Gregorios av Nazianz - utformeren av Treenighetslæren

Januar måned er spesiell. I dag skal vi feire den tredje av de såkalte 'kapakodokiske fedre'. Den første vi feiret var Basileios den store (2. januar), så fulgte Gregorios av Nyssa (10 januar) og i dag (25- januar) feirer vi Gregorios av Nazianz. Han er blitt betegnet som en av de største lærere Kirken noensinne har fostret.

Treenigheten, Sønnens fødsel av Faderen, og Sønnens likhet med Faderen. Dette hører med til de mest sentrale dogmene i den kristne tro. Ja, mer enn det: Dette er jo selve utgangspunktet for den kristne Gudsforståelsen.

Men begrepene ble først klart formulert i andre halvdel av 300-tallet. Det skyldes i stor grad Gregorios av Nazianz. Født i Kapadokia omkring år 329.

Allerede fra før fødselen var han gitt til Gud. Moren, Nonna, hadde bedt om å få et barn, og om det ble en sønn skulle hun gi ham tilbake til Gud. Han ble venn med Basileios den store, de kjente hverandre allerede før studietiden i Athen. Sammen reiste de rundt i Middelhavsområdet for å bli bedre kjent med det monastiske livet, og et djupt og langt vennskap utviklet seg. Sammen studerte de Skriften og de kristne fedrene.

Gregorios av Nazianz er den store språkkunstneren blant kappadokierne. Det kommer klart fram i hans forfatterskap, som blant annet omfatter minnetaler over faren så vel som broren, søsteren og vennen Basilios, samt kirkefaderen Athanasios av Alexandria. Særlig minnetalen over Basilios, som ble holdt 1. januar 382 på årsdagen for hans død er et mesterverk. Han skrev også lange, selvbiografiske dikt, og er faktisk den første kristne selvbiograf.

Han er tilstede ved kirkemøtet i Konstantinopel i 381. Her ble han valgt til biskop av Konstantinopel, men vestlige kandidater veltet hans kandidatur på grunn av feil i saksbehandlingen. Gregorios trakk seg så tilbake til Kappadokia, hvor han viet seg til korrerspondanse og utgivelse av sine skrifter.

Gregorios var en tydelig motstander av arianismen og var en av bidragsyterne til at arianismen fikk sitt endelige nederlag ved den økumeniske kirkemøtet i 381, og hans kamp mot denne heresien utgjør en fundamental del av bakgrunnen for hans teologiske engasjement. Arianismen hevdet at Sønnen ikke var av samme vesen – homoousios - som Faderen, men en del av skapningen og følgelig underordnet. Tilbakevisningen av dette og utviklingen av treenighetsteologien ble Gregorios’ livsverk og det har hatt en uvurderlig betydning for all senere teologisk tenkning.

Han dør i år 390 på familiens gods utenfor Nazianz, hvor han tilbrakte sine siste leveår.

Basileios av Cæsarea

Det er en av de store åndelige veilederne Kirken feirer i dag.

For å fortelle om Basileios av Cæsarea velger jeg å begynne med hans mor, Emmelia. For det var et gudfryktig hjem han vokste opp i. Hans mor var datter av en martyr, faren var lærer. Morfaren led martyrdøden bare noen få år før Keiser Konstantins omvendelse. De fikk ni barn, tre av dem ble biskoper, og den eldste av søstrene, Makrina, ble en åndelig mor for mange.

Basileios, som ble født i Kapadokia i år 330, skulle bli selve klosterlivets far, og en av de store fornyerne av gudstjenestelivet i de østlige delene av kristenheten på 300-tallet.

Etter en studieperiode i Athen på 350-tallet, som han delte med en annen av de store skikkelsene i Kirkens historie, Gregorios av Nazianz, søkte Basileios seg ut i den egyptiske ørken. Det skjedde i år 357 etter at han ble døpt. Den Hellige Ånd hadde skapt en sterk åndelig åndelig lengsel, etter et djupere åndelig liv. Her møtte Basileios den store vekkelsen som preget den egyptiske ørken på denne tiden, og han fant den vei han kjente seg kallet til å gå i Kristi etterfølgelse. Basileios ble djupt grepet av den radikale Jesus-etterfølgelsen han ble vitne til blant de som bodde her ute i ødemarken. Men et liv som eneboer tiltalte ham ikke, og etter å ha delt sine eiendeler med de fattige, fikk kommunitetslivet hans oppmerksomhet.
Etter ørkenoppholdet dro han tilbake til Kapadokia, men også her søkte han ut i fjellområdene for å søke stillhet og kunne tilbringe lange tider i bønn.

År 362 blir han presteviet. Det skjer i Cæsarea. 14 juni 370 konsekreres han så til biskop. I år 358 samler han en gruppe av likesinnede om seg. De vil leve ut troen i et nært fellesskap med hverandre. Med i denne gruppen er hans bror, Peter. De grunnlegger en monastisk kommunitet på familieeiendommen, i Arnesi i Pontus. Med i kommuniteten er også hans mor, som på dette tidspunktet er blitt enke, og hans søster Makrina.

Dette var en tid da mange unge følte dragningen til klosterlivets radikalitet, og Baileios skulle komme til å formulere den av klosterreglene som har spilt den største rolle i Østkirken. For Basileios handlet klosterlivet om å vende tilbake til den første forsamlingens apostoliske liv - et fellesskapsliv grunnet på kjærlighet, omsorg for sin neste, arbeid, samfunnsinnsats, bønn og åndelig lesning.

Og Basileios gjorde mer enn å snakke om det, han viste et sterkt samfunnsengasjement. I nærheten av Cæsarea bygget han opp en hel liten by som ble hetene Basilia, med sykehus, hjem for foreldreløse, yrkesskoler og herberger med matservering for fattige arbeidere.

I klostrene inspirerte Basileios til en fornyelse av gudstjenestelivet. Det sier sitt om slitestyrke og aktualitet når den liturgien som han formulerte, som bærer hans navn - Basileiosliturgien - fremdeles brukes.

Basileios ble også en av de ledende arkitektene bak den utformingen av Treenighetslæren som skulle finne sted ved det andre store kirkemøtet i Konstantinopel. Et kirkemøte Basileios ikke fikk oppleve. Hans etterlatte skrifter kom likevel til å spille en avgjørende rolle når den nikenske trosbekjennelsen skulle få sin endelige utforming.

1.januar år 379 dør han, bare 50 år gammel.