Totalt antall sidevisninger

torsdag 30. januar 2014

Antoniosdagen i Kristi himmelfartskapellet

I kveld har vi feiret Antoniosdagen i Kristi himmelfartskapellet. Det er vi ikke alene om. Våre venner i den økumeniske kommuniteten i Bjärka Säby i Sverige har gjort det samme. Vi feirer den også sammen med våre koptiske venner.

Fra synaxariet vårt har vi lest om Antonios den store, eller 'ørkenens stjerne', som han også ble kalt. Jeg kjenner fremdeles den velduftende røkelsen sitter i klærne, og jeg minnes bønnene, lovsangen, lesningen av kommende søndagens bibeltekster og eukaristien med glede.

Gudstjenestene i Kristi himmelfartskapellet blir bare rikere og rikere, og jeg gleder meg allerede nå til neste tordag!

Vi som feirer eukaristien i Kristi himmelfartskapellet, føler slektskap med den hellige Antonios. For en tid tilbake fikk jeg kontakt med munkene i Hl.Antonios-klosteret, og de sendte et velsignelseskors i gave til meg, som jeg bruker hver gang vi er i bønnekapellet vårt. Det minner oss til stadighet om å be for våre hardt prøvede venner i Egypt. I kveld ble munkene i Hl.Antonios klosteret spesielt løftet fram for Gud.

Du kan lese mer om Antonios her:

http://www.monastisk.blogspot.no/2014/01/til-minne-om-rkenens-stjerne-hlantonios.html

onsdag 29. januar 2014

Isak Syreren

En dag forsinket skrives disse linjene. Gårsdagen strakk ikke til for å skrive den.

Men vi feiret likevel dagen til minne om en av de av ørkenfedrene som har betydd mest for meg: Isak Syreren.

Han er - om ikke alltid daglig - blitt min følgesvenn. I en ny bok jeg skriver - 'Lyden av skjør stillhet' - som jeg håper skal komme ut i år, vil du møte ham i flere av kapitlene. Stadig finner jeg noe nytt i de skrifter han har etterlatt seg.

Vi må tilbake til 700-tallet. Til Ninive, til områdene av den persiske bukta hvor det nåværende Qatar ligger.

Her er hva jeg skrev om Isak Syreren i 2011:

"Isak er en mann det står respekt av. Han klarte ikke mer enn fem måneder med kirkelige stridigheter, før han trakk seg som biskop for den østsyriske kirken - den såkalt nestorianske - i Ninive, det som er dagens Mosul i det nordlige Irak. Nå la han ut på pilegrimsveien, og vandret hjemover både i bokstavelig og i åndelig betydning og slo seg til slutt ned i Khuzistan, et ørkenlignende område mellom utløpet av Tigris i Den persiske bukt og Zagrosfjellene langt ned i det sørvestre Iran. Selv kom han fra den andre siden av bukten, fra Qatar.

Isak Syreren var en økumen i en svært vidstrakt betydning. Hans morsmål var sannsynligvis arabisk, men han skrev på syrisk, de kristnes skriftspråk. Han beveget seg i et område der de østromerske, persiske og arabiske armeene dro fram. Han tilhørte den østlige kirken som på grunn av krigen ble tvunget til å bryte med hele Romerrikets kristenhet. Hans åndelige undervisning kjente ingen grenser. Det er interessant å merke seg at etter et par århundrer gjenfinnes hans tekster i de mest anti-nestorianske greske og koptiske kirkene.

Hans tekster oversettes til gresk på 900-tallet i Mar Sabas kloster utenfor Jerusalem og noe senere til arabisk i de egyptiske ørkenklostrene. Noen av disse tekstene blir med i Filokalia som skulle bli så sentral i den russiske åndeligheten. Andre tekster ble i arabisk oversettelse den viktigste åndelige føden ved siden av Bibelen for Matta al-Miskin, eller Matteus den fattige, den store fornyeren av den monastiske bevegelsen i Egypt.

Skulle du få lyst til å lese noen av disse tekstene finner du dem i boken: Isak Syriern. Landet där tankarna funnit ro. Silentium".

mandag 27. januar 2014

Helbredelser førte til gjennombrudd for evangeliet i Georgia

Georgia - med sine grenser til Russland i nord, Aserbajdsjan i sørøst, Armenia i sør og Svartehavet i vest - er blitt kalt 'alle helgeners mor'. I dag skal vi feire en av dem: Hl.Nino. Det er hun som får æren for å ha kristnet kaukasisk Iberia, det nåværende Georgia. Hun blir derfor av Den ortodokse kirke kalt 'apostellik' og 'Georgias opplyser'.

Det er noe usikkert hvor hun kom fra. I følge èn kilde kom hun fra gresk-talende romersk familie som var bosatt i Kolastra i Kappadokia, og kom til Georgia via Konstantinopel. Andre kilder hevder hun var fra Rom, Jerusalem eller Gaul, det moderne Frankrike.

I følge østlig ortodoks tradisjon var hun det eneste barnet av en berømt familie. Hennes far var den romerske generalen Zabulon og hennes mor Sosana. På farssiden var Nino i slekt med Hl.Georg, og på morssiden med Houbnal I, patriarken av Jerusalem.

Hl.Nino vokste opp hos en slektning, Sarah Betlehemlianka, som var nonne. Hun dro til Rom og det var her hun fikk visjonen om å reise til Georgia. I et syn så hun jomfru Maria vende seg til henne med et kors laget av en vinranke. Dette korset er senere blitt kjent som det georgiske korset. Det sees på ikonet av Hl.Nino.

Dette er hva Guds mor skal ha sagt til Hl.Nino:

'Reis til Iberia og del med folket der De gode nyhetene om Jesus Kristus, og du vil bli gjenstand for Guds velbehag, og jeg vil være som et skjold for deg mot alle synlige og usynlige fiender. Ved korsets styrke vil du i dette landet reise troens banner til min Elskede Sønn og Herre'.

Hl.Nino krysset grensen til Det iberiske kongedømmet via Armenia rundt år 320. Det første hun gjorde var å sette opp et kristent kors i den lille byen Akhalkalaki, og stedet ble brukt som en base for forkynnelsen av evangeliet. Hl.Nino nådde etter hvert hovedstaden, Mtskheta, hovedstaden i Iberia.

Helbredelser baner veien for evangeliet i Georgia:

Dronning Nana, led av en hard sykdom. Hun hadde et visst kjennskap til den kristne tro. Hl.Nino ba for dronningen, som ble frisk. Noen av dronningens nærmeste tjenere ble kristne, og dronningen selv bestemte seg for å følge Jesus. Hun ble døpt av Hl.Nino.

Kongen - Miran - likte ikke dette. Han ville skilles fra sin kone. En dag han var ute og red i skogen, mistet han med ett synet. Han ble redd, og bestemte seg for å rope på den Gud som Nino trodde på. Med det samme fikk han synet tilbake.

Dette var begynnelsen på kristningen av Georgia.

Hl.Nino døde i år 340. Hun er begravet i Bodbi hvor en kirke er bygget til hennes minne.

søndag 26. januar 2014

'Du skal være til for meg!'

Meg bekjent finnes det ikke noe bilde av henne. Hennes biografi er kort. Hun hørte med blant 'de stille i landet'.

Men det lille vi vet om Linnea Hofgren (1868-1921), forteller oss at denne bederen var en bemerkelsesverdig kvinne.

Hun fikk et livskall: bønn.

Ved et tilfelle spurte hun Gud: 'Herre, hva vil du at jeg skal gjøre? Vis meg din vilje'. Da er det at Gud svarer: 'Men vet du det ikke? Du er kalt til bønn. Bry deg ikke om å søke det som synes framover mennesker. Du skal være til for meg, leve for meg i indre bønn'.

Linnea Hofgren var en del av del av den økumeniske Flodberg-kretsen som oppsto i Gamla stan i Stockholm på begynnelsen av 1900-tallet. Her kom en liten gruppe sammen for å ta til seg næring fra de kristne mystikerne. Navnet fikk de etter navnet på lederen av gruppen, lyktetenneren Carl Flodberg. De øvrige medlemmene var skomakeren Hjalmar Ekström, tolleren Henrik Schager, Oscar Junge og Linnea Hofgren. Det fantes sikkert også andre, men det er disse vi har navnene på.

Linnea Hofgren ble nok misforstått av mange i sin samtid. De forstod rett og slett ikke hennes livskall. Hun skrev flere sanger, som fremdeles synges i Sverige. En av de mest kjente er: Hur ljuvligt att få vara en ton frå himmelen.

26. januar 1921 dør Linnea Hofgren. En av dem som bar hennes kiste var Carl August Flodberg. Når han løftet den kjentes den så lett. 'Da fòr en visshet gjennom meg', forteller han: 'Hun reiste langt inn'.

torsdag 23. januar 2014

Ingen ting er umulig for Gud

I dag vil jeg gjerne få dele disse oppmuntrende ordene av den forrige koptiske paven, Shenouda III:

'I livet med Gud, er det ingen ting som er umulig.
Det finnes håp uansett synd,
uansett prøvelser,
hvor vanskelig det enn måtte være'.

La oss også ta med oss apostelens ord, fra Rom 8,31flg:

' Hva skal vi så si til dette? Er Gud for oss, hvem er da mot oss? 32 Han som ikke sparte sin egen Sønn, men ga ham for oss alle, kan han gjøre noe annet enn å gi oss alt sammen med ham?
    33 Hvem kan anklage dem Gud har utvalgt? Gud er den som frikjenner. 34 Hvem kan da fordømme? Kristus Jesus er den som døde, ja, mer enn det, han sto opp og sitter ved Guds høyre hånd, og han ber for oss. 35 Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd?36 Som det står skrevet:
           For din skyld drepes vi dagen lang,
           vi regnes som slaktesauer.
37 Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss. 38 For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, 39 verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.

onsdag 22. januar 2014

Timoteus - ung medarbeider som slet med sykdom og utbrenthet

Apostelen Paulus våget å satse på unge mennesker, og forholdet mellom den eldre apostelen og hans disippel har mye å lære oss om åndelig veiledning den dag i dag.

Unggutten Timoteus, hvis minnedag det er i dag, beskrives av apostelen Paulus på denne måten: 'Jeg har ingen som ham, ingen som så oppriktig har omsorg for dere. For alle andre er opptatt av sitt eget og ikke av Jesu Kristi sak. Men dere vet at Timoteus har bestått sin prøve. Han arbeidet for evangeliet sammen med meg, som en sønn hjelper sin far'. (Fil 2,20-22)

Det er Paulus som forteller oss det lille vi vet om Timoteus. Faren var greker, moren var jødinne. Timoteus vokste opp i Lystra, som var en del av provinsen Galatia. Paulus var blitt kjent både med moren, Eunike, og mormoren, Lois. Begge får følgende skussmål av Paulus: 'deres oppriktige tro', jfr 2.Tim 1,5) Det kan virke som om Paulus først ble kjent med dem.

Det var i år 48 at Timoteus først ble kjent med Paulus, noe som skjedde i forbindelse med apostelens besøk på hans hjemsted. Det ble ikke et rent så lite oppstyr når apostelen Paulus kom til Lystra. Vi kan lese om dette i Apg 14, fra vers 8. En mann som ikke kunne gå, ble helbredet. Først vil befolkningen i Lystra erklære Paulus og Barnabas for guder, for så å ville steine dem. Det er ikke usannsynlig at det var i forbindelse med steiningen av Paulus at kallet om å følge Jesus kom til Timoteus.

Når Paulus på et senere tidspunkt vender tilbake til Lystra så gleder han seg over den modenheten han finner hos Timoteus. Timoteus er vel ansett både i lokalmenigheten i Lystra, og i nabobyen Ikonium. Det er nok ikke uten grunn at apostelen Paulus tar ham med seg på sin første misjonsreise.

Vi møter også Timoteus som forstander for menigheten i Efesos. Det er da også som tilsynsmann at Timoteus tar imot de to brevene apostelen skrev, som er stilet til ham, men som er blitt en del av den bibelske kanon.

Den unge medarbeideren til Timoteus får prøve litt av hvert i livet. Han slet med sykdom: '... fordi du så ofte er syk'. (1.Tim 5,23), og vi vet at han måtte gjenopplive sin nådegave, kanskje etter å ha møtt veggen i tjenesten?

I følge tradisjonen døde Timoteus i Efesos.

tirsdag 21. januar 2014

Hellige Agnes - tenåringsmartyren

I dag minnes vi en kvinne som fikk bety uendelig mye i den tidlige kirkens historie. Hellige Agnes var blant de som led martyrdøden under keiser Diocletian. Hun omtales både av Ambrosios av Milano, Damascus av Rom og Prudentios, som til og med har skrevet hymner om henne.

Hellige Agnes led under forferdelig tortur før hun døde. Hennes livsbiografi har fått mye av legenden over seg. Hun skal bare ha vært 13 år gammel da hun avviste byprefektens sønn, som ville gifte seg med henne. Til ham skal hun ha sagt at hun måtte takke nei, siden hun allerede hadde gitt livet sitt til Jesus.

Hun ble så fengslet, og naken ført til en bordell. Herfra kom hun uskadet, men led martyrdøden kort tid etterpå. Hun var da kanskje 14 år gammel.

Det er i korte trekk hennes liv. Hun var født inn i en kristen familie, i år 291, av høy byrd. Navnet Agnes kommer av det latinske navnet 'agnus' som betyr lam. Hun er ofte avbildet på ikoner med et 'lam'. Årsaken til det er at hennes mor så henne i et syn åtte dager etter at hun ble myrdet. Da sto hun i en rekke med andre martyrer, sammen med et lam uten flekk og lyte.

søndag 19. januar 2014

Vi minnes Ørkenens lampe

Det er interessant å merke seg at det er Hl. Makarios klosteret, som har vært sentrum for det vi kan kalle en monastisk vekkelse innen den koptiske kirken i vår tid. Denne vekkelsens fremste redskap har vært Matta al-Miskin, som døde i 2006.

Kanskje ikke så underlig - likevel.

Ikke når man går helt tilbake til røttene.

Til Hl.Makarios selv, hvis minnedag vi feirer i dag. Makarios av Egypt, eller Makarios den store, som han også kalles, ble født i Øvre Egypt omkring år 300. I det koptiske synaxariet oppgir de år 295. Han ble født i landsbyen Shabsheer, og hans foreldre het Abraham og Sara! Disse to, som var kristne, var barnløse, men i et syn om natten kom en Herrens engel til Abraham og fortalte at Gud ville gi ham en sønn, og at hans sønn ville bli kjent over hele jorden og at han ville bli far til en stor mengde åndelige barn. Når sønnen så ble født, valgte de å kalle ham Makarios som betyr 'velsignet'.

Ørkenen som arv for seg og sine åndelige barn
Makarios ville gjerne være lydig mot sine foreldre, men da de valgte ut en kvinne for ham og tvang ham til å gifte seg, som skapte det store problemer for ham. Han lot som han var syk, og fikk tillatelse til å begi seg ut i ørkenen for å gjenvinne sin helse. Her i ødemarken brukte han dagene til å be til Herren Jesus om at Han måtte vise Makarios hva som ville være til behag for Ham. Mens han oppholdt seg i ørkenen så han et syn.

En engel tok tak i hans hender og sammen steg de opp på et fjell, hvor han fikk se ørkenen fra øst og vest, nord og sør. Engelen fortalte ham så: 'Gud har gitt ørkenen til deg og dine sønner som arv'.

Da han kom tilbake fra ørkenen var hans kone, som fremdeles var jomfru, død. Makarios takket Herren Jesus. Kort tid etter døde også hans foreldre, og Makarios bestemte seg for å selge foreldrenes eiendom, og gi pengene til de fattige. Hvilket han også gjorde.

Når folket i Shabsheer så renheten og gudsfrykten hos Makarios, tok de ham med seg til biskopen av Ashmoum, som ordinerte Makarios til prest for landsbyen han var født og oppvokst i. De sørget for at det ble bygget et sted for Makarios utenfor landsbyen deres, hvor de kom til ham for å bekjenne sine synder, og få del i nattverden.

Falske anklager
En tid senere ble han anklaget av en kvinne for å ha gjort henne gravid. Makarios forsøkte ikke å forsvare seg, men aksepterte i stillhet beskyldningene mot ham. Når kvinnen skulle føde fikk hun slike smerter, at hun ikke klarte å føde før hun hadde bekjent sin løgn. Makarios var uskyldig. Mange kom for å be om tilgivelse for at de hadde trodd på kvinnens løgn, men Makarios stakk av fra det hele. Han ville ikke ha denne formen for oppmerksomhet. Denne gangen søkte Makarios langt ut i ørkenen.

Sketis
Vi skriver nå år 330 e.Kr. Makarios er på vei til Sketis, hvor han skulle tilbringe de neste 60 årene av sitt liv. Han oppholdt seg i den indre delen av ørkenen, i Hl.Maksimos og Domadios kloster, det som nå er kjent som El-Baramous. Han gikk så for å besøke Antonios den store, som sa dette om Hl.Makarios når han fikk se ham: 'Der er en ekte israelitt, i hvem det ikke er noe svik'. Hl.Antonios vigslet så Makarios til munk av den strengeste orden, den som helt og holdent har viet seg til Gud og Ham alene.

Etter dette vendte Makarios tilbake til El-Baramous. Mange søkte seg til dette klosteret, og med det økende antall munker som ville slutte seg til ham, bygget de en kirke og dannet en monastisk kommunitet. Relasjonen som Makarios hadde med de munkene som sluttet seg til ham var veldig spesielt. Selv om han var ung - han var bare 30 når han flyttet til Sketis - så hadde han en dybde og en visdom tilhørende en gammel mann. Makarios ble også kjent for de tegn og under som skjedde når han ba for folk. Mange konger og keisere hørte om de under Gud gjorde gjennom Makarios. Datteren til kongen av Antiokia som led av en uren ånd ble helbredet.

Blant de fattigste av de fattige
En dag fikk Makarios høre om to kvinner i Aleksandria som fryktet Gud. Makarios pakket sammen noen livsnødvendigheter, grep staven sin og la ut på veien til Aleksandria. Han spurte seg fram inntil han nådde frem til leiligheten hvor de bodde. De ønsket ham velkommen, vasket hans føtter etter den lange vandringen, og så spurte de ut om hans liv. Det må ha vært en forunderlig stund hvor den hellige Makarios fortalt om sitt liv med Gud!

Så spurte Makarios om deres liv. De kunne fortelle at de hadde giftet seg med to brødre, men ville skilles fra dem, for å bli nonner. Det ville ikke mennene høre snakk om. De to kvinnene bestemte seg da for likevel å innvie sine liv til bønn og å leve i askese. Kvinnene fikk etter hvert barn. Mennene arbeidet som gjetere, og mens de var ute på markene på dagtid, ba kvinnene hjemme. De var så fattige disse kvinnene, at de bare spiste brød. Likevel gav de av sitt til de som var enda fattigere. Når Makarios hørte dette, gråt han. Så sa han: 'Sannelig, Gud ser til det villige hjertet og gir Den Hellige Ånds nåde til dem som tilber Ham'. Han bød dem farvel, og vandret så tilbake til Sketis.

Elsket alle
Makarios er også kjent for sin store kjærlighet til alle dem som befant seg utenfor det kristne fellesskapet. Han var av den overbevisning at man kunne vinne dem ved å vise vennlighet.

Det fortelles en historie om Makarios som var ute sammen med en yngre munk. De to passerte en hedensk prest, og den yngre munken hilste den hedenske presten på en støtende måte. Makarios på sin side gav den hedenske presten en varm hilsen, og den hedenske presten la merke til dette. Han spurte hvorfor Makarios var så omtenksom. Makarios svarte at han kjente på en djup sorg for en som ikke visste at hans tilbedelse var forgjeves. Den hedenske presten ble så grepet av at noen brydde seg om ham, ble med til klosteret, ble en kristen og en munk som alle skulle lære å sette stor pris på.

Siste leveår
Makarios var blant dem som bekjempet arianismen, og ble forvist på grunn av dette. Han støttet Athanasios av Aleksandria, og ble forvist til en øy i Nilen deltaet. Det skjedde i 374. Han fikk senere vende tilbake til Sketis, hvor han fortsatte å leve ut og bygge videre på det monastiske idealet fra Hl.Antonios og Hl.Pachominos.

Makarios, som fikk tilnavnet 'Ørkenens lampe' døde i år 391.

fredag 17. januar 2014

Til minne om ørkenens stjerne - Hl.Antonios den store (251-356)

En lengre tid nå har jeg fulgt en del TV-programmer som ligger ute på You Tube med portretter og intervjuer med fader Lazarus El-Antony. Han kommer opprinnelig fra Australia, men som nå har bosatt seg i en hule i det samme området hvor Antonios av Egypt eller Antonios den store holdt til. Lazarus El-Antony ser på seg selv som en disippel av han som er blitt kalt 'munkvesenets far', og er vel det nærmeste vi kommer ørkenfedrene i deres måte å leve på.

Den australske mannen tok navnet Lazarus fordi han opplevde det som om han sto opp igjen fra de døde den dagen han møtte Jesus. Han var ateisten som i en livskrise fikk livet snudd opp ned i møte med Den oppstandne.

Livet hans ble heretter knyttet til den hellige Antonios, 'ørkenens stjerne', som han også ble kalt. Sammen med våre venner i Northumbria Community er det hans dag vi feirer i dag.

I en by ved Nilen selger en ung mann ved navn Antonios arven etter sine foreldre. Han plasserer sin lillesøster hos noen nonner og gir seg ødemarken i vold. Som en bie suger han ivrig opp alt det som kan læres av traktens åndelige veiledere. Drevet av en sterk Gudslengsel går han stadig lengre og lengre ut i ørkenen. Slik mennesker som har søkt Gud før ham har gjort. Gjennom profeten Hosea sier Gud til Israels folk:

'Derfor vil jeg lokke henne, føre henne ut i ørkenen og talte til hennes hjerte'. (Hosea 2,14)

I en annen oversettelse står det: 'og tale vennlig til henne'. Den gamle pakts profeter søkte ørkenen, det samme gjorde døperen Johannes, Jesus og apostelen Paulus. I stillheten talte Gud til dem.

Antonios finner en overgitt festning. Der slår han seg ned - og blir. I 20 år. Da begynner folk å søke ut til ham. De dras dit av hans gjennomskinnelige hellighet. I 20 år har han kjempet med sine indre demoner. Kristus har vunnet skikkelse i ham. Han deler sin erfaring med de som kommer. Det samler seg disipler rundt ham. Vi befinner oss mot slutten av 200-tallet, rundt år 285. Kirken på denne tiden er blitt svært sekularisert. Antonios ønsket å oppmuntre folk til en radikal etterfølgelse av Jesus, inspirert som han er av Jesu ord om å søke Guds rike først.

I år 305 kom han ut av sitt eneboersted og ble en åndelig far - en abba. Han beveget seg blant samfunnets elite og blant de utstøtte - han underviste, hjalp, helbredet.

Fem år senere trakk han seg tilbake - for å leve i stillhet og for å be.

Athanasios av Aleksandria skrev hans biografi. Denne boken slo an gnisten til åndelig fornyelse og en monastisk vekkelse i øst og vest. Fremdeles lar tusenvis av mennesker seg inspirere av den hellige Antonios.

Vi som er så heldige å få feire nattverden eller eukaristien, som vi liker å kalle det,  i Kristi himmelfartskapellet, følger slektskap med den hellige Antonios. For en tid tilbake fikk jeg kontakt med munkene i Hl.Antonios klosteret, og de sendte et velsignelseskors i gave til meg, som jeg bruker hver gang vi er i bønnekapellet vårt. Det minner oss til stadighet om å be for våre hardt prøvede venner i Egypt.

torsdag 16. januar 2014

Apostelen Peter - den store fiskeren

Sammen med våre venner i Northumbra Community feirer vi i dag minnet om apostelen Peter. Dette er dagen da de østlig ortodokse kirkene minnes Peters martyrdød. I Vesten er blir Peter minnet sammen med apostelen Paulus den 29. juni. Siden det er en tradisjon i Østkirken for å gi Peter en egen minnedag, og det finnes mange forbindelseslinjer mellom keltisk kristen tro og Østkirken, blir denne dagen feiret i dag.

Simon Peter var fra Betsaida i Galilea og ble introdusert for Jesus av sin bror Andreas: 'Han fant nå først sin bror Simon, og sa til ham: Vi har funnet Messias! Messias betyr 'Den salvede'. Så førte han Simon til Jesus. Jesus så på ham og sa: Du er Simon, sønn av Johannes. Du skal hete Kefas - det er det samme som Peter'. (Joh 1,40-42)

Peter er elsket av mange kristne for sin sårbarhet, ydmykhet, sitt mot - og blir gjerne kalt 'Den store fiskeren'. Det var etter en fisketur på Genesaretsjøen at Peter ble kalt, sammen med broren, Andreas, Jakob og Johannes - Sebedeus sønnene - til å forlate alt, og følge Jesus.

Peter hadde en djup innsikt om hvem Jesus var. Det ble åpenbart for ham av Gud selv: 'Du er Messias, den levende Guds Sønn'. (Matt 16,16) Men andre ganger ble han irettesatt av Jesus for sin manglende tro, og spesielt ved en anledning, når Peter stilte spørsmålstegn ved Jesu beslutning om å legge ned sitt liv for å sone verdens synd, må det ha svidd skikkelig når Jesus sa: 'Gå vekk fra meg, Satan!'

Peter viste sin sårbarhet og skrøpelighet da han fornektet Jesus. Han sviktet når det gjaldt og gråt bittert da det gikk opp for ham hva han hadde gjort.

Etter oppstandelsen ville Peter vende tilbake til sitt opprinnelige yrke. Men et nytt møte med Jesus forandret livsveien på nytt. Etter Åndens dåp på pinsedag ble han en uredd Herrens apostel og en betydelig skikkelse i den tidlige kirken. Peter ble ikke lederen av urkirken i Jerusalem, den æren ble Jakob til del. Men Peter var den første til å gi evangeliet til hedningene. Peter spilte også en viktig rolle i den kristne forsamlingen i Rom, hvor han også led martyrdøden omlag år 67 e.Kr.

onsdag 15. januar 2014

Serafim av Sarov - hele Russlands starets

"Erverv deg fredens ånd og tusenvis rundt deg vil bli frelst", "mennesket lever for å få i eie Den Hellige Ånd." Dette er to av de mer kjente utsagnene fra Russlands mest elskede hellige mann, og blant de mest kjente hellige innen Den ortodokse kirke.

Serafim av Sarov (1759-1833) levde på begynnelsen av det som er blitt kalt den åndelige vår i kirkens liv i Russland. I hans århundre blomstret klostrene og med dem liv, kraft og vitalitet. I løpet av hans levetid søkte tusenvis av mennesker seg til Sarov klosteret, dypt inne i de russiske skogene, for å oppsøke ham og få hans råd og veiledning i åndelige spørsmål. Serafim av Sarov var det russerne kaller en "starets", det vi ville kalle en åndelig veileder med karismatiske gaver. De som oppsøkte Serafim kom fra alle deler av det veldige russiske riket. Denne hellige mannen utstrålte Guds kjærlighet til alle som kom for å besøke ham, enten det var enkle bønder eller nobiliteter, legmenn eller legkvinner, munker, nonner eller biskoper. Bare det å være sammen med Serafim av Sarov styrket dem, oppmuntret dem og helbredet dem. Flere av de som kom for å se ham hadde av og til problemer med å se direkte på hans ansikt. Det strålte slik av Guds herlighet.

Serafim av Sarovs største bidrag til kirken er nok hans gedigne undervisning om Den Hellige Ånd. Få har som ham hatt evnen til å sette ord på Åndens gjerning. Men ordene til tross, hans undervisning om Den Hellige Ånd, kan bare bli forstått og grepet om man studerer hans liv. Her er ord og liv uløselig knyttet sammen.

Serafim av Sarov var en bønnens mann. I dagesvis kunne han knele ned ved en stein i skogen hvor han hadde sin lille bønnekoie og be uavbrutt. Først og fremst Jesusbønnen, men også bønner for alle som hadde bedt om hans forbønn. 

Den lille mannen levde også i pakt med skogens ville dyr. Det fortelles at bjørner kom for å bli matet av ham. En dag oppsøkte røvere hans lille bønnekoie, og slo ham helseløs i sin jakt etter penger. Serafim hadde selvsagt ikke noen penger. Derfor slo og sparket de ham. Etter dette brutale angrepet gikk han resten av livet krumbøyd og ofte med stokk.

Selv stiftet jeg bekjentskap med Serafim av Sarov i 1985, da jeg leste om ham for første gang. Siden den gangen har han fulgt meg mer eller mindre hele tiden, fordi jeg stadig har vendt tilbake til det han har skrevet. I bønnekoia mi er jeg så heldig å ha en spesiell billedcollage som omhandler hans liv. Den fikk jeg kjøpt en gang jeg var i Russland. Jeg ser ofte på den, fordi den er med å minne meg om denne mannens liv med Kristus.

Om morgenen 14. januar 1833 ble Serafim av Sarov funnet død på gulvet i sin bønnekoie, 73 år gammel. Hans ansikt var vendt mot et ikon av jomfru Maria.

Fostermoren til Irlands hellige

Sammen med våre venner i Northumbria Community feierer vi i dag minnet om Hl.Ita. Jeg har skrevet en artikkel om henne i fjor, som jeg gjengir her: Hun ble født i år 480 i fylket Waterford, enten i Drum Hills eller i Tramore området. Hennes familie kom fra den edle og innflytelsesrike Dèisì klanen. Faren Cennfoelad nedstammet fra Felim Lovgiveren.

Ita het opprinnelig Dorothea eller Deirdre, navnet Ita, som hun tok senere, understreket hennes tørst etter Den guddommelige kjærligheten.

Allerede som et lite barn viste hun en sterk dragning til bønn og hellighet. De som er rundt henne legger merke til det Gudsnærværet hun bærer med seg. Det ble sagt at hun hadde de seks særpregene som finnes hos irske kvinner: visdom, renhet, skjønnhet, musikalske evner, mild tale og ferdighet til å bruke en nål! Men hun kunne også være sta. En sterk individualistisk karakter trer frem i legendene som er skapt rundt henne.

Som ung drømmer Ita om en engel som gir henne tre kostbare steiner. Hun ble slått av hva dette kunne bety, og når hun våkner stusser hun over hva de kan symbolisere? Så får hun på nytt englebesøk, og denne engelen kan fortelle henne at hun gjennom hele sitt jordiske liv vil drømme drømmer og se syner. De tre steinene var et symbol på Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd,

Helt fra hun var liten var hun fast bestemt på at hun skulle bli nonne. Men faren delte ikke hennes tro, og han var svært lite lysten på at hans datter skulle tre inn i et monastisk liv. Han hadde på sin side etter datidens skikk arrangert et bryllup hvor hans datter skulle gifte seg med en av nobel byrd. Ita på sin side vender seg til Gud og ber om utfrielse fra slik en skjebne. Hun tilbringer tre dager i bønn og faste.

Den tredje natten kommer Gud til hennes far i drømme. I drømmen forteller Gud at Ita vil tjene Ham et annet sted i landet, og at mange vil komme til tro gjennom henne. Neste morgen gav faren etter, og sa hun fikk gjøre som hun ønsket. Biskop Declan av Ardmore vigslet henne så til nonne.

Hun er bare 16 år gammel! Og samme år reiser hun sammen med søsteren Fiona vestover. Foran dem lyser det tre himmelske lys som guider dem. Det første lyset sto oppe på Galtee fjellet, det andre oppe på fjellet Mullaghareirk, og det tredje på fjellet Cluain Credhall. Ita slår seg ned i nærheten av Sliab Luachra, som inkluderer Cork, Kerry og den vestlige delen av Limerick. Stedet hun slo seg ned ble etter hvert kjent som Cill Ide og ble et senter for opplæring og åndelig trening. En kommunitet vokser frem, hvor kommunitetsmedlemmene tilbringer mye tid i bønn. Flere som kommer hit opplever å bli helbredet fra sine plager. Det er her Ita introduserer begrepet 'sjelevenn', en gammel åndelig veiledningstradisjon som kommer via Egypt og Nord-Afrika. En 'sjelevenn' er en medvandrer som både er skriftefar og åndelig veileder.

Kommuniteten i Cill Ide pleier syke, og tar til seg fosterbarn. Flere av de som skulle bli viktige åndelige ledere for den keltiske kirken fikk sin opplæring her.

Hellige Ita er blitt kalt for 'Fostermor til Irlands hellige' og med rette. Hun døde 15. januar 570.

mandag 13. januar 2014

Hilarion av Poitiers

Sammen med våre venner i Northumbria Community og Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby, feirer vi i dag minnet om Hilarion av Poitiers (315-368). Han var en av 300-tallets mest betydningsfulle kirkefedre. Det skyldes ikke minst hans grundige teologiske arbeide.

Egentlig er det ikke så mye vi vet om ham. I hvert fall ikke hva hans barndom og oppvekst angår.

Men vi vet at han kom til tro gjennom å studere Bibelen, og han lar seg så døpe sammen med sin kone og sin datter.  Det skjer i år 350. Da er han 35 år gammel. Tre år senere vigsles han til biskop. Nærmere bestemt biskop for Poitiers i Frankrike, og det skjer i en tid hvor det er store brytninger i kirken. Det gjelder ikke minst striden om arianismen.

Men det klare standpunktet til Hilarion får konsekvenser. I årene 356-359 blir han forvist etter ordre fra keiseren. Hilarion er likevel ikke uvirksom. Under forvisningen i Frygia skriver han sitt mest betydningsfulle verk, en bok om Treenigheten. Ikke minst har dette teologiske verket betydd mye for vår forståelse av Jesu guddom. I forbindelse med hans besøk i Øst stifter han bekjentskap med Østkirkens teologer, noe som skulle få stor betydning for Hilarion. Gjennom sine egne bibelstudier og inngående kjennskap til Bibelen, og sin store forståelse for brytningene som det nikenske kirkemøtet representerte spilte Hilarion en avgjørende rolle for formingen av det teologiske synet i Vest.

Inspirert av blant annet Origenes skriver han mot slutten av sitt liv en viktig kommentar til Salmenes Bok, men han rakk aldri å avslutte dette før han døde.

Før han sovnet inn i Herren ble han en veldig stor oppmuntring for Martin av Tours, og var kanskje avgjørende til at denne ble biskop. Hilarius oppmuntret Martin til å grunnlegge et kloster i Ligugè.

fredag 10. januar 2014

Gudselskeren som forstod hva det guddommelige mørket innebar

'Hva innebærer det å se Gud', spør den hellige Gregorios av Nyssa? Han svarer: 'Det innebærer at man aldri får sitt begjær mettet'.

I år er det ganske nøyaktig 1620 år siden han sovnet inn.

Vi forbinder begrepet 'sjelens mørke natt' med Johannes av Korset. Og det er rett. Men egentlig er det Gregorios av Nyssa som er den første som bruker 'det guddommelige mørke' om menneskets åndelige modenhet. Veien vi skal vandre går ikke - slik vi kanskje vil tro - fra klarhet til klarhet. Tvert om vandrer fra klarhet til dunkelhet. Skråsikkerheten hører det første yre tiden til som kristen. Da kan vi det meste, da forstår vi alt, og alt er selvsagt. Når vi modnes under vandringen forstår vi at Gud er den som er totalt annerledes, og lyset fra den guddommelige virkeligheten er tusen ganger sterkere enn solens. Åndelig modenhet fører ikke til at Gud blir mer forståelig. Åndelig modenhet fører til at Gud blir større, Han blir et mysterium, uutgrunnelig, mektig.

Gregorios vokste opp i litt av en familie: Han hadde åtte søsken, og ble født i år 334. Tre av guttene, ble biskoper, Gregorios var en av dem, og den eldste av søstrene, Makrina, ble en åndelig mor for mange. Broren Basileios er den mest kjente av Gregorios' sine brødre, vi kjenner han som Basileios av Cæsarea. Deres mor var datter av en martyr. Morfaren led martyrdøden bare noen få år før keiser Konstantins omvendelse.

Det er i år 371 at Gregorios utnevnes til biskop av Nyssa. Nyssa var en liten by i nærheten av storbyen Cæsarea, hvor broren Basileios var biskop. Gregorios var gift med Theosebia. Han kjente seg derimot ikke helt hjemme i rollen som biskop. Gregorios følte seg mer tiltrukket av stillheten i fjellene. Så var da også 'Gudslengselen' store livstema. Han ble aldri trett av å fremheve at livet er som mest, når det tørster etter mer.

Han kom likevel til å spille en hovedrolle i det andre økumeniske kirkemøtet i Konstantinopel i 381, hvor kampen sto om hvordan man skulle forstå Treenigheten. Her stod Gregorios frem og talte med tydelighet og klargjorte hva synet på den treenige Gud innebærer.

torsdag 9. januar 2014

Markus - munken som kunne Bibelen utenat

Det sies at Markus asketen, som levde på 400-tallet, kunne hele Bibelen utenat. Helt siden ungdommen hadde han en stor kjærlighet til Den Hellige Skrift, og leste den daglig. Det passer godt å minnes ham i et år hvor Bibelselskapet utfordrer oss til å bruke 2014 til å lese igjennom Bibelen.

Det er denne Markus asketen, som har skrevet: 'Djevelen presenterer mindre synder som mindre viktige i dine øyne, hadde han ikke gjort det hadde han ikke hatt mulighet til å forføre oss til å falle i de store'. 

Markus asketen hører med til de mest betydningsfulle av ørkenfedrene. Han blir også kalt for Markus Gudbæreren, eller Markus Munken. Men det er ikke mye vi vet om ham. Han ble født i Athen, og var en disippel av Johannes Chrysostomos. Med tiden søkte han seg ut i den egyptiske ørkenen og levde der som eneboer  i 40 år.

Han hadde et hjerte som banket for alt det skapte, og var en venn med dyrene i ødemarken. Det sies at han en gang ba for en hyenes valp som var blind, og som fikk synet tilbake.

Markus asketen hadde også en evne til å undervise, og han etterlot seg skrifter som ble flittig lest blant munkene, ikke minst i den østlige monastiske tradisjonen. En del av hans åndelige veiledning finner vi igjen i Filokalia eller De gamle fedrenes bønneundervisning.

I kveld skal vi feire hans minne i Kristi himmelfartskapellet.

mandag 6. januar 2014

Helligtrekongers dag

I dag feirer vi Helligtrekongers dag.  I den forbindelse gjengir jeg noe Peter Halldorf, preses for den økumeniske kommuniteten i Bjärka Säby, har skrevet om denne dagen:

'Evangeliet på trettendedag jul - høytiden som med et gresk ord kalles epifania, som betyr åpenbaring - dufter av røkelse og myrra. Den fattige familien i Betlehem æres med kostbare og velluktende gaver. Det er vel ikke akkurat slike gaver som vi pleier å gi nybakte foreldre. En kosebamse hadde kanskje passet bedre. Vismennene kommer med gull, røkelse og myrra. 

Gavene har en dypere betydning. De kommer med gull fordi barnet som Maria har på fanget er en guddommelig kongesønn. De kommer med røkelse: barnet i stallen er den virkelige og eneste presten som skal lede lovsangen i den himmelske gudstjenesten. Og de kommer med myrra til barnet som hviler ved Marias bryst fordi han er den sanne profeten som er salvet med Åndens olje.

I skinnet av lyset som stråler fra barnets ansikt feirer kirken i dag en fest som gjør oss seende. Ordet går i oppfyllelse: 'For Gud som sa: Lys skal stråle fram fra mørket, han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi ansikt skal lyse fram'. (1.Kor 4,6) Epifania er en tidlig pinse i kirkeåret. Den Hellige Ånd er lyset fra Kristi ansikt som renser og opplyser våre hjerter så vi ser Guds skjønnhet i hvert menneske.

En større gave enn å ta imot dette lyset kan vi ikke gi våre medmennesker. De vise menn fra Østerland som i dag bøyer seg for barnet i stallen minner oss om dette: Når et eneste menneske lar seg opplyse av kunnskapen om Guds herlighet, kan Gud ikke lenger forbli skjult i verden'.

(Peter Halldorf: Med evig kjærlighet. Luther forlag 2013, side 14)

lørdag 4. januar 2014

'Enda jeg hadde en hel skog av slike som Juniper'

Sammen med våre venner i Northumbria Community minnes vi i dag friar Juniper, som var en av de opprinnelige disiplene til Frans av Assisi.

Det er ikke mye som er kjent om denne Juniper før han slutter seg til kretsen rundt Frans av Assisi. Han blir opptatt i ordenen i 1210, og Frans selv blir så begeistret over denne radikale Jesus-etterfølgeren at han utbryter: 'Enda jeg hadde en hel skog av slike som Juniper'.

Etter Gud selv var Junipers første kjærlighet det som Frans av Assisi kalte 'Søster fattigdom'. Han søkte å forenkle sitt liv, og levde i forsakelse og tro, slik vår Mester og Herre har kalt enhver disippel å gjøre.

Etter at Frans av Assisi var død, kjente Juniper på en djup sorg når kravet om absolutt fattigdom blant fransiskanerne ble oppgitt. Sammen med noen få andre søkte han ly i noen grotter i fjellet, hvor de dro seg tilbake for å leve et enkelt liv i bønn.

Han spilte også rollen som dåre, slik at ingen skulle tro at han hadde noen visdom eller hellighet - men at den tilhører Gud alene.

Vennene i Northumbria Community har skrevet en bønn i forbindelse med minnedagen for Juniper, som jeg har oversatt. Det er en god bønn å be på denne dagen:

Lær oss, Herre, av alle ting
å leve enkelt,
slik at vi kan være avhengig av Deg 
for alt vi trenger.
Lær oss nytten av alt
i Ditt skaperverk,
slik at vi kan dele overfloden
Din med alle rundt oss.
La oss ikke tenke for høye
tanker om oss selv; 
lær oss at det er de
ydmyke som skal arve jorden.

Les også:

http://www.monastisk.blogspot.no/2013/05/juniper-en-av-guds-hellige-darer.html

onsdag 1. januar 2014

Basileios av Cæsarea - åndelig veileder og martyr

Det er en av de store åndelige veilederne Kirken feirer i dag.

For å fortelle om Basileios av Cæsarea velger jeg å begynne med hans mor, Emmelia. For det var et gudfryktig hjem han vokste opp i. Hans mor var datter av en martyr, faren var lærer. Morfaren led martyrdøden bare noen få år før Keiser Konstantins omvendelse. De fikk ni barn, tre av dem ble biskoper, og den eldste av søstrene, Makrina, ble en åndelig mor for mange.

Basileios, som ble født i Kapadokia i år 330, skulle bli selve klosterlivets far, og en av de store fornyerne av gudstjenestelivet i de østlige delene av kristenheten på 300-tallet.

Etter en studieperiode i Athen på 350-tallet, som han delte med en annen av de store skikkelsene i Kirkens historie, Gregorios av Nazianz, søkte Basileios seg ut i den egyptiske ørken. Det skjedde i år 357 etter at han ble døpt. Den Hellige Ånd hadde skapt en sterk åndelig åndelig lengsel, etter et djupere åndelig liv. Her møtte Basileios den store vekkelsen som preget den egyptiske ørken på denne tiden, og han fant den vei han kjente seg kallet til å gå i Kristi etterfølgelse. Basileios ble djupt grepet av den radikale Jesus-etterfølgelsen han ble vitne til blant de som bodde her ute i ødemarken. Men et liv som eneboer tiltalte ham ikke, og etter å ha delt sine eiendeler med de fattige, fikk kommunitetslivet hans oppmerksomhet. 
Etter ørkenoppholdet dro han tilbake til Kapadokia, men også her søkte han ut i fjellområdene for å søke stillhet og kunne tilbringe lange tider i bønn.

År 362 blir han presteviet. Det skjer i Cæsarea. 14 juni 370 konsekreres han så til biskop. I år 358 samler han en gruppe av likesinnede om seg. De vil leve ut troen i et nært fellesskap med hverandre. Med i denne gruppen er hans bror, Peter. De grunnlegger en monastisk kommunitet på familieeiendommen, i Arnesi i Pontus. Med i kommuniteten er også hans mor, som på dette tidspunktet er blitt enke, og hans søster Makrina.

Dette var en tid da mange unge følte dragningen til klosterlivets radikalitet, og Baileios skulle komme til å formulere den av klosterreglene som har spilt den største rolle i Østkirken. For Basileios handlet klosterlivet om å vende tilbake til den første forsamlingens apostoliske liv - et fellesskapsliv grunnet på kjærlighet, omsorg for sin neste, arbeid, samfunnsinnsats, bønn og åndelig lesning.

Og Basileios gjorde mer enn å snakke om det, han viste et sterkt samfunnsengasjement. I nærheten av Cæsarea bygget han opp en hel liten by som ble hetene Basilia, med sykehus, hjem for foreldreløse, yrkesskoler og herberger med matservering for fattige arbeidere.

I klostrene inspirerte Basileios til en fornyelse av gudstjenestelivet. Det sier sitt om slitestyrke og aktualitet når den liturgien som han formulerte, som bærer hans navn - Basileiosliturgien - fremdeles brukes.

Basileios ble også en av de ledende arkitektene bak den utformingen av Treenighetslæren som skulle finne sted ved det andre store kirkemøtet i Konstantinopel. Et kirkemøte Basileios ikke fikk oppleve. Hans etterlatte skrifter kom likevel til å spille en avgjørende rolle når den nikenske trosbekjennelsen skulle få sin endelige utforming.

1.januar år 379 dør han, bare 50 år gammel.