Fordjupet forhold til Herren

"Kjære Herre, i det jeg vandrer med Deg dag for dag, hjelp meg til å se ting klarere og klarere, elske Deg djupere, og følge Deg nærmere dag for dag. Amen."

- Howard Snyder inspirert av en bønn skrevet av Hl.Richard av Chichester (1197-1253). Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Bederen på Inner Farne

I dag minnes vi en av de keltiske bederne: Ethilwald av Farne. Vi kjenner ikke hans fødselsår, og heller ikke så mye om hans liv. Det vi vet er at han var en munk og prest fra Ripon, og at han etterfulgte hellige Cuthbert i dennes eneboersted på øya Inner Farne (bildet). Ethilwald levde på 600-tallet.

Inner Farne er et værhardt sted. Her er det sjeldent stille, og bølgene slår stadig inn mot land og det kan være kaldt og ugjestmildt.

Ethilwald kom til Inner Farne i år 687. Her levde han i bønn i 12 år i det lille kapellet som Cutchbert hadde satt opp. Det lille kapellet var så grovt satt sammen at det ikke var noe særlig til ly i de tøffe værforholdene. Vinden fra sjøen trengte inn gjennom plankene. Det var så trekkfullt der at Ethilwald fikk skaffet seg et kalveskinn som han fikk satt opp på den ene veggen, slik at vinden ikke skulle blåse inn i øret hans!

Mange kom til Inner Farne for å få del i den åndelige veiledningen til Ethilwald. En dag kom tre munker fra Lindisfarne til Inner Farne. Etter at de hadde snakket med Ethilwald og fått hans velsignelse la de ut på hjemreisen. Plutselig blåste det kraftig opp og de tre munkene fikk store problemer med overfarten. Vinden økte på og det blåste full storm. De forsøkte å vende tilbake til Inner Farne, for å finne ly. På avstand ser de Ethilwald komme ut av munkecellen sin. Da han så hvordan de slet i den opprørte sjøen, kastet Ethilwald seg ned på sine knær i inderlig bønn til Gud. I det han sluttet å be, roet sjøen seg og de kunne ta seg trygt over på land. Da de var kommet i land blåste stormen opp igjen og den raste resten av dagen.

23. mars 699 sovnet Ethilwald stille inn. Han ble erstattet av Felgild, som fortsatte å be. Dermed kunne bønneilden som hellige Cutchbert hadde startet på Inner Farne fortsette å brenne!

Billedtekst: Fyrtårnet på Inner Farne. Foto: Wikipedia

Det monastiske liv

"Monastisk liv er et pågående liv som springer ut av deg selv, fra din forening med Gud, uten kjedsomhet, hvor du utsletter deg selv i Ham."

Jihad Mar Musa (bildet). Norsk oversettese (C) Bjørn Olav Hansen

"Jeg lette ikke etter Ham - jeg ble funnet av Ham"

Boken "School for Prayer" skrevet av den ortodokse erkebiskopen, Anthony Bloom (bildet), skulle få avgjørende betydning for mitt eget bønneliv. På en enkel, lettfattelig måte, hjalp han leseren til å forstå hva bønn er og finne sin egen bønnerytme. Boken ble utgitt på engelsk første gang i 1970, så dette er en av de første bøkene jeg leste etter at jeg ble en kristen.

I dag feirer vi minnedagen til denne bederen.

"Jeg møtte Kristus som en person når jeg trengte ham for å kunne leve, og i det øyeblikket da jeg ikke lette etter Ham, ble jeg funnet; det var ikke jeg som fant Ham," forteller Anthony Bloom om hvordan han selv kom til tro. Da var han bare en tenåringsgutt.

Anthony Bloom, ble født i Lausanne, Sveits, 6.juni 1914. Sin barndom tilbrakte han i Russland og Persia, da hans far var medlem av det keiserlige russiske diplomatiet. Hans mor var søster til komponisten, Aleksandr Skrjabin. Familien måtte forlate daværende Persia under revolusjonen, der Anthony Bloom begynte på skole. Han studerte fysikk, kjemi og biologi ved universitetet i Paris og tok en doktorgrad i medisin.

Under 2.verdenskrig tjente han som offiser i den franske armeen helt frem til krigens slutt, som kirurg ved et sykehus i Paris, og deltok også i motstandskampen.

I 1943 avla han klosterløftet mens han ennå tjente som lege. I 1948 ble han presteviet og året etter kom han til England som ortodoks kapellan for The Fellowship of St.Alban and St.Sergius. I 1950 ble han så prest for den russiske forsamlingen i London. Ni år senere ble han vigd til biskop, og i 1962 ble han erkebiskop over den russiske kirken i Storbritannia og Irland. I 1963 ble han så exark for patriarken av Moskva i Vest-Europa og i 1966 metropolitt.

Midt oppe i alt dette arbeidet han for kristen enhet og viet seg til økumenikken. Men fremfor alt var og ble han en beder. Mange søkte til ham for åndelig veiledning, og de visste at i Anthony Bloom hadde de en trofast og brennende forbeder.

Anthony Bloom sovnet inn i Herren 4.august 2003.

Andrej Rublev og Treenighetsikonet

I Kristi himmelfartskapellet er vi veldig heldige som har en kopi av Andrej Rublevs berømte og blendende vakre Treenighetsikon. Det er malt av ikonmaleren Sven Aasmundtveit. Det er et ikon som inviterer oss til å tre inn i Guds nærværets mysterium, som inviterer oss til det hellige måltidet. Dette ikonet ble ved et kirkemøte i 1551 omtalt om 'modell for alle ortodokse ikoner'.

På denne dagen feirer våre venner i Den ortodokse kirken mannen bak dette mesterverket, Andrej Rublev (ca 1360-1430), og vi deler deres glede over denne begavede kunstneren. Han var elev av ikonografen og munken Theofanes Grekeren, og det var denne Theofanes som innviet den unge Andrej i ikontradisjonen. En tradisjon som først og fremst handler om bønn. Bare den som ber, kan male ikoner.

Sammen med Theofanes Grekeren laget Rublev ikoner, og veggmalerier i den vakre Bebudelseskirken i Kreml. En eller annen gang mellom 1385 og 1405 vigsles han til munk. Til å begynne med bor han i Den barmhjertige Frelserens kloster i Moskva som ledes av abbed Nikon. Denne Nikon hadde vært disippel av den kjente Sergeij av Radonesh.

Men det var i det berømte Treenighetsklosteret i Moskva, at Andreij Rublev, levde mesteparten av sitt liv og det er her i dette klosteret at hans mesterverk, blir til. Muligens omkring år 1425.

Andreij Rublevs ikon om Treenigheten er et mesterstykke. Treenigheten fremstår slik den presenteres i Trosbekjennelsen fra Nikea/Konstantinopel. Den første engelen er Gud Fader, den midterste engelen er Guds Sønn, den tredje engelen er Den Hellige Ånd. Alle tre englene velsigner kalken. I kalken ligger kalven som Abraham slaktet for å gi sine gjester noe å spise. Den symboliserer Frelserens død på korset, og det måltid som eukaristien eller nattverden representerer.

Legg merke til at alle tre englene har stav i sine hender, et symbol på deres guddommelige makt. 
Den første engelen, den til venstre, er kledd i en blå underkjortel som symboliserer guddommelige og evige natur, og den lyse purpurfargede ytterkledningen understreker den kongelige verdigheten hos denne engelen. Bak og over hans hode står et hus som er Abrahams oppholdssted. Foran dette huset finnes det et offeralter. Dette bilde av oppholdsstedet eller huset til Abraham symboliserer Guds mesterplan for skapelsen. Denne engelen - Faderen - viser at Han er Hodet over skapelsen. Den samme faderlige autoriteten ser vi av hele hans fremtreden. Hans hode er ikke bøyd og han ser ikke bort på de to andre englene. Hele uttrykket hos denne engelen - uttrykket i hans ansikt, plasseringen av hendene, måten han sitter på - alt taler om en faderlig verdighet.

De to andre englene har sine ansikter vendt mot denne engelen med stor oppmerksomhet, som om de samtaler med ham om verdens frelse.

Andreij Rublev dør i 1430.

Gud vil ha det siste ordet

"Det jeg ser rundt meg i verden gjør meg aldeles gal, hvis det ikke hadde vært for dette: Uansett hva som skjer, så vil Gud ha det siste ordet."

Hl.Paisios av Athos

Martyren Jan Hus

6. juli er en spesiell dag for meg. Det er minnedagen for martyren Jan Hus, her fremstilt i en statue i Praha. På denne dagen i 2011 ble jeg opptatt som medlem av Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby. For meg var det ingen tilfeldighet. Jeg gikk inn i en økumenisk sammenheng vel vitende om at jeg tilhører en kirkelig tradisjon som har betalt en høy pris for sin tro og overbevisning.        

Jeg tar med meg vår historie. Den er viktig for meg, og jeg fornekter ikke den. Martyrene skal ikke glemmes. Det forferdelige med martyrenes historie, er at kristne ikke bare ble pint til døde av hedninger, men av mennesker som påberopte seg å høre Herren til. Men samtidig: jeg ber om at de som hører Herren til skal bli ett, slik Herren ba så inderlig før Han vendte hjem til himmelen. Nei, jeg tror ikke på en organisatorisk enhet. Jeg tror på Åndens enhet. På Kristi dyrkjøpte og rene brud. Og Herren har sitt folk i mange sammenhenger. Flere enn vi kanskje tror.

I alle år siden jeg ble en kristen (1972) har jeg vært opptatt av martyrkirken og forfølgelsen av kristne. Det førte senere til at jeg i fire år arbeidet som redaktør for daværende Ropet fra Øst. 6. juli i år deltok jeg ved åpningen av Baptistenes landsmøte. Baptister hører til Martyrkirken. Fra begynnelsen av - og frem til våre dager. I vår tid særlig i Sentral-Asia og i Mellom- og Sør-Amerika. Og baptister er ikke bare blitt forfulgt av gudløse myndigheter, men av andre kristne. Så også i dag.

Jan Hus måtte betale med sitt liv for sin tro og sin overbevisning. Sammen med Wycliffe ble Hus en forløper for Reformasjonen. Martin Luther sørget for å få skriftene til Hus utgitt. Han anså dem som svært viktige.

Jeg har skrevet om Hus før her på bloggen. Du kan lese om ham her:

http://monastisk.blogspot.no/2011/07/jan-hus-dagen-til-minne-om-den-bhmiske.htm

Tålmodighet og Guds hjelp trengs over alt

En viss munk levde i et kloster, og han var alltid så sinna. En dag bestemte han seg for å forlate klosteret og bo for seg selv som eremitt.

'Jeg vil ikke ha noen relasjon til noen. Da vil dette sinnet mitt måtte forlate meg.'

Han forlot klosteret, og slo seg ned i en hule. En dag, etter å ha dratt opp en leirkrukke med vann, satte munken den ned på bakken - og se, der veltet den! Han dro opp leirkrukken enda en gang til, og det samme skjedde. Nok en gang dro han opp krukken med vann fra brønnen, og den tippet over den også! 

Broderen ble sint, plukket opp leirkrukken og knuste den. Da han kom til seg selv forstod han at djevelen hadde overvunnet ham og han sa:

'Se, jeg har trådt avsides, og jeg er blitt overvunnet! Nå vil jeg gå tilbake til klosteret, for tålmodighet og Guds hjelp er nødvendig over alt.' 

Fra Ancient Patericon 7.38/Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Guds hjerteslag

"Den som lener seg til Jesu bryst kjenner hjerteslagene - Guds hjerteslag."

En munk fra Patmos

Hengivenhet

"Når den hellige Benedikt i sin klosterregel nevner bønnen skriver han: 

'Vi tror at Gud er allestedsnærværende, og at Herrens blikk når overalt, det følger onde og gode.'

Samme tanke måter oss hos ørkenfedrene - 'Gud er her, Gud er overalt.' - og i Salmene: 'Bakfra og forfra omgir du meg, du har lagt din hånd på meg.' (Salme 139,5)

Bønnens oppgave er altså ikke å dra Gud til seg eller lete Ham opp. Gjennom bønnen på den særskilte plassen og tiden - tidebønnen - øver vi oss i å oppdage dette nærværet. 

Overgivelsen til en daglig tidebønn gjør oss enda mer bevisste på at hele livet er en gudstjeneste.

Den som vet det, og lever i det lyset, erverver en holdning av hengivenhet i alt det hun gjør. Hverdagens trivialiteter blir en vei 'der hjertet utvider seg og man løper Guds buds vei i kjærlighetens uutsigelige sødme,' for å sitere Benedikt."

Peter Halldorf (bildet) i en fastebetraktning. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen.

"Jeg, også, er en synder!"

En bror som hadde syndet ble bedt om å forlate kirken av presten. Abba Bassarion reiste seg og gikk ut sammen med ham i det han sa: "Jeg, også, er en synder!"

"Hat vekker splid, men kjærlighet skjuler alle synder." (Ord 10,12)

"Framfor alt skal dere elske hverandre inderlig, for kjærligheten skjuler en mengde synder." (1.Pet 4,8)

Vår død og vår oppstandelse

I en av hymnene til den hellige Efraim syreren, hvis minnedag vi feiret i Kristi himmelfartskapellet på torsdag, heter det:

"Ikke anta at vår oppstandelse er langt unna, for vår død er allerede bak oss, og vår oppstandelse står foran oss'.

Jeg ønsker å holde den sannheten nært mitt hjerte for denne sannheten har en egen evne til radikalt mitt sinn.

"Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble begravet med ham da vi ble døpt med denne dåpen til døden. Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv. Har vi vokst sammen med Kristus i en død som er lik hans, skal vi være ett med ham i en oppstandelse som er lik hans." (Rom 6,3-5)

Hellige Kevin

Vi som samles til gudstjenester i Kristi himmelfartskapellet for å feire gudstjenester hver torsdag kjenner på en djup takknemlighet for våre kristenrøtter. Blant dem regner vi de keltiske, fordi det er også Norges kristenarv.

Derfor er det naturlig for oss å feire minnedagene som handler om de keltiske hellige menn og kvinner - som Hl.Kevin (498-618), i dag.

Kevin levde som eneboer i Glendalough i Irland. Tre menn søkte fellesskap med Kevin og det skulle bli starten til en kommunitet som vokste frem med han som forstander. Det sies at han ble 120 år gammel.

En av de mest kjente og kjære historiene som fortelles om ham er historien om en svarttrost som bygget rede i hans utstrakte hender mens han ba. Kevin skal ha holdt hendene utstrakt til eggene ble klekket.

Om historien er sann eller ikke tegner den et vakkert bilde av den spiritualiteten den representerer. Her var ingen hast og intet stress, kun rolighetens rytme. Hans omsorg for alt det skapte og alle skapninger rundt ham er et av kjennetegnene på den keltiske kristenarven.

Med våre venner i Northumbria Community ber vi:

"Måtte jeg også være så hengitt i min tilbedelse av Deg, Du min Skaper, at jeg han respektere og verne om alt hva Du har skapt. I det jeg nærmer meg Ditt hjerte, måtte Din kjærlighet flyte gjennom meg til alle rundt meg. Amen."

Kristi himmelfartskapellet åpnet hele sommeren

Flere menigheter holder sommerstengt. I Kristi himmelfartskapellet på Eina i Vestre Toten feirer vi gudstjenester gjennom hele sommeren.

Hver torsdag kl.18.00 feirer vi vår nattverdgudstjeneste. Den er åpen for alle. Du er hjertelig velkommen. Det er mulighet for en personlig samtale og forbønn. Dette kan avtales på forhånd eller etter at selve gudstjenesten er over.

Bønnehagen vår er åpen døgnet rundt. Her finner du Getsemane, hvor det er mulig å knele ned ved en stein, og hvor det står en benk hvor du kan sitte ned i stillhet. Bak kapellet finner du Fredens hage, hvor du kan lytte til bekkesilderet på den ene siden og suset fra elva på den andre siden. Der er det ikke lov å snakke. Dette er et sted for stillhet og stille bønn.

Andy Raine - danser og fri sjel

I 2005 var jeg en av talerne på "Fire from the North", en transatlantisk bønnekonferanse på Shetland. Der traff jeg Andy Raine (bildet), som i dag fyller 61 år. Jeg vil gjerne hedre ham med noen ord på dagen hans.

For jeg husker fremdeles hvilket inntrykk han gjorde på meg. Andy Raine er danser. Gjennom sin dans kroppsliggjorde han en lovprisning og en tilbedelse av Herren. Det var vakkert, det var sterkt, det var vilt. Han og kona Anna utgjør litt av et team.

Andy Raine er en av grunnleggerne av Nortumbria Community, en kommunitet som videreformidler den keltiske spiritualiteten, den som representerer vår egen norske kristenarv. Hans navn er for alltid knyttet til den hellige øya - Lindisfarne, hvor han også bor. Så har han da også brakt med seg en smittende hengivenhet for denne helt spesielle øya, og for Northumbrias hellige menn og kvinner.

Det skal finnes et bilde av ham som bitteliten, ved siden av en statue på Lindisfarne av Hl.Aidan. Det er nesten for profetisk å regne. Bildet hjelper oss til å forstå hva som bor i denne mannen. Tidlig i livet fant han sitt 'oppstandelsessted'. Det handlet ikke om å reise til et fjernt sted, men om å krysse havet, til Lindisfarne. Hvis vi måler denne reisen i engelske miles dreier det seg om bare en kort reise, men da vil vi også gå glipp av hele poenget. Når Andy Raine gikk tørrskodd over til Lindisfarne før tidevannet snudde ga han opp alle andre måter å leve på. Dette var stedet Gud hadde valgt for ham. Hans arbeid, hans ekteskap, relasjoner, håp og muligheter, alt dette er farvet av denne forståelsen og erkjennelsen.

I hans tidlige dager var ikke ordet 'monastisk' du ville finne brukt i noen særlig grad i vokabularet til Andy Raine. Likevel - det livet han levde var på en måte ganske så kjent for Den hellige øya, slik det ble levd at de keltiske hellige - som Hl.Aidan, Hl.Oswald og Hl.Cuthbert. Du ville heller ikke finne ordet 'keltisk' særlig mye brukt. Men han snakket stadig om 'de øvre' og 'de nedre' kilder for å gi mening og en forståelse av den spiritualiteten han både søkte og levde ut. For Andy er Lindisfarne en slik 'øvre kilde'. Forfriskende, livgivende - med djupe røtter i det bønnens liv som har preget denne øya.

Et kjent syn på veiene i Northumbria på slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet var Andy Raine med tre eller fire kofferter, som alle hadde sett bedre dager, som haiket for å komme til neste bestemmelsessted. Tilgjengelighet til det livet som Gud hadde kalt ham til, utelukket en karriere og en vanlig lønn. Tilfeldige strøjobber, gaver fra venner og familie og honorarer i forbindelse med tjenesteoppdrag har livnært ham. Dessuten - han har bokstavelig talt vandret i fotsporene til Hl.Aidan - som gikk over alt og hadde tid for alle mennesker han møtte. Andy's mål har vært å være tilgjengelig på en praktisk og jordnær måte for alle mennesker. Slik ville han leve som en kristen. Dette gav mening til hans liv.

Og så dansen da! Over alt hvor Andy har gått har han fått med seg folk til å danse. Han ville ikke at dansen skulle være forbeholdt de profesjonelle eller at dans bare er noe damer driver med. Andy tar gjerne gata i bruk for sine danseoppsetninger, like mye som han danser liturgisk i en kirke.

Andy Raine er en fri sjel. Her er ingen nykker. Måtte han leve 61 år til! Gratulerer så mye med dagen!

Matta al-Miskin symposium i Bose klosteret

10 år etter at fader Matta al-Miskin sovnet inn ble det i helgen 20.-22. mai holdt et symposium i Bose-klosteret i Italia om arven etter den koptiske kirkelederen.

Fader Matta var en av vår tids mest betydningsfulle fornyere av den monastiske tradisjonen fra ørkenfedrene og har etterlatt seg et omfattende forfatterskap som omhandler bibelkommentarer som litteratur om spiritualitet.

I symposiumet, som samlet 120 deltagere, medvirket professor i kirkehistorie ved Lunds universitet, Samuel Rubenson, og preses for den Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby, pastor Peter Halldorf.

Foto: Ekumeniska kommuniteten.

En Guds venn

I dag er det på dagen 25 år siden Brent Rue (bildet) døde. Den høyreiste amerikaneren fikk avgjørende betydning for mitt åndelige liv. Jeg fikk gleden av å høre ham tale på en konferanse i Oslo, og siden fikk jeg privilegiet av å få en personlig samtale med ham. Her er noe jeg skrev om Brent i 2008:

"Brent ble bare 48 år gammel. Han døde av kreft. Hans livsmotto var:

“to pull down heaven as much as I can into today and live it now so that I’ve got something tangible, something real.”                                                              

Etter at Brent døde, hadde jeg en periode kontakt med hans enke, Happy Rue. Nå har deres sønn satt sammen en veldig flott nettside, hvor man kan finne en del av Brents gedigne bibelundervisning. Her finnes også et lydopptak fra begravelsen, hvor blant annet John Wimber deltar. Happy Rue, som er av svensk avstamning, fortalte meg at Brent var veldig opptatt av Abrahams liv i tiden før han døde. Han likte så godt at Abraham ble kalt Guds venn, og Brent ville finne ut hvilke kvalifikasjoner som finnes hos mennesker som får en slik hederstittel. Dessverre finnes ikke denne undervisningen på nettsiden, men Brents liv var i seg selv et gripende eksempel på et menneske som levde som en venn av Gud. Han fortalte meg at han, før han ble så syk, elsket å gå lange turer i skogen eller langs et vann, hvor han pleide omgangen med Gud. Jeg husker han sa: "Det viktigste jeg gjør er å ikke gjøre noe i det hele tatt, bare være." Det skjuler seg en dyp hemmelighet bak disse ordene. For Brent var det viktig å lære Guds stemme å kjenne. Han kultiverte derfor et vennskap som bestod av å lære seg hemmeligheten ved å vente på Gud. Brent var for meg et sterkt eksempel på hva det vil si å være en lidenskapelig og radikal etterfølger av Jesus. Jeg har fortsatt mye å lære av hans liv og eksempel."

Brent Rue er djupt savnet.

Herrens himmelfart

Tropar i 4. tone:
Du fór opp i herlighet, Kristus, vår Gud, og disiplene gledet Du med løftet om Den Hellige Ånd, og med velsignelsen styrket Du dem i troen på at Du er Guds Sønn og verdens Frelser.

Kondak i 6 tone:
Da Du hadde oppfylt alt som var beredt for oss, og hadde forenet det jordiske med det himmelske, fór Du opp i herlighet, Kristus, vår Gud, uten å forlate oss, for Du forblir uavlatelig med oss, og dem som elsker Deg, lover Du: Jeg er med dere og ingen kan skade dere.

Megalynar
Klapp i hendene, alle folk, syng ut for Gud med fryderop - Vi høylover Deg, livgivende Kristus, og vi ærer Din legemlige og guddommelige oppstigning til himmelen.

Fra Ortodoks bønnebok, Solum forlag 2002, side 141. Ordforklaring: Tropar eller Troparion er en kort sunget tekst som gjengir grunntanken i en høytid eller en beskrivelse av en hellig persons gjerninger. Kondak eller Kondakion er en kort sunget tekst som beskriver tema for dagens feiring. Megalyner er er en særdeles høytidelig og festlig sunget tekst som lovpriser dagens feirede person og hendelse.

Athanasios kjempet for den overleverte troen

Hl.Athanasios av Aleksandria (297-373), hvis minnedag det er i dag, er først og fremst kjent for to ting: kampen for den overleverte troen fra apostlene og for sin biografi om hl.Antonios, som utkom i år 356.

På 320 tallet ble kirken nemlig truet av en splittelse. Det handlet om synet på Kristi natur - var Sønnen av samme vesen som Faderen eller bare lik Faderen? Spørsmålet er av avgjørende betydning for vår frelse. Athanasios kjempet for den overleverte troen på inkarnasjonens mysterium: Gud var blitt menneske i Kristus, og Sønnen var av samme vesen som Faderen.

Hl.Athanasios bekjempet den såkalte arianismen, men kampen var hard og den kostet ham mye. I stridens hete ble han forvist fra Aleksandria. Han søkte tilflukt blant bønnens menn i ørkenen.

I løpet av sine 45 år som biskop ble han forvist fra Aleksandria hele fem ganger. Hver gang vendte han tilbake, sterk i troen og fast bestemt på å befeste troen på Kristi guddom helt til vranglæren var utryddet.

Athanasios ble en av den tidlige kirkens mest kraftfulle åndelige ledere, en lysende taler og teolog.

Biografien han skrev om den monastiske bevegelsens far, Antonios den store, ble raskt oversatt til en rekke språk og kom til å bli en åndelig klassiker.

Om profetisk inspirasjon og bedømmelse

Tidsskiftet Pilgrim inviterer til tre Bibeldager på Nya Slottet Bjärka Säby med Peter Halldorf, 20.-22.juli.

Tema: Når profet står mot profet

med undertittelen: Om profetisk inspirasjon og åndelig bedømmelse.

Klikker du på annonsen får du nærmere informasjon om hvordan du melder deg på.