En starets i russisk tradisjon er en person som på en særlig måte er utrustet med Åndens gaver, særlig gaven til å skjelne ånder og den profetiske gaven. Staretsene er åndelige veiledere, hvis integritet og åndelige kunnskap gjør at mennesker oppsøker dem for å få deres råd. De er bedere i ordets sanne betydning. Mange av disse staretsene har brukt mesteparten av sine liv med å leve i Guds nærhet, og bærer ofte med seg en slik mettet Guds-atmosfære, at de etterlater seg djupe inntrykk hos de som møter dem.
En slik mann var Ambrosios av Optina (1812-1891). Han hørte til Optina-klosteret - dette klosteret, beliggende omlag 30 mil sør for Moskva, har fostret noen av de mest fremstående staretsene i den russiske tradisjonen.
Det er en spesiell årsak til at nettopp Ambrosios av Optina er blitt husket. Selveste Fjodor M. Dostojevskij udødeliggjorde ham i mesterverket 'Brødrene Karamasov'. Her møter vi ham som staretsen Sosima.
Det finnes en scene i Brødrene Karamasov der vi møter staretsen Sosima i et russisk kloster hvor han tar imot bekymrede mennesker som søker hans hjelp. Dit kommer en kvinne som sørger over sin sønn som var død bare tre år gammel. Hun gråter veldig. Starets Sosima viser stor innlevelse i denne kvinnens sorg og han sier blant annet til henne:
'Vær utrøstelig, du behøver ikke la deg trøste, vær utrøstelig og gråt... Lenge skal du felle tårer av opphøyd morssorg, til til slutt skal denne sorg forvandles til stille glede, og din bitre gråt skal byttes ut av tårer i stille bevegelse'. Så fortsetter staretsen Sosima: 'I mine bønner skal jeg minnes deg og i din sorg, og jeg skal be for din ektemann at han forblir sunn og frisk'.
Fortellingen har sin rot i virkeligheten. Ekteparet Dostojevskij mistet en sønn i 1878, Aljosa, han ble også bare tre år, og var høyt elsket. Fjodor Dostojevskij ble overtalt til å reise til Optinaklosteret sammen med en venn for å snakke med den berømte staretsen, fader Ambrosios, om sin og familiens sorg. Når han kom hjem var han på en måte mer forsonet og mye roligere. Ved tre tilfeller hadde han fått samtale med staretsen, en gang sammen med to andre, og to ganger alene med ham. Akkurat de ordene som Sosima i romanen sier til den sørgende moren har Dostojevskij hilset sin Anna Dostojevskaja med, og hun skriver om dette i sin bok: Mitt liv med Dostojevskij.
Men Dostojevskij var ikke alene om å føle seg tiltrukket av den hellighet som fader Ambrosios utstrålte. En annen av de ruvende russiske forfatterne som opplevde dette var, Leo Tolstoj.
Slet med sykdom hele livet
Ambrosios av Optina het opprinnelig Aleksandr Michailovitsj Grenkov. Helt fra barndom og ungdom slet han med dårlig helse. Det førte til at han ble begrenset på flere områder. Han var bare en tenåringsgutt da hans åndelige far rådet ham til å gå den monastiske veien. Bare 12 år gammel begynner han på en presteskole i Tambov, og senere studerte han på det teologiske seminaret samme sted.
I 1835, rett før han skulle ta sine endelige eksamener, ble han svært syk. Han gav da Gud det løftet at om han ble frisk skulle han bli munk. Han ble frisk, og fulgte ikke opp sitt løfte. Han ble privatlærer for en godseier, og senere på en presteskole i Lipetsk.
I sommerferien møtte Aleksandr en av samtidens mest kjente staretser, fader Hilarion. Denne rådet ham til å reise til Optina, for 'å få erfaring'. Fader Hilarion mente også at Aleksandr kunne ha reist til Sarov, men, sa han, 'det er ingen der lenger som har erfaring'. På dette tidspunktet var den legendariske staretsen, Serafim av Sarov, død.
Aleksandr fulgte det gode rådet han fikk. Han trådte inn som novise i Optinaklosteret i guvernementet Kaluga i 1839, når Optinaklosteret opplevde en rik blomstringstid. Hans første veileder var staretsen Leonid og senere staretsen Makary, som Aleksandr delte celle med. De ble til stor hjelp for hans åndelige utvikling.
De mange sykdomsperiodene ga Ambrosios en helt spesiell innsikt i det menneskelige sinn. Han ble opptatt som munk allerede etter tre år. Det skjedde i 1842. Han ble gitt navnet Ambrosios, til minne om Ambrosios av Milano. I løpet av de neste tre årene ble han viet til munkeprest. Da han var underveis til Kaluga, ble han så forkjølet. Etter det ble helsa hans så dårlig at han nesten ikke kunne klare å tjene som prest.
Den dårlige helsesituasjonen førte til at Ambrosios måtte trekke seg tilbake. Dette førte til at han konsentrerte seg om å be Jesusbønnen. Han fortsatte også arbeidet med å oversette de hellige fedrene, han korresponderte også med pilegrimene som skrev til klosteret og ble deres sjelesørger. Det er i denne perioden av livet han trer inn i tjenesten som starets.
Han grunnla også Shamordino-klosteret, som lå nær Optina, og som åpnet sine dører for fattige kvinner, syke og blinde. Det var her han selv skulle dø, 23. oktober 1891. Han ble ført til Optina-klosteret hvor han så ble begravet.
I Brødrene Karamasov blir Ambrosios kalt 'en jordisk engel og en himmelsk mann' av staretsen Nektari. Det stemmer godt.
Staretsens daglige bønn
Her følger en bønn Ambrosios av Optina ba daglig:
Herre, la meg med sjelens ro møte alt som denne dag bringer meg. La meg helt hengi meg til Din hellige vilje. Undervis meg og hold meg oppe hver time denne dagen.
Hva jeg enn får lide denne dagen, lær meg å ta imot det med ro i sjelen og i en fast forvissning om at alt beror på Din Hellige Ånd.
Led mine tanker og følelser når jeg handler og taler. Under alle uforutsette hendelser, la meg aldri glemme at alt er sendt av Deg.
Herre, gi meg kraft til å bære de begynnende dagers tretthet og alt som skjer i forbindelse med dem. Led min vilje og lær meg å be, tro, lide, forlate og elske. Amen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar