Til minne om de syv trappistmunkene i Algerie

Det hender ofte at jeg tenker på de syv trappistmunkene som ble drept i Algerie i 1996. Det skyldes nok filmen: 'Om guder og mennesker', filmen om deres liv og skjebne, som har gjort et så djupt og varig inntrykk på meg.

Og i disse dager når jeg er så dårlig, er det noe legen Luc sier i filmen, som berører meg sterkt: 'Be for meg, at min bortgang kan skje i Jesu glede og fred'.

Det var den 21. mai 1996 at en militant islamistisk organisasjon tilkjennega at de hadde henrettet syv trappistmunker som var blitt kidnappet fra Notre Dame de l'Atlas i Algerie to måneder tidligere.

At noen i det hele tatt kunne volde disse fredelige og uegennyttige munkene lidelse og død, er ubegripelig sett med menneskelige øyne. De arbeidet blant de fattige. Sørget for medisinsk hjelp. De skrev søknader og brev for de i landsbyen som ikke kunne skrive. De ga bort klær og sko til de som trengte. Og de ba sine bønner og sang sine salmer i klostret.

Men kanskje ligger svaret her: i den kjærlighet som ondskapen ikke tåler? Bak de grusomme drapene står onde åndsmakter. Det er i hvert fall helt sikkert.

De syv trappistmunkene levde ut evangeliet i praksis. Her gjaldt ikke bare evangelieformidling i ord, men i praktisk handling. Evangeliet fikk bein og armer. Og dette så muslimene som levde i landsbyen som lå tett inntil klosteret. Det de så gjorde at de følte seg tiltrukket av denne omsorgen og kjærligheten som ble vist dem. Derfor ble munkene tatt inn i varmen og ble en del av kulturen på stedet. Når store begivenheter skulle feires, var det selvsagt at de ble bedt med.

Filmen viser også deres menneskelighet. Også de gripes av frykt for døden. Men de finner også trøst i troen på Den oppstandne, og Hans seier over død og djevel.

På denne dagen minnes vi Christian de Cherge, prior for den lille kommuniteten, sammen med Bruno, Celestin, Christophe, Michel, Paul og ikke minst eiegode underfundige Luc, legen, og takker Gud for dem.

Vi glemmer ikke de syv munkene som ble henrettet i Algerie

Få - om noen film - har gjort så sterkt inntrykk på meg i de senere år som 'Des hommes et des dieux' - eller på norsk: Om guder og mennesker.

Filmen om syv cisterciensermunker fra klosteret Notre-Dame de l'Atlas som lider martyrdøden i Algerie. Det er noe med disse syv munkenes enkle liv, et liv levd i djup kjærlighet til den muslimske lokalbefolkningen, hvor de i små og store praktiske kjærlighetshandlinger er et sterkt vitnesbyrd om at Jesus lever.

Det gjør både godt og vondt å minnes dem. For det er deres minnedag i dag. 21.mai 1996 ble de funnet døde. Brutalt myrdet av islamister.

Hvilken trussel kunne vel disse syv utgjøre for de som tok deres liv? Ytre sett ingen ting. Men på et djupere plan utgjorde de en alvorlig trussel på grunn av deres godhet og ømhet.

Det var stikk motsatt det disse islamistene representerte.

Den muslimske lokalbefolkningen så hva munkene gjorde - både med sine ord og med sine levde liv: de skapte respekt for livets ukrenkelighet, for Gudsbildet som finnes der i alle mennesker, for alle menneskers verd, og hjalp dem til å se Gud.

Ytre sett var deres liv ensformig: tidebønnene, det praktiske arbeidet i kjøkken og hage, men de levde med i det pulserende hverdagslivet til landsbyens innbyggere: deres behov for legehjelp, hjelp til å skrive brev, og andre praktiske oppgaver de kunne ta del i. Så ble de da også invitert med til festene i livet, selv om de var kristne og landsbybeboerne muslimer.

Et lite paradis på jord. Eller: Guds rike kommet til jord. Slik var dette klosteret.

I dag kjenner jeg bare på en djup takknemlighet for Dom Christian (de Chergé), bror Luc (født Paul Dochier), fader Christophe (Lebreton), bror Michel (Fleury), fader Bruno (født Christian Lemarchand), fader Célestin (Ringeard), og bror Paul (Favre-Miville).

De er gode eksempler til etterfølgelse.

De syv munkene som gav sine liv for Jesus - og sine muslimske naboer

Jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har sett filmen 'Om Guder og mennesker'. Men det er mange. Og jeg ser den gjerne igjen.

Filmen er bygget på den sanne beretningen om de syv trappistmunkene som ble drept av en militant islamistorganisasjon i Algerie 21. mai 1996. Bildet du ser her på bloggen i dag, er ikke fra filmen. Dette er de virkelige munkene tilhørende klostret Notre-Dame de l’Atlas i Algerie. Historien om dem er historien om syv menn i radikal etterfølgelse av Jesus, som lever i en muslimsk landsby hvor de gjennom sine kjærlighetshandlinger, forsøker å være et lys. I landsbyen møtes de med åpenhet. Innbyggerne vet å sette pris på disse snille mennene som går omkring og gjør vel. Men blant islamistene er de hatet.

Historien om munkene i Atlas begynner i 1938. Da slår noen av dem seg ned i et område av Algerie som heter Tibhirine. Her vil de leve i stillhet, bønn og vennskap med sine muslimske naboer og på den måten vitne med sine liv om et kristne kallet til å leve i fellesskap og solidaritet med alle mennesker.

På 1960-tallet tynnes det i rekkene og det ser ut til at den lille kommuniteten ikke skal overleve. Flere franske klostre engasjerer seg i saken, og en ny prior velges:  bror Christian de Chergé. Under hans veiledning opplever kommuniteten en åndelig vår av fornyelse.

Bror Christian formulerte skrifter til de brødrene som ville følge ham som var gjennomsyret av evangeliet. I det han skrev møtte man den djupe medfølelsen hos et menneske, som i likhet med sin Mester, hadde begynt å se på andre - også sine fiender - med Guds øyne. Også de var skapt i Guds bilde.

Bruno, Célestin, Christophe, Luc, Michel, Paul og Christian - brødre som delte håp og glede, frustrasjon og frykt, helt frem til dagen da de kidnappes og senere tas av dage. De kunne ha valgt å reise fra den muslimske landsbyen når de mottar de første dødstruslene. De valgte å bli. Kampen var hard. De slet med frykt for det som skulle komme, men de overgav sine liv i Guds hender.

De vil aldri bli glemt. Ikke av Gud, og ikke av oss. Deres liv står som lysende eksempler for oss alle på hva som er sann, kristen nestekjærlighet og Kristus-etterfølgelse.