Bønnesenteret ved fjellet Izla's fot

Det er spennende å lese om den syrisk-ortodokse kirkefamilien! Lite av deres historie er kjent eller tilgjengelig på norsk - dessverre. Derfor er vel navnet Awgen ukjent for oss.

Men denne Awgen bestemte seg for å følge Jesus i en alder av 25 år. Da hadde han hatt bakgrunn som perlefisker. Men han hadde funnet en større perle, enn den han kunne dykke etter i havet. Den kosteligste av dem alle: Kristus. Som en frukt av sin omvendelse bestemmer han seg for å bli munk, og trer inn i klostret som ble grunnlagt av Pachomios i Øvre Egypt på 300-tallet. Han ble i dette klostret en tid, men så forlater han Egypt og legger reisen østover med en gruppe disipler. Noen mener at denne gruppen bestod av 28, andre så mange som 70.

De kom frem til et sted som het Nisbis, det nåværende Nusaybin i den sørøstlige delen av Tyrkia. Her slår de seg ned ved fjellet Izla, hvor det på denne tiden fantes en gruppe syrisktalende kristne.

Her ved fjellets fot skulle det vokse frem en sterk klosterkommunitet, preget av bønn. Det finnes sterke historiske bevis på at det fantes monastiske kommuniteter som hadde sin opprinnelse i Egypt i områdene rundt Nisbis allerede på 300-tallet.

Klostret ved fjellet Izla (bildet) var det aller første i denne delen av kristenheten. Flere av de som var i kretsen rundt fader Awgen finner man igjen i tidlige helgenbiografier. De hadde da grunnlagt klostre i Persia, Armenia, Georgia - ja, så langt unna som India og Kina! Tenk hvilken kraft som fantes i det bønnens liv som preget dette klostret som fader Awgen grunnla!

Det var i dette klostret Efraim Syreren vokste opp. Efraim Syreren (306-373) var det som Johannes Chrysostomos kalte 'Helligåndens harpe'.

En fastebønn av Johannes av Dalyatha

I dag feirer vi minnet om den hellige Johannes av Dalyatha, og jeg har forsøkt å oversette en fastebønn av ham. Men først noen ord om Johannes selv.

Han går også under navnet Johannes av Saba eller 'den gamle'. Vi vet ikke akkurat når han ble født, men det skjedde en gang under den senere delen av 600-tallet, mest sannsynlig i år 690 i byen Ardamust, som ligger nordvest for byen Mosul i dagens Irak.

Tidlig lærte han Bibelen å kjenne, og som en ung gutt besøkte han ofte klostret Apnimaran som lå i nærheten av han hjemsted. Omkring år 710 trådte han inn i klostret Mar Zozadaq. Der var han ikke mer enn i syv år før han begynte en tilværelse som eneboer på fjellet Dalyatha, trolig i nærheten av Ararat. Her ble han værende store deler av sitt liv.

Stedet hvor Johannes levde som eneboer er interessant fordi det ligger i de samme traktene som Isak Syreren hadde levd en generasjon tidligere. Så siterer da også Johannes fra skriftene til Isak Syreren, som nok må ha vært et av hans åndelige forbilder.

I ensomheten og stillheten oppe i fjellene lever Johannes et liv i bønn og kontemplasjon, og utvikler gjennom årene et djupt vennskap med Gud. Hans skifter viser at han ikke rømte vekk fra livet, men kom til å elske alt det skapte. Han var, foruten Isak Syreren, også påvirket av Evagrios av Pontos, Makarios, Dionysios Areopagiten og Gregorios av Nyssa.

Mot slutten av sitt liv bryter Johannes opp fra Dalyatha og begir seg til sørøstlige delen av Tyrkia der han sammen med andre munker restauterte det overgitte klostret Mar Yakub. Han ble abbed for dette klostret. Før han døde i høy alder overgav han klostrets munker den livsregel som de skulle følge. Han dør sannsynligvis i år 780. Den østsyriske kirken feirer ham den fjerde søndagen i fasten.

Her er en fastebønn av Johannes av Dalyatha:

Herre Jesus Kristus, vår Gud,
som gråt over Lasarus,
og utøste tristhetens og medfølelsens tårer over ham,
ta imot mine tårer av bitterhet.
Gjennom Din lidenskap helbred
mine lidenskaper, gjennom Dine sår
bring det som trengs for mine sår,
gjennom Ditt blod rens mitt blod
og bland det sammen med parfymen
fra Din kropp som gir liv.

Må gallen som Dine fiender gav Deg å drikke,
gjøre min sjel søt og jage bort
bitterheten som er øst over den av motstanderen.

Må Din kropp, strakt ut mot korsets tre,
tiltrekke seg mitt sinn,
så dratt ned som det er av demoner.

Må Ditt hode, som Du la ned på korset,
løfte mitt hode opp igjen,
slått som det er av mine fiender.

Må Dine hender, naglet til korset av ugudelige,
reise meg opp fra fortapelsens kløft som skiller oss,
som Dine hellige lepper lovte (Joh 12,32)

Må Ditt ansikt, som mottok spytt fra onde menn,
få mitt ansikt til å skinne, ødelagt som det er av misgjerninger.

Må Din sjel, som Du oppgav til Din Far på korset,
lede meg til Deg ved Din nåde.

Jeg har ikke noe hjerte som sørger, til å søke Deg med,
det finnes heller ingen omvendelse
som kan bringe barna tilbake til deres arv.
Herre, jeg har ingen tårer.
Mitt sinn er tåkelagt av jordiske bekymringer,
og jeg klarer ikke å løfte blikket for å se på Deg i sorg.
Mitt hjerte er blitt kaldt av allskens fristelser
og kan ikke varmes av tårene fra Din kjærlighet.

Men Du, Herre Jesus Kristus,
selve rikdommens skatt
gi meg en sann omvendelse
og et sørgende hjerte,
slik at jeg kan søke Deg av hele mitt hjerte,
for uten Deg har jeg ingen rikdom.
Gi meg derfor, Du Gode, Din nåde.

Må Din Far, hvis fang du forlot,
i evigheten,
fornye særtrekkene i Ditt bilde i meg.

Jeg har overgitt Deg,
overgi ikke Du meg.

Jeg har forlatt Ditt hus,
vær så snill å gå ut for å søke etter meg
og bring meg tilbake til Dine gressganger.
Må jeg telles med blant sauene i Din utvalgte flokk
og gi meg føde fra
lageret av Dine guddommelige mysterier.