Landet der tankene har fått ro

Jeg har måttet lappe den sammen, den lille boken med sitater av Isak Syreren, som jeg alltid har med meg i ryggsekken min. Ved siden av Bibelen min, er det noe av det aller kjæreste jeg eier. Underlig hvordan noen ord fra et menneske som døde ca år 700 kan ha sin tak på deg!

Sitatene er rent oppbyggelige, lærerike, med brådjup i teksten, som gjør at du må bruke tid på å dvele ved dem og la dem bli en del av deg. Men de er også utfordrende. Av og til innbyr de til en slik ransakelse av eget levd liv at en drives på kne i inderlig omvendelse og bønn til Gud.

Jeg har skrevet om Isak en rekke ganger tidligere, så jeg velger å gjengi det jeg skrev i 2011 på denne hans minnedag. I kveld skal vi feire ham i Kristi himmelfartskapellet.

Isak har vært en nærmest daglig følgesvenn for meg i mange år nå. Det er jo noe av det fantastiske med å være en del av Kirken, at den ikke bare er nutidig, men de som har gått foran oss hører jo nå med til den himmelske festforsamlingen. Jesus sa det slik: "Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på Meg, skal leve selv om han dør. Og hver den som lever og tror på Meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?" (Joh 11,25-26) En liten bok med sitater av Isak, har fulgt med i ryggsekken min og jeg leser i den så ofte jeg kan, dermed blir Isak en åndelig veileder som jeg opplever ofte har ord rett inn i min livssituasjon.

Isak er en mann det står respekt av. Han klarte ikke mer enn fem måneder med kirkelige stridigheter, før han trakk seg som biskop for den østsyriske kirken - den såkalt nestorianske - i Ninive, det som er dagens Mosul i det nordlige Irak. Nå la han ut på pilegrimsveien, og vandret hjemover både i bokstavelig og i åndelig betydning og slo seg til slutt ned i Khuzistan, et ørkenlignende område mellom utløpet av Tigris i Den persiske bukt og Zagrosfjellene langt ned i det sørvestre Iran. Selv kom han fra den andre siden av bukten, fra Qatar.

Isak Syreren var en økumen i en svært vidstrakt betydning. Hans morsmål var sannsynligvis arabisk, men han skrev på syrisk, de kristnes skriftspråk. Han beveget seg i et område der de østromerske, persiske og arabiske armeene dro fram. Han tilhørte den østlige kirken som på grunn av krigen ble tvunget til å bryte med hele Romerrikets kristenhet. Hans åndelige undervisning kjente ingen grenser. Det er interessant å merke seg at etter et par århundrer gjenfinnes hans tekster i de mest anti-nestorianske greske og koptiske kirkene.

Hans tekster oversettes til gresk på 900-tallet i Mar Sabas kloster utenfor Jerusalem og noe senere til arabisk i de egyptiske ørkenklostrene. Noen av disse tekstene blir med i Filokalia som skulle bli så sentral i den russiske åndeligheten. Andre tekster ble i arabisk oversettelse den viktigste åndelige føden ved siden av Bibelen for Matta al-Miskin, eller Matteus den fattige, den store fornyeren av den monastiske bevegelsen i Egypt.

Skulle du få lyst til å lese noen av disse tekstene finner du dem i boken: Isak Syriern. Landet där tankarna funnit ro. Silentium.