Følgesvennen Antonios

Blant mine følgesvenner finnes Hl.Antonios den store, ørkenens åndelige mester og veileder. Det er en slik velsignelse å tilhøre det store kristne fellesskapet med alle de hellige, og hente inspirasjon fra deres liv. Antonios er en av dem.

På den nest siste dagen i januar feirer vi minnet om hellige Antonios, sammen med våre venner i Den koptiske kirken.

Og det er grunn til å feire. Hans egen søken etter Gud førte til den store ørkenvekkelsen, som fikk berøre tusenvis av mennesker i hans samtid - og som fremdeles er en sterk faktor til fornyelse og et kall til å leve i Guds nærvær selv i vår egen tid. Hvilken annen vekkelse har skapt en slikt pågående fornyelse?

Historien om Antonios handler om tiden mot slutten av 200 tallet. I en by ved Nilen selger en ung mann sin farsarv. Han plasserer sin lillesøster hos noen betrodde nonner og begir seg ørkenen i vold. Som en bie suger han opp alt som det er mulig å lære av samtidens åndelige veiledere. Det skjer etter at han har hørt Mesterens ord om 'å selge alt du eier', og handler bokstavelig på dette ordet etter å ha opplevd det som om det var Jesus selv som sa det til Antonios.

Der i ørkenen går han i Guds skole. Alle Guds menn og kvinner som slår djupe røtter og lever nær Gud må gjennom en tid i ørkenen. Der lærer de stillheten å kjenne, den absolutte forutsetningen for at de skal kunne lytte til Guds stemme.

Gud talte til profeten gjennom 'lyden av skjør stillhet'.

Antonios er blitt kalt det monastiske livets far. Det er misvisende. For et slikt liv fantes jo allerede. Menn og kvinner som søkte et liv i stillhet og bønn. Det er til disse pionerene Antonios nå slutter rekkene, men han skulle likevel bli den mest berømte av dem.

Det er ut i Nitrian-ørkenen han begir seg, hvor det senere skulle vokse fram monastiske kommuniteter: i Nitra, Kellia og Sketis, omlag 95 kilometer vest for Aleksandria. Her skulle Antonios bli i 13 år. Senere skulle han flytte lenger inn i ørkenen, langs Nilen til et fjell som den gangen het Pispir, og som i dag har navnet Der El Memum. I et overgitt romersk fort levde Antonios i alene i bønn i noen og tyve år.

Men han brøt også opp herfra. Han trakk seg enda lenger inn i ørkenen. Han vandret i tre dager inntil han kom til en vannkilde med palmetrær. Der slo han seg ned. Fra nå av begynner mennesker å komme ut til ham i store mengder. De ville bli hans disipler. De talte flere hundre.

Antonios snakket sannsynligvis bare koptisk, men hans ordtak ble spredt i gresk oversettelse. Selv etterlot han seg ikke noe skriftlig materiale. Mesteparten av det vi vet om ham har vi fått gjennom den biografien som Athanasios, biskopen av Aleksandria, skrev om Antonios. Den er skrevet på gresk omlag år 350. I år 374 ble den oversatt til latin av Evagrios av Antiokia, og ble i sin tid den første kristne 'bestseller'!

Han døde i år 356.