Gregorios av Nazianz - utformeren av Treenighetslæren

Januar måned er spesiell. I dag skal vi feire den tredje av de såkalte 'kapakodokiske fedre'. Den første vi feiret var Basileios den store (2. januar), så fulgte Gregorios av Nyssa (10 januar) og i dag (25- januar) feirer vi Gregorios av Nazianz. Han er blitt betegnet som en av de største lærere Kirken noensinne har fostret.

Treenigheten, Sønnens fødsel av Faderen, og Sønnens likhet med Faderen. Dette hører med til de mest sentrale dogmene i den kristne tro. Ja, mer enn det: Dette er jo selve utgangspunktet for den kristne Gudsforståelsen.

Men begrepene ble først klart formulert i andre halvdel av 300-tallet. Det skyldes i stor grad Gregorios av Nazianz. Født i Kapadokia omkring år 329.

Allerede fra før fødselen var han gitt til Gud. Moren, Nonna, hadde bedt om å få et barn, og om det ble en sønn skulle hun gi ham tilbake til Gud. Han ble venn med Basileios den store, de kjente hverandre allerede før studietiden i Athen. Sammen reiste de rundt i Middelhavsområdet for å bli bedre kjent med det monastiske livet, og et djupt og langt vennskap utviklet seg. Sammen studerte de Skriften og de kristne fedrene.

Gregorios av Nazianz er den store språkkunstneren blant kappadokierne. Det kommer klart fram i hans forfatterskap, som blant annet omfatter minnetaler over faren så vel som broren, søsteren og vennen Basilios, samt kirkefaderen Athanasios av Alexandria. Særlig minnetalen over Basilios, som ble holdt 1. januar 382 på årsdagen for hans død er et mesterverk. Han skrev også lange, selvbiografiske dikt, og er faktisk den første kristne selvbiograf.

Han er tilstede ved kirkemøtet i Konstantinopel i 381. Her ble han valgt til biskop av Konstantinopel, men vestlige kandidater veltet hans kandidatur på grunn av feil i saksbehandlingen. Gregorios trakk seg så tilbake til Kappadokia, hvor han viet seg til korrerspondanse og utgivelse av sine skrifter.

Gregorios var en tydelig motstander av arianismen og var en av bidragsyterne til at arianismen fikk sitt endelige nederlag ved den økumeniske kirkemøtet i 381, og hans kamp mot denne heresien utgjør en fundamental del av bakgrunnen for hans teologiske engasjement. Arianismen hevdet at Sønnen ikke var av samme vesen – homoousios - som Faderen, men en del av skapningen og følgelig underordnet. Tilbakevisningen av dette og utviklingen av treenighetsteologien ble Gregorios’ livsverk og det har hatt en uvurderlig betydning for all senere teologisk tenkning.

Han dør i år 390 på familiens gods utenfor Nazianz, hvor han tilbrakte sine siste leveår.