Ikonet til høyre, som forestiller han som er blitt kalt klosterbevegelsens far, har jeg en kopi av i stua vår. Det har fulgt meg en tid nå etter at jeg kjøpte det av noen hviterussiske nonner. Å se på dette vakre ikonet fyller meg med glede. Samtidig utfordrer det meg. Jeg skal forsøke å forklare hvorfor:
Noen av dere har sikkert hørt om fader Lazarus Al-Anthony. Han er opprinnelig fra Tasmania i Australia. Ble en kristen, senere munk i Den koptisk-ortodokse kirken og bor nå som eneboer i en hule ved foten av Al-Qalzam fjellet. Like i nærheten finnes hulen hvor Antonios den store (251-356) levde. I hulen til hellige Antonios, i området rundt Rødehavet, feirer fader Lazarus gudstjenester hver dag. Her har han vært siden 1996.
I et intervju med den koptiske TV-kanalen CYC forteller han om sitt første møte med denne hulen hvor den hellige Antonios hadde oppholdt seg. Han kom dit sammen med to prester fra India. Når de kom inn i hulen, husket han som skulle få navnet fader Lazarus alle bildene han hadde sett av den mens han var i Australia. Men han var slett ikke forberedt for følelsene han skulle få når han steg inn i hulen.
Fader Lazarus hadde vært i grotter tidligere, men ikke i en hvor det hadde levd et menneske. At hellige Antonios hadde bodd her ble overveldende for ham. Han forteller at hans sinn og hans ånd ble vekket. Han opplevde Den Hellige Ånds levende nærvær.
'Å, hvor jeg hadde elsket å få være på dette stedet for alltid', forteller fader Lazarus i dette intervjuet.
Han forteller at det var som om hl.Antonios gav ham noe av hans kjærlighet til det å leve avsondret for Herren i bønn. På dette tidspunktet forteller fader Lazarus at den koptiske paven hadde forsikret ham om at han skulle få bo i klosteret i Bishoi, men fader Lazarus bar på et hemmelig ønske: Han ville leve slik den hellige Antonios levde! Like radikalt.
Fader Lazarus øste ut sitt hjerte i bønn. Etter å ha bedt en stund, hører han plutselig et ord: 'Mainoshiri'. 20 år etter kan han fremdeles høre dette ordet. Han visste ikke hva det betydde. Men han visste at dette var 'et levende ord'. Det er en eldgammel tradisjon blant de som søker seg ut i ørkenen, at de ber en eldre munk om å få 'et levende ord'.
'Og dette 'levende ordet' fikk jeg fra hellige Antonios i hans hule', forteller fader Lazarus.
Enda en gang hørte han ordet 'Mainoshiri'. Først når han kom frem til Hl.Antoniosklosteret fikk han vite hva dette ordet betyr. Det er koptisk for 'den som elsker sine sønner'.
'Dere kan kanskje forstå hvor berørt jeg ble,' forteller fader Lazarus og legger til: 'Hellige Antonios brukte altså et koptisk ord som betyr at han er den som elsker sine sønner, at han tenker på meg som sin sønn. Dette var for meg det største av alle svar jeg kunne få. Hellige Antonios hadde akseptert meg som en av sine sønner'.
Dette er kanskje ikke så lett å forstå for oss som tilhører en annen kirkelig tradisjon. Men det førte altså til at fader Lazarus ble en disippel av hellige Antonios. Vi trenger sannelig åndelige forbilder. Mennesker som lever det de tror i praksis. Som kroppsliggjør den kristne troen.
Jeg kjenner i hvert fall at jeg trenger det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar