Totalt antall sidevisninger

mandag 30. juni 2014

Vi feirer alle apostlene

Dagen etter festen for apostlene Peter og Paulus - som vi feiret i går feirer kirken i Øst samtlige 12 apostler.

Det er viktig at vi stadig minnes at kirken er bygget på 'apostlenes og profetenes grunnvoll, og Jesus Kristus selv er Hovedhjørnesteinen'. (Ef 2,20)

Merk rekkefølgen! APOSTLENES og profetenes grunnvoll. Den apostoliske undervisningen danner fundamentet for kirken. Her finner vi retningslinjene, hvordan kirken skal fungere praktisk med sine tjenestegaver og nådegaver, og her finner vi undervisningen om hva menigheten er - sett fra Guds synsvinkel.

Dette må vi ikke ta for gitt. Det er ikke fritt opp til oss hvordan vi vil organisere våre menigheter, alt etter tid og mote. Kristus gav apostler og profeter til sin kirke, og disse valgte så eldste og innsatte dem i tjenesten. Etter faste, håndspåleggelse og bønn. Det er den nytestamentlige modellen.  Ikke etter valg på et årsmøte hvor ulike fraksjoner i menigheten fremmer sine kandidater, og for en fireårsperiode. Ettersom det passer og man har lyst til.

Hver av disse 12 var ulike. De kompletterte hverandre. De hadde ulike nådegaver. Med unntak av en - Johannes - døde de alle som martyrer. De var ingen superapostler, som det finnes i dag. De var tjenere i ordets rette forstand.

Ta deg tid i dag til å lese om aposteltjenesten slik apostelen Paulus fremstiller den i 2.Kor 11,5-33. Et av kjennetegnene på en sann aposteltjeneste er lidelsen. Ikke framgangen.

La oss takke Gud for den apostoliske tjenesten i Kristi forsamling. Den gikk ikke ut på dato med apostelen Paulus. Den er gitt til Kristi kropp i en tid som denne.

'Og Gud har satt disse i menigheten, for det første apostler ...' (1.Kor 12,28)

'Og Han ga noen til å være apostler ...' (Ef 4,11)

Feirer gudstjeneste hver torsdag i Kristi himmelfartskapellet

Mange kirker holder stengt deler av sommeren. Slik er det ikke hos oss. Det feires gudstjeneste hver torsdag kl.18.00 i Kristi himmelfartskapellet på Eina i Vestre Toten kommune, gjennom hele sommeren.

Slik vi gjør hver torsdag gjennom hele Kirkeåret.

Liturgien vi feirer har sine røtter fra den tidlige kirkens historie, og har hentet bønner og hymner fra både den syriske, koptiske, armenske tradisjonen så vel som fra urkirkens gudstjenesteliv. Alle våre gudstjenester er økumeniske, og vi har åpen nattverdfeiring.

Hjertelig velkommen!

søndag 29. juni 2014

Apostelfyrstene

I dag feirer vi apostlene Peter og Paulus. Apostelfyrstene som de kalles, i et forsøk på å vise deres særdeles viktige posisjon i den kristne kirke. For hva ville vel Kirken vært uten dem? Deres liv, gjerning og ikke minst deres epistler har vært med på å forme Kirken og vernet den mot heresien. For Kirken er dette en stor festdag. I følge tradisjonen ble apostlene Peter og Paulus martyrer i Rom på 60-tallet. Bakgrunnen for at de feires 29.juni er at levningene etter dem ble flyttet akkurat denne dagen i forbindelse med en forfølgelsesperiode i år 257. Det ledet til at denne dagen - både i Øst- og Vestkirken, skulle bli en av de tidlige kristne festene.

 Peter:
Peter, fiskeren, født omkring Jesu fødsel, var en av Jesu 12 disipler, og som sammen med Jakob og Johannes sto Jesus nærmest. Opprinnelig het han Symeon (gresk: Simon) Bar-Jona (sønn av Jona). Av Jesus får han kallenavnet Peter, som betyr Klippen, på arameisk Kefas. Matteus forteller oss at Peter var gift, i det hans svigermor omtales, hun som ble helbredet av Jesus etter å ha vært sengeliggende med feber. I følge Klemens av Aleksandria skal han også ha hatt barn.

Peter var den første kristne misjonæren som besøker hedninger, les ikke-jøder, for å forkynne evangeliet for dem. To av brevene i Det nye testamente bærer hans navn. Han led sannsynligvis martyrdøden under keiser Nero, sannsynligvis i år 67. Det hevdes at han satt innesperret i fengselet Tullianum, som lå i en gammel cisterne med forbindelse til Cloaca Maxima, Romas hovedkloakk. Den nederste del av cellen ble brukt til henrettelser, og likene slengt i kloakken.

Hos Origenes og i de såkalte Petersaktene fortelles en historie om hans martyrium. Han skal etter eget ønske ha blitt korsfestet med hodet ned, for på den måten å vise respekt for Jesus.

 Paulus:
Opprinnelig Saulus, født i Tarsus mellom år 10 og 5.f.Kr. Hans far var jøde av Benjamins stamme, og romersk borger. Oppdratt som fariseer, en av samtidens mest berømte rabbinere, Gamaliel, i Jerusalem. Hans morsmål var arameisk og gresk, i tillegg kunne han hebraisk.

Omkring år 35 er han tilstede da diakonen Stefanus blir martyr. Han var ikke bare vitne til at Stefanus steines til døde, men han samtykket også i drapet. Ivrig forfølger av de kristne, før han har sin dramatiske opplevelse av å møte Den oppstandne Kristus, mens han er på vei til Damaskus, for å kaste flere kristne i fengsel.

Foretar tre store misjonsreiser: Den første (ca år 45-49), gikk til Kypros og Lille-Asia. Den andre (ca år 50-52) gikk til Lille-Asia, Makedonia og Hellas. Den tredje (ca år 53-57) gikk til Efesos, Makedonia og Hellas.

Etter 12 år vender han tilbake til Jerusalem, hvor han blir arrestert. Etter å ha sittet i fengsel i Cæsarea i to år ble han, som en romersk borger hadde rett til, sendt til Rom for å legge fram sin sak for keiseren. Under reisen led han skipbrudd ved Malta, og han kom ikke fram før år 61. Han ble satt i husarrest i Roma, en tilstand som varte i to år. Forholdene var nokså milde, for han fikk ta imot besøk og han skrev brev. Det er uklart hva som skjedde etter dette. Det er mulig at han straks ble dømt og henrettet, eller at han ble løslatt og reiste til Efesos og muligens Spania. Biskop Klemens hevder at det var dette som skjedde, og hans nedtegnelser fant sted bare omkring 30 år etter Paulus' død.

Apostelen Paulus grunnlegger flere lokale menigheter, og er forfatter av 13 av Det nye testamentes brev.

 Kirkens grunn og enhet:
Aposteldagens stilling, og dens plass så kort tid etter pinse, retter vår oppmerksomhet mot troens og kirkens apostoliske grunn. I Ef 2,20 heter det: 'Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, med Kristus Jesus selv som hjørnesteinen'. Apostlene er troens opprinnelige vitner og garantistene for dens ekthet.

At Kirken feirer Peter og Paulus vitner også om en annen ting: De to var forskjelige, men de kompletterte hverandre. Deres kall og utvelgelse utgjør tilsammen Kirkens apostoliske grunn.

lørdag 28. juni 2014

Fredsstifter og trosforsvarer

Sammen med våre venner i Northumbria Community og kommuniteten i Bjärka Säby, feirer vi i dag Ireneus av Lyon, en av de tidlige kristne martyrene. Han var født i Smyrna, nå Izmir, i Tyrkia ca år 125 e.Kr. I sine tidlige ungdomsår ble han sterkt påvirket av en annen sentral skikkelse i den tidlige kirkens historie, nemlig biskop Polykarp av Smyrna, som igjen var disippel av apostelen Johannes og som døde som martyr i 155 e.Kr. Ireneus studerte teologi og filosofi i Rom under ledelse av Justin Martyr. Så det er med andre ord en meget sentral skikkelse i den tidlige kirken vi i dag feirer.

Evangeliet nådde tidlig til Lyon. Den hadde gode forbindelser til Lille-Asia ikke minst på grunn av havnen i Marseille. Byen utviklet seg til en av Vest-Europas viktigste markedsplasser og Gallias mest forerike by og landets viktigste bispesete. I år 170 ble Ireneus kalt hit av den daværende biskopen i Lyon, Pothinus, for å virke her som prest.

Under keiser Markus Aurelius brøt det ut en kraftig forfølgelse, og de kristne i Lyon ble utsatt for en rekke overgrep. Biskop Pothinus sendte Ireneus til Rom på grunn av striden med montanistene. Da han kom tilbake derfra i 177 eller 178 var menigheten i Lyon uten prest og biskop. Den 90 årige biskop Pothinus hadde lidd martyrdøden, sammen med en rekke andre kristne. Menigheten valgte Ireneus til sin nye biskop. Forfølgelsen hadde da roet seg ned noe, og Ireneus var svært opptatt av å nå resten av Gallia med evangeliet. I de 20 årene han virket som biskop var det stort sett fredelig.

Ireneus av Lyon var en av de mest betydningsfulle teologene i det 2. århundre. Han formet flere av de kristne dogmene. Et av de viktigste skriftene hans "Bevis for den apostoliske forkynnelsen" er bevart, og finnes oversatt til svensk. Den ble utgitt på Artos i 2007, og anbefales på det varmeste til alle som er interessert i å få kunnskap til hva den tidlige kirken lærte. Et annet betydningsfullt verk av Ireneus er Adversus Haereses (Mot heresier).

Ireneus av Lyon døde omkring år 200.

torsdag 26. juni 2014

Gode råd mot depresjon

'Jeg har gitt det råd til deprimerte mennesker gjennom årenes løp at de skal ta seg en frisk gåtur hver dag på minst 40 minutter mens de fremsier Jesusbønnen.

Deres depresjon forsvinner innen få dager på grunn av øvelsen, koblet sammen med bønnen. Den dytter de negative tankene til side og sender depresjonen til den avgrunnen den kom fra'.

Abbed Tryphon, en norskættet ortodoks munk, jeg kjenner. Han er abbed for All-Merciful Saviour Orthodox Monastery i Vashon, Washington, USA.

fredag 20. juni 2014

Apostelfasten i 2014

Vi befinner oss i Apostelfasten, som ble innledet 16.juni. Den varer frem til Aposteldagen - eller festen for Peter og Paulus - 29.juni.

Aposteldagen er en av de viktigste kirkelige høytider i løpet av sommeren. Feiringen av aposteldagen er en svært gammel tradisjon i Kirken. Dens opprinnelse er fra 200-tallet, og Apostelfasten er dermed den eldste av de kirkelige fastene og den første utenom de ukentlige fastedagene, som Den tidlige kirken holdt.

Dessverre er nok dette en for mange og i sær protestantiske kristne ukjent fastetid.

Menigheten i Antiokia satte likevel et forbilde for oss: "Mens de tjente Herren og fastet sa Den Hellige Ånd ..." (Apg 13,2) Velsignet fastetid!

torsdag 19. juni 2014

Romuald ble utfordret av den keltiske og koptiske spiritualiteten

Jeg har gitt meg i kast med Thomas Matus: "The Mystery of Romuald and the Five Brothers', som er biografien om Romuald av Ravenna (ca 951-1025), hvis minnedag vi skal feire i Kristi himmelfartskapellet i kveld.

Det er en spennende livshistorie jeg har framfor meg. Romuald av Ravenna ble født inn i en italiensk adelsfamilie rundt år 951. Hans ungdomstid var preget av rikmannslivets overfladiskhet og privilegier, men når Romuald er i 20 års alderen skjer det noe svært dramatisk i hans liv. Han blir vitne til at hans far blir drept i en duell. I djup fortvilelse rømmer han til et benediktinerkloster i nærheten.

Her i klosterets fred stifter han bekjentskap med ørkenfedrene, og han kommer i kontakt med en eremit ved navn Marinus, noe som skulle føre til en total forandring av den unge mannens liv.

Denne Marinus var inspirert av den keltiske klosterbevegelsen og levde et avsondret liv på en øy i nærheten. Radikaliteten og Jesus-begeistringen han fant hos Marinus utfordret Romuald, som overga sitt liv i Jesu hender og innviet resten av livet til en kompromissløs etterfølgelse av Jesus. Hans store forbilde ble Marinus.

Men det enkle, disiplinerte og solitære livet Marinus levde og som Romuald ville etterfølge, var det ikke plass for i dette benediktinerklosteret. Men i stedet for å bryte opp og forlate denne sammenhengen han nå sto i arbeidet han for å integrere arven fra ørkenen i sin egen tradisjon.

Romuald formet en ny gren av benediktinerordenen som skulle få navnet camaldoensere.

Utgangspunkt for denne ordenen var et liv levd i klosterfellesskapet, men som det også var praksis i den egyptiske klosterbevegelsen, skulle det også gis mulighet til å trekke seg tilbake til en eneboerhytte i klosterets nærhet.

Ryktet om den hellige mannens liv spredte seg under hans levetid, og mange kom til ham for å få del i hans åndelige veiledning. Selv foretrakk han avsondretheten, og i år 1025 dro han seg avsides til et eneboersted i nærheten av klosteret Val di Castro, som han selv hadde grunnlagt. Her døde han samme år.

torsdag 12. juni 2014

Vi feirer oppmuntringens apostel

I dag feirer vi Barnabas i Kristi himmelfartskapellet  - apostelen med oppmuntringens nådegave!

Barnabas er vel det beste eksemplet vi har i Det nye testamente på en medvandrer. En som ser den andre, bekrefter ham, hjelper ham videre på veien.

Han kom fra Kypros. Opprinnelig het han Josef. Tilnavnet 'Barnabas' fikk han sikkert fordi det passet så godt til hans personlighet. Navnet betyr nemlig 'parakletos', hvilket betyr 'trøstens sønn'. Men mer enn det: Navnet har han nok også fått fordi det gjenspeilte nok mye av Helligåndens gjerning i denne mannens liv.

Barnabas tilhører i følge Apostlenes gjerninger forsamlingen i Jerusalem. Han var levitt. Grepet av den sterke pinsevekkelsen i Jerusalem, og apostlenes radikale forkynnelse, selger han eiendommen sin på Kypros og gir pengene til den nystartede menigheten i Jerusalem. Det som betydde noe for Barnabas var Jesus, og han forstod hva menigheten egentlig handlet om: koinonia, kjærlighetens fellesskap, Jesus forkroppsliget i tiden. Menigheten i Jerusalem var en menighet 'som hadde alt felles', og er blitt forbildet for mange andre menigheter som praktiserer eiendomsfellesskap, det vil si at man har alt felles.

Det er ingen som tar seg av Paulus etter hans omvendelse. Barnabas gjør det. Han åpner dørene for den tidligere kristenforfølgeren i menigheten i Jerusalem, og når Paulus senere befinner seg i hjembyen Tarsos, og ikke akkurat er etterspurt, så er det Barnabas som oppsøker ham og får ham ut i den tjenesten som Gud har kalt ham til. Dette er typisk for mennesker med den tjenestegaven Barnabas har: de ser andre og hjelper dem på alle måter slik at de kan realisere det Gud har for dem!

Når så unggutten Johannes Markus skaper sterke spenninger mellom Paulus og Barnabas, fordi Johannes Markus ikke lenger vil følge med dem på deres misjonsreiser, så tar Barnabas parti med den unge mannen. Barnabas vil gi Johannes Markus en ny mulighet. Barnabas så hvilken nådegave den unge mannen hadde, han som senere skulle forfatte Evangeliet etter Markus, og bli menighetsplanter i Egypt!

Barnabas hører med blant de apostlene Gud har gitt sin menighet, og som ikke er en del av de opprinnelige 12. De 12 står i en særstilling, men det finnes flere apostler enn dem. Barnabas hører altså med til det utvidede apostelbegrepet, det som apostelen Paulus beskriver i Efeserbrevet: 'Gud satte i menigheten, noen til apostler ...'

Barnabas led martyrdøden på hjemstedet Kypros på begynnelsen av 60-talet.

søndag 8. juni 2014

Når vi avviser Guds nåde

'Det vanskeligste av alt er når et menneske ikke vil vende om; det betyr at Guds nåde driver ham, men han avviser den, Herren banker på hans dør, men han avviser Ham og han lukker ikke opp'.

'Ha kontroll på ditt sinn, særlig din hørsel og ditt syn, slik at du ikke tillater deg selv å se eller høre noe upassende'.

Kopternes tidlige pave, Shenouda III (bildet)

torsdag 5. juni 2014

Elisabeth Hesselblad - en rettferdig blant folkene

En dag forsinket skal vi feire minnet om Elisabeth Hesselblad (bildet) fra Fåglavik i Västergötland  i Kristi himmelfartskapellet.

Hun er en av de 'rettferdige blant folkene', den fremste hedersbevisning en ikke-jøde kan få fra staten Israel. Elisabeth Hesselblad fikk den for å ha reddet mange jøder under krigen.

Elisabeth Hesselblad ble født 4.juni 1870. 18 år gammel utvandret hun til Amerika. I New York utdannet hun seg til å bli sykepleier. Drømmen var en dag å bli lege. Men når dagen for eksamen nærmet seg, ble hun alvorlig syk. Legene som behandlet henne kunne fortelle at sykdommen var uhelbredelig.

Elisbeth Hesselblad hadde blitt opptatt i Den romersk-katolske kirke i 1902. Når hun nå hadde fått beskjed om at hun var uhelbredelig syk, valgte hun å reise til Rom for å tilbringe den tiden hun hadde igjen å leve der. Hun fikk bo i huset der den hellige Birgitta hadde bodd. Hun kom hit den 25.mars i 1904. Karmelittsøstrene hadde den gangen ansvaret for huset i Piazza Farnese.

Etter en tid i dette huset ble helsen til Elisabeth Hesselblad bedre.

På denne tiden fantes det ingen birgettinere i Rom. Med spesiell tillatelse fra pave Pius X fikk Elisabeth ikle seg Birgetinerordenens drakt, og i årene som fulgte arbeidet hun med å fornye denne klosterordenen.

Seks år senere - i 1911 - kunne hun grunnlegge en liten kommunitet i en liten leilighet i Birgitta-huset på Piazza Farnasse, og her kunne hun ta imot de aller første novisene.

I 1923 kom Elisabeth Hesselblad til Sverige. Til Vadstena i forbindelse med 550 års feiringen av den hellige Birgittas død. Hun fikk da biskopens tillatelse til å etablere den nye grenen av Birgittinerne i Sverige.

Man fant et hus i Djursholm, med utsikt over et vann, og dette skulle vise seg å bli et flott sted for å innby til retreater. Men reaksjonene i Sverige var sterke. Til å begynne med måtte man kalle dette stedet et hvilehjem, men i praksis utgjorde dette huset det første birgittinerkloster i Sverige på 300 år.

Etter en tid fikk de også erverve seg Birgittas hus i Rom - Casa di Santa Brigida. Dette er nå moderhuset til et 40-talls klostre som tilhører ordenen.

Den 24.april 1958 døde Elisabeth Hesselblad i sin celle. Det skjedde tidlig på morgenen.

onsdag 4. juni 2014

Eadfrith - skriveren

Det er vakkert! Dette er en illustrasjon fra Evangeliet etter Matteus, hentet fra de berømte 'Lindisfarne-evangeliene'.

I dag feirer vi minnedagen til Eadfrith (død i 721). I kolofonen som er lagt til det berømte Lindisfarne-evangeliet, står det at Eadfrith var den skriftlærde og ansvarlig for arbeidet. Lindisfarne-evangeliene er en særdeles nydelig illustrert og evangeliebok laget omlag år 700 i klosteret på den hellige øya Lindisfarne. Til venstre ser du et eksempel på hvor vakker den er. Det sies at den endelige utførelsen av denne helt unike evangelieboken ble utført for å ære minnet om hellige Eadfrith.

Det er ikke mye vi vet om ham. Han var biskop av Lindisfarne, sannsynligvis fra år 698 og frem til sin død. Eadfrith sørget for at det ble skrevet en beretning om Hellige Cuthbert. Den ble utgitt mellom år 699 og 705, og ble senere revidert av historikeren Bede.

Eadfrith hadde også tilsyn med eneboerstedet på Indre Farne, en øy langs kysten av Northumberland. Her restaurerte han oratoriet. På denne eneboerstedet hadde hellige Cuthbert bodd ved ulike anledninger.

Når vikingene angrep Lindisfarne ble levningene av Eadfrith sammen med levningene av Cuthbert tatt hånd om og ført i sikkerhet. I 995 ble disse levningene skrinlagt i katedralen i Durham.

Sammen med våre venner i Northumbria Community, ber vi:

Hvilket vidunderlig arbeid, Herre, det er å kopiere evangeliene,
og hvor vakre er ikke disse sidene,
med hvilken kjærlighet 
og tjeneste for Jesus vår Frelser.
Vi takker Deg for alle
som har gjort og gjør Ditt ord
tilgjengelig for verden.
Hjelp meg til å spille min rolle,
ved Helligåndens ledelse,
til Ditt navns ære.
Amen.

tirsdag 3. juni 2014

Hl.Kevin - bederen og undergjøreren

Sammen med våre venner i Northumbria Community feirer vi i dag Hl.Kevin av Glendalough - Irlands undergjører.

En av de mest kjente historiene om ham handler om en svarttrost som bygget rede i hans utstrakte hånd, når han ba. Kevin skal ha holdt hånden stille til eggene ble ruget ferdig.

Sant eller ikke sant så forteller historien mye om den keltiske spiritualiteten, og om Kevin. Om sammenhengene mellom troen og skaperverket, og nødvendigheten av stillheten og disiplinen.

Hl.Kevin eller Caoimhgin som han også ble kalt, ble en svært gammel mann. Han ble født i 498 og døde i 618, og ble med andre ord 120 år.

Kevin ble født i den irske provinsen Leinster av adelige foreldre. Ja, de var muligens etterkommere av Leinsters konger. Han skal være den første i historien med navnet Kevin, eller Coemgen på irsk, hvilket betyr 'av velsignet fødsel', og foreldrene forlate at det var en engel som kom til dem og sa at barnet skulle få dette navnet.

Et voldsomt temperament preget barnet fra tidlige barneår, og folk flest var ikke spesielt glad i ham. Han var bare syv år gammel da foreldrene sendte ham til et kloster i Cornwall, ledet av Hl.Petroc.

Etter å ha blitt ordinert som prest tilbrakte Kevin syv år som eneboer i fjellområdene som omgir Glendalough. Navnet Glendalough kommer av to ord: glen, som betyr dal, og lough som betyr sjø, og navnet betyr: Dalen med de to sjøene. Han levde i en liten fjellhule, nå kjent som St.Kevins bed. Hl.Kevin ble vist stedet med hulen av en engel. Her tilbrakte han livet i bønn. Han levde på urter og fisk, og stod ofte ute i det kalde vannet med vann helt opp til nakken når han ba. Ofte kom otere for å besøke ham, mens han sto der ute i vannet for å be. Det var som om de ville ta del i bønnen og lovprisningen! En gang mistet han bønneboken sin i vannet. Da kom en oter, dukket og brakte den tilbake til Kevin uskadet.

Det skjedde mange under og tegn i forbindelse med Kevin's bønnetjeneste. Både med dyr og mennesker.

Når en tid var gått kjente Kevin mer og mer at hans kall var utvidet til også å bygge et kloster. Men den daværende kongen av Glendalough, O'Toool, som var en hedning, ville ikke tillate dette. Nå hendte det seg slik at kongen hadde en gås som han var svært glad i, men den var blitt gammel, og kunne ikke fly. Kongen som var svært lei seg for dette, hadde hørt om de tegn og under som skjedde når Hl.Kevin ba. Han bød Kevin om å komme til seg, og spurte om ikke Hl.Kevin kunne be for gåsa. Det kunne Kevin, men han ville ha noe til gjengjeld. Han ville ha det stykke land som gåsa fløy over. Kongen på sin side synes dette var en god ide, siden gåsa ikke kunne fly!

Så rørte Kevin ved gåsa, som straks fløy opp og fløy ut over hele Glendalough-dalen, som nå kongen måtte donere til å bygge et kloster, siden han hadde gitt Kevin sitt ord!

Stein var det nok av, og bøndene i området hjalp Kevin med å bygge klosteret i Glendalough. Når det sto ferdig søkte mange seg hit, ung som gammel, rik som fattig. Det er blitt sagt at Hl.Kevin kom som en oppfyllelse av en profeti som Hl.Patrick i sin tid kom med: Det skulle komme en som skulle evangelisere den irske regionen sør for Dublin.

Det gjorde Hl.Kevin. Ikke minst gjennom dette klosteret.

søndag 1. juni 2014

Justin Martyr - apologeten

'Jeg ble kjær i profetene og disse menn som hadde elsket Kristus. Jeg grunnet på alle deres ord og fant ut at denne lære alene var sann og nyttig'.

Ordene tilhører Justin Martyr (100-165 e.Kr), hvis minnedag det er i dag.

Når Justin ble arrestert for sin tro, ba den romerske prefekten ham om å fornekte sin tro ved å ofre til avgudene. Da svarte Justin: 'Ingen som er ved sine fulle fem vil vende seg fra sann tro til falskhet'.

Det var på ingen måte noe lettvint svar, for Justin hadde brukt mesteparten av sitt liv til å skille mellom det ekte og det falske. Og svaret han gav var ensbetydende med døden.

Justin ble født i den romerske byen Flavia Neapolis - det eldgamle Sikem i Samaria. Han ble oppdratt av avgudsdyrkende foreldre, og søkte etter meningen med livet hos datidens filosofer. Det brakte ham bare skuffelser.

Hans første lærer var en stoiker, som 'ikke kjente noe til Gud, og som heller ikke mente at noen kjennskap til Ham var nødvendig'.

Justin var innom det meste av filosofiske retninger i sin samtid, før han endelig - i år 130 e.Kr - etter en samtale med en gammel mann - fikk sitt liv forandret.

Han fortsatte å bære en filosof's kappe, og forsøkte å forsone tro og fornuft. Hans tjeneste som apologet tok ham først til Efesos - muligens i år 132 e.Kr, hvor hans etter hvert så berømte dialog med jøden Trypho fant sted. I denne samtalen understreket han blant annet at Den gamle pakt er byttet ut med en ny, og at Logos er GT's Gud.

Første apologi
Senere flyttet Justin til Rom, og grunnla der en kristen skole. Her skrev han også to apologier. Den første adressert til keiser Antonius Pius, publisert i 155 og var det forsøk på å forklare den kristne tro. Den kristne tro var ikke en trussel mot staten, hevdet han, og skulle derfor bli behandlet som en hvilken som en lovlig religion. Han skrev 'på vegne av menn fra alle nasjoner som ble urettmessig hatet ...'

Justin argumenterte med at kristne er 'keiserens beste hjelpere og allierte når det gjelder å sikre god orden, overbevist som vi er om at intet ondt menneske kan skjule seg for Gud og at alle enten opplever evig straff eller frelse avhengig av karakteren på hans gjerninger'. Justin viste videre til at en kristne tro er avgudsdyrkelsen overlegen, og at alle profetier er oppfylt i Kristus, og at hedenskapen faktisk er en dårlig etterligning av sann religion.

De første kristnes gudstjenesteliv
Men denne apologien har kanskje fått størst oppmerksomhet fordi den inneholder en detaljert beskrivelse av gudstjenestelivet blant de første kristne.

'På den dag som kalles søndag er det en samling på et felles sted for alle som lever i byen eller ute på landsbygda. Apostlenes memoarer og profetenes skrifter blir opplest, så lenge tiden tillater. Når opplesningen opphører holder den som leder (forstanderen) en tale, der han oppfordrer og formaner til at man følger denne gode veiledning. Etter dette står vi alle opp og ber sammen. Mot slutten av bønnen er det brød og vin, som vi tidligere har beskrevet. Vi takker for det og forsamlingen svarer: Amen. Så blir de hellige elementer delt ut til hver enkelt, og alle deltar i måltidet. Menighetstjenerne (diakonene) tar det med seg til dem som ikke er til stede. De velstående og de som er villige, gir så sitt bidrag etter fri vilje. Dette offer blir plassert hos lederen, som med disse midler sørger for farløse, enker, fanger, fremmede og alle som har behov for det'. (Halleys Bibelhåndbok. Rex forlag 1993, side 592)

Andre apologi
Justins Andre apologi ble skrevet rett etter at Marcus Aurlelius ble keiser i 161. I dette skriftet forsøker Justin å vise at den kristne tro alene er fornuftig. Han lærte at Logos - Ordet - ble inkarnert for å lære sannheten å kjenne og forløse mennesker fra demonenes makt.

Fire år senere ble så Justin og hans disipler fengslet for sin tro. Når den romerske prefekten truet dem med døden, svarte Justin:

'Hvis vi blir straffet på grunn av vår Herre Jesus Kristus, håper vi å bli frelst'.

De ble så tatt med ut i det fri og halshugget.