser og Gallias mest forerike by og landets viktigste bispesete. I år 170 ble Ireneus kalt hit av den daværende biskopen i Lyon, Pothinus, for å virke her som prest.

Under keiser Markus Aurelius brøt det ut en kraftig forfølgelse, og de kristne i Lyon ble utsatt for en rekke overgrep. Biskop Pothinus sendte Ireneus til Rom på grunn av striden med montanistene. Da han kom tilbake derfra i 177 eller 178 var menigheten i Lyon uten prest og biskop. Den 90 årige biskop Pothinus hadde lidd martyrdøden, sammen med en rekke andre kristne. Menigheten valgte Ireneus til sin nye biskop. Forfølgelsen hadde da roet seg ned noe, og Ireneus var svært opptatt av å nå resten av Gallia med evangeliet. I de 20 årene han virket som biskop var det stort sett fredelig.

Ireneus av Lyon var en av de mest betydningsfulle teologene i det 2. århundre. Han formet flere av de kristne dogmene. Et av de viktigste skriftene hans "Bevis for den apostoliske forkynnelsen" er bevart, og finnes oversatt til svensk. Den ble utgitt på Artos i 2007, og anbefales på det varmeste til alle som er interessert i å få kunnskap til hva den tidlige kirken lærte. Et annet betydningsfullt verk av Ireneus er Adversus Haereses (Mot heresier).

Ireneus av Lyon døde omkring år 200.

Gode råd mot depresjon

'Jeg har gitt det råd til deprimerte mennesker gjennom årenes løp at de skal ta seg en frisk gåtur hver dag på minst 40 minutter mens de fremsier Jesusbønnen.

Deres depresjon forsvinner innen få dager på grunn av øvelsen, koblet sammen med bønnen. Den dytter de negative tankene til side og sender depresjonen til den avgrunnen den kom fra'.

Abbed Tryphon, en norskættet ortodoks munk, jeg kjenner. Han er abbed for All-Merciful Saviour Orthodox Monastery i Vashon, Washington, USA.

Apostelfasten i 2014

Vi befinner oss i Apostelfasten, som ble innledet 16.juni. Den varer frem til Aposteldagen - eller festen for Peter og Paulus - 29.juni.

Aposteldagen er en av de viktigste kirkelige høytider i løpet av sommeren. Feiringen av aposteldagen er en svært gammel tradisjon i Kirken. Dens opprinnelse er fra 200-tallet, og Apostelfasten er dermed den eldste av de kirkelige fastene og den første utenom de ukentlige fastedagene, som Den tidlige kirken holdt.

Dessverre er nok dette en for mange og i sær protestantiske kristne ukjent fastetid.

Menigheten i Antiokia satte likevel et forbilde for oss: "Mens de tjente Herren og fastet sa Den Hellige Ånd ..." (Apg 13,2) Velsignet fastetid!

Romuald ble utfordret av den keltiske og koptiske spiritualiteten

Jeg har gitt meg i kast med Thomas Matus: "The Mystery of Romuald and the Five Brothers', som er biografien om Romuald av Ravenna (ca 951-1025), hvis minnedag vi skal feire i Kristi himmelfartskapellet i kveld.

Det er en spennende livshistorie jeg har framfor meg. Romuald av Ravenna ble født inn i en italiensk adelsfamilie rundt år 951. Hans ungdomstid var preget av rikmannslivets overfladiskhet og privilegier, men når Romuald er i 20 års alderen skjer det noe svært dramatisk i hans liv. Han blir vitne til at hans far blir drept i en duell. I djup fortvilelse rømmer han til et benediktinerkloster i nærheten.

Her i klosterets fred stifter han bekjentskap med ørkenfedrene, og han kommer i kontakt med en eremit ved navn Marinus, noe som skulle føre til en total forandring av den unge mannens liv.

Denne Marinus var inspirert av den keltiske klosterbevegelsen og levde et avsondret liv på en øy i nærheten. Radikaliteten og Jesus-begeistringen han fant hos Marinus utfordret Romuald, som overga sitt liv i Jesu hender og innviet resten av livet til en kompromissløs etterfølgelse av Jesus. Hans store forbilde ble Marinus.

Men det enkle, disiplinerte og solitære livet Marinus levde og som Romuald ville etterfølge, var det ikke plass for i dette benediktinerklosteret. Men i stedet for å bryte opp og forlate denne sammenhengen han nå sto i arbeidet han for å integrere arven fra ørkenen i sin egen tradisjon.

Romuald formet en ny gren av benediktinerordenen som skulle få navnet camaldoensere.

Utgangspunkt for denne ordenen var et liv levd i klosterfellesskapet, men som det også var praksis i den egyptiske klosterbevegelsen, skulle det også gis mulighet til å trekke seg tilbake til en eneboerhytte i klosterets nærhet.

Ryktet om den hellige mannens liv spredte seg under hans levetid, og mange kom til ham for å få del i hans åndelige veiledning. Selv foretrakk han avsondretheten, og i år 1025 dro han seg avsides til et eneboersted i nærheten av klosteret Val di Castro, som han selv hadde grunnlagt. Her døde han samme år.