Hl. Hilda så andres gaver og satte dem fri til tjeneste for Gud

I dag feirer vi en av kelternes hellige, Hl.Hilda av Whitby (614-680).

Hun tilhørte det kongelige hus i Northumbria, og ble døpt 13 år gammel. Hilda levde i de kongelige gemakker, men ettersom årene gikk vokste nonnekallet seg sterkere og sterkere.

33 år gammel bestemte hun seg for å bli en del av en kommunitet i Gaul, men Hl.Aidan fikk overtalt henne til å forbli i Northumbria. Hun ble abedisse i en kloster for både menn og kvinner i Hartlepool, som ligger sør for den hellige øya Lindisfarne. Her etablerte hun irsk praksis og brukte undervisningen fra Hl. Columbanus.

Senere skulle hun flytte enda lenger sør, til Whitby, hvor hun etablerte et nytt kloster for menn og kvinner. Et kloster som skulle få stor betydning som et senter for kunnskap og kunst.

Over alt hvor Hilda kom klarte hun å få andre til å føle seg vel, hun så og anerkjente deres gaver og oppmuntret dem til å tjene Gud og andre mennesker. Hun blir spesielt husket for å ha oppmuntret Hl.Caedmon til å skrive sanger og historier og hjalp folk til å lære Skriften å kjenne. Hilda gav også opplæring til minst fem menn som senere ble biskoper.

Hl.Hilda ble også vertskap for den etter hvert så berømte synoden i Whitby i 664, hvor ulikhetene mellom romersk og keltisk praksis skulle avklares. Hilda støttet selvsagt kelterne. Som kjent ble den romerske praksisen vedtatt å gjelde for Britannia og Irland, og Hilda aksepterte dette og oppmuntret de andre til å følge denne.

I seks år slet hun og led hun mye av en febersykdom, en sykdom hun til slutt døde av. Den siste morgenen tok hun del i nattverden, og oppmuntret sine nonner til å leve i Kristi fred. Så sovnet hun stille inn.

Stridbar abbed og biskop

Hellige Wilfrid (633-709), som vi feirer i dag, var en adelsmann, født i Northumbria. 14 år gammel kom han til Lindisfarne, hvor han gikk på skole for lærte å lese, skrive, latin og viktigst av at: grunnsannhetene i den kristne troen. Aidan, kalt Northumbrias apostel, og grunnleggeren av klosteret på denne hellige øya, levde fremdeles da Wilfrid kom til Lindisfarne. Han levde ytterligere to år.

Fra Lindisfarne dro Wilfrid til Rom og ble helt betatt av byens skjønnhet. Han kom tilbake til Northumbria rundt år 660. Han ble abbed for klosteret i Ripon, som nettopp var grunnlagt. Ved den ulykksalige synoden i Whitby (år 664) hvor motsetningene som da hersket mellom romerske og keltiske skikker ble 'løst' ved å tvangsinnføre romerske regler, som foreksempel dateringen av påsken, støttet Wilfrid dette. Innflytelsen han hadde fått i Rom styrket ham i hans overbevisning. De som hadde gitt ham undervisning og støttet ham mens han oppholdt seg på Lindisfarne følte seg sveket, og var veldig skuffet.

I denne perioden opptrådte Wilfrid svært uforsonlig. Han talte om keltiske kristnes uvitenhet, han talte nedsettende om Columba, den store galliske misjonæren, en av de såkalte 12 irske apostlene. Ja, han rakket ned på hele den keltiske tradisjonen.

Et resultat av dette var at misjonærene fra Iona trakk seg tilbake fra England, og tok mange engelske misjonærer med seg. Mye av det Aidan og Oswald hadde bygget opp ble nå revet ned, og mange ledende skikkelser i det kirkelige liv i Northumbria kom nå i opposisjon til Wilfrid.

Døpte store mengder mennesker
Ved flere anledninger ble Wilfrid avsatt som biskop, han ble sendt i eksil og fengslet. Ved flere av disse tilfellene skyldes det at han rotet det til for seg selv. Det er på langt nær noen fullkommen mann vi feirer minnet om i dag! En gang led han skibbrudd i Frisia, som nå er den nordlige delen av Nederland. Her vant han lokalbefolkningens kjærlighet ved å vise dem sine kunnskaper i fiske, noe han hadde lært på Lindisfarne. Mange kom til tro, og han døpte et stort antall mennesker.

Wilfrid døde i år 709. Noen mener det var i 710.