Abraham - troens far og Guds venn

Når vi kommer sammen for å feire gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet i kveld foretar vi en aldri så liten tidsreise! Vi skal 5000 år tilbake i tiden, til bredden av Eufrat, til byen Ur, antikkens første store kultursentrum.

Det er her Gud kaller en avgudsdyrker, og åpenbarer seg for ham. Et skjellsettende øyeblikk i Gudsåpenbaringens historie, hvis ringvirkninger strekker seg helt inn i vår egen tid. Denne mannen skulle senere bli kalt 'Guds venn', og 'Troens far'.

Abraham kalles til å bryte opp. Rive over alle bånd og legge ut på en for ham og hans familie helt ukjent vei. Med rette kalles han selve urbildet for pilegrimen. Hebreerbrevets forfatter uttrykker dette slik: '... han dro av sted uten å vite hvor han skulle komme'. (Hebr 11,8) Det var et oppbrudd fra alt som var kjent og kjært. Selv måtte Abraham etterlate seg en grav, sin brors grav, og gå til ukjent sted. Det eneste han kunne støtte seg til var møtet med Den Evige. Kirkens første martyr, diakonen Stefanus, beskriver dette møtet slik i Apg 7,2: 'Herlighetens Gud viste seg for vår far Abraham, mens han var i Mesopotamina, før han bosatte seg i Karan'.

A.W Tozer beskriver dette møtet slik: 'Abraham lå med ansiktet ned i ydmykhet og gudsfrykt, overveldet ærbødighet fordi han hadde møtt Gud. Han visste han var omgitt av verdens største mysterium, Nærværet til Den Ene som fyller alt presset seg på ham, steg over ham, overvant ham, og tok fra ham all hans naturlige selvbevissthet. Gud overveldet ham og samtidig inviterte og kalte Han ham, samtalte med ham og samtidig gav ham et løfte om en fremtid som Guds venn'.

Det som kjennetegner denne Gudsvennen fremfor noe annet er den beskrivelsen Hebreerbrevets forfatter gir oss i den første delen av det verset vi har sitert: 'Ved tro var Abraham lydig da han ble kalt'.

Det første stedet Abraham og hans følge slår seg ned er i Sikem, ved Mores terebintelund. For den nytestamemtlige leser er det interessant å merke seg at dette er samme sted som Sykar, der Jesus møtte den samaritanske kvinnen.

Det første Abraham gjør når han slår seg ned er å bygge et alter for Herren. Bønnealteret har prioritet i Abrahams liv, ikke bare her, men gjennom hele hans liv. Han er egentlig den første forbederen - et menneske som trer inn i en annens liv - og ber på dennes vegne. Vi ser det når han ber for Sodoma.

Sammen med hustruen Sara lytter Abraham oppmerksomt til Guds ord og lar det lede til handling. Derfor er de begge forbilder på troens vei. Abrahams villighet til å ofre løftets sønn er et eksempel på hvor langt han  var villig til å gå troens og lydighetens vei, og tro når det ikke lenger er håp. Gud formår der det ikke lenger finnes menneskelige forhåpninger.

Abraham døde etter et langt liv, gammel og mett av dager. Han ble begravd av sine sønner Isak og Ismael.