Helligetrekongers dag

I dag er det Helligetrekongers dag, og i en av antifonene ved Laudes heter det:

'Folkenes slekter skal tilbe, Halleluja, for Ditt åsyn, Herre, Halleluja!'

Og det er dette som skjer når vismennene fra Østerland finner barnet i krybben:

'De gikk inn i huset, og fikk se barnet med Maria, dets mor, og de falt ned og tilba det. Så åpnet de skrinene sine og bar fram barnet: gull, røkelse og myrra'. (Matt 2,11)

Allerede når de trer frem for kong Herodes, sier de:

'For vi så hans stjerne i Østen, og er kommet for å tilbe ham." (v.2)

Vismennene - Bibelen sier ikke hvor mange de var, tradisjonen sier tre - representerer profetisk den dag da alle skal tilbe Kristus Allherskeren! Vi leser om dette i Åpenbaringsboken:

'Deretter så jeg - og se: En stor skare som ingen kunne telle, av alle folkeslag og stammer og folk og tungemål. De sto for tronen og for Lammet, kledd i lange, hvite kapper, og med palmegreiner i sine hender. Og de ropte med høy røst og sa: Frelsen, tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet. Alle englene sto omkring tronen og om de eldste og om de fire livsvesener, og de falt ned for tronen på sitt ansikt og tilba Gud, og sa: Velsignelsen og herligheten og visdommen og takken og æren og makten og styrken tilhører vår Gud i all evighet. Amen'. (Åp 7,9-12)

Det er det samme som skjer her. Folkeslagene skal komme og tilbe Kongen!

I en gammel salme heter det:

De vise menn med stjerneskinn
Går bøyede i hytten inn
Og priser nu med gavers prakt
Den helt som tvinger dødens makt.

Dog du, barnlill, av intet vet
Men hviler stum i barnlig fred
For Deg er hele livets lyst
Livskilden i din moders bryst

Den herlighet du bar hos Gud
Er av ditt minne slettet ut
Og intet smertens forbund når
Ditt sind av det som forestår.

O barn av Gud, som uten frykt
Blant mørkets redsler ånder trygt
All evigheten strømmer inn
Som blide bølger i ditt sinn.

Skjenk oss med Helligåndens fred
Du som av nåde kom herned
Nu troner ved Guds høyre hånd
Pris skje Gud Fader, Sønn og Ånd.
Amen.

I kveld forberedes Theofania

I dag forberedes en av de største festdagene i Østkirken, Theofania, eller Gudsåpenbarelse. I Vest har 6. januar blitt kalt Epifania, og mens man i Østkirken har feiret Jesu dåp har man i Vestkirken feiret De vise menns hyllest av Jesubarnet. I den ortodokse tradisjonen hører trettendedagen til den strengeste fasten.

Festdagen 6. januar innledes i kveld ved at vannet velsignes. Det skjer ofte i en sjø - og på våre breddegrader - ved at det hugges hull i isen. Så senker presten et kors ned i vannet, slik som Jesus ble senket ned i Jordans flod. Deretter bestenker presten de som er kommet for å se på med velsignede vannet. Dette skjer samtidig med at det leses fra Det gamle testamente om vannunder, om Guds Ånd som 'svevet over vannene' (1.Mos 1,2) til Jesaja 12,3: 'Dere skal øse vann med glede av frelsens kilder'.

I forbindelse med liturgien som brukes denne dagen heter det i 6. Irmos (en sunget parafrase over en av de bibelske odene): 'Ordets røst og lysets stake, solens morgenrøde og forløperen roper i ørkenen: Omvend dere, alle folk, og rens dere i tide, for Kristus kommer snart for å befri verden fra forbannelsen'. (Ortodoks bønnebok. Solum forlag, side 163)

I morgen vil du finne en artikkel om Kristi åpenbaringsdag eller Hellig Tre Kongers Dag her på bloggen.

Her finner du interessante linker om Theofania:

http://www.johnsanidopoulos.com/2011/01/orthodox-theophany-epiphany-resource.html

Amma Synkletika - en mor i ørkenen

De siste årene har interessen for ørkenfedrene vært økende, og det har vært skrevet mye om dem. Mindre oppmerksomhet har det vært rundt ørkenmødrene. Det er derfor jeg med stor glede kan presentere Amma Synkletika, hvis minnedag det er i dag.

Under ørkenvekkelsen på 300-tallet var det flere kvinner som ønsket å virkeliggjøre et liv i en radikal etterfølgelse av Jesus. De sluttet seg sammen i små kommuniteter. En av de mest kjente er Synkletika, som til og med fikk sitt liv nedtegnet i en biografi av Athanasios.

Hun var født i Aleksandria. Familien hadde gresk bakgrunn. Etter at foreldrene var døde, bestemte Synkletika seg for å leve et liv i forsakelse, tro, avskilthet og bønn. Hun hadde en søster som var blind, og sammen dro de ut i ørkenen. Her levde hun og søsteren i bønn. Etter noen år her i ørkenens stillhet, begynte folk å snakke om disse to fromme kvinnene. Mange kvinner som bar på samme lengsel etter å leve i Guds nærhet begynte derfor å søke Synklektika, for å få hennes råd og åndelige veiledning.

Dette var slett ikke noe Synkletika likte. Hun avvise de første som kom, men etter hvert overvant hun sine betenkeligheter og sammen med noen av de kvinnene som henvendte seg til henne ble de første spirene til en klosterkommunitet dannet.

Ved å følge Jesu ydmyke og milde eksempel, ledet hun mange av sine disipler til å erfare den djupe gleden som venter dem når kjærligheten modnes til at man frivillig kan tømme seg for alt sitt eget.

Hun døde 80 år gammel, rundt 350 e.Kr, svekket av sykdom.

Basileios av Cæsarea

Det er en av de store åndelige veilederne Kirken feirer i dag.

For å fortelle om Basileios av Cæsarea velger jeg å begynne med hans mor, Emmelia. For det var et gudfryktig hjem han vokste opp i. Hans mor var datter av en martyr, faren var lærer. Morfaren led martyrdøden bare noen få år før Keiser Konstantins omvendelse. De fikk ni barn, tre av dem ble biskoper, og den eldste av søstrene, Makrina, ble en åndelig mor for mange.

Basileios, som ble født i Kapadokia i år 330, skulle bli selve klosterlivets far, og en av de store fornyerne av gudstjenestelivet i de østlige delene av kristenheten på 300-tallet.

Etter en studieperiode i Athen på 350-tallet, som han delte med en annen av de store skikkelsene i Kirkens historie, Gregorios av Nazianz, søkte Basileios seg ut i den egyptiske ørken. Det skjedde i år 357 etter at han ble døpt. Den Hellige Ånd hadde skapt en sterk åndelig åndelig lengsel, etter et djupere åndelig liv. Her møtte Basileios den store vekkelsen som preget den egyptiske ørken på denne tiden, og han fant den vei han kjente seg kallet til å gå i Kristi etterfølgelse. Basileios ble djupt grepet av den radikale Jesus-etterfølgelsen han ble vitne til blant de som bodde her ute i ødemarken. Men et liv som eneboer tiltalte ham ikke, og etter å ha delt sine eiendeler med de fattige, fikk kommunitetslivet hans oppmerksomhet.
Etter ørkenoppholdet dro han tilbake til Kapadokia, men også her søkte han ut i fjellområdene for å søke stillhet og kunne tilbringe lange tider i bønn.

År 362 blir han presteviet. Det skjer i Cæsarea. 14 juni 370 konsekreres han så til biskop. I år 358 samler han en gruppe av likesinnede om seg. De vil leve ut troen i et nært fellesskap med hverandre. Med i denne gruppen er hans bror, Peter. De grunnlegger en monastisk kommunitet på familieeiendommen, i Arnesi i Pontus. Med i kommuniteten er også hans mor, som på dette tidspunktet er blitt enke, og hans søster Makrina.

Dette var en tid da mange unge følte dragningen til klosterlivets radikalitet, og Baileios skulle komme til å formulere den av klosterreglene som har spilt den største rolle i Østkirken. For Basileios handlet klosterlivet om å vende tilbake til den første forsamlingens apostoliske liv - et fellesskapsliv grunnet på kjærlighet, omsorg for sin neste, arbeid, samfunnsinnsats, bønn og åndelig lesning.

Og Basileios gjorde mer enn å snakke om det, han viste et sterkt samfunnsengasjement. I nærheten av Cæsarea bygget han opp en hel liten by som ble hetene Basilia, med sykehus, hjem for foreldreløse, yrkesskoler og herberger med matservering for fattige arbeidere.

I klostrene inspirerte Basileios til en fornyelse av gudstjenestelivet. Det sier sitt om slitestyrke og aktualitet når den liturgien som han formulerte, som bærer hans navn - Basileiosliturgien - fremdeles brukes.

Basileios ble også en av de ledende arkitektene bak den utformingen av Treenighetslæren som skulle finne sted ved det andre store kirkemøtet i Konstantinopel. Et kirkemøte Basileios ikke fikk oppleve. Hans etterlatte skrifter kom likevel til å spille en avgjørende rolle når den nikenske trosbekjennelsen skulle få sin endelige utforming.

1.januar år 379 dør han, bare 50 år gammel.

Melania den yngre ønsket å leve hele livet i Guds nærhet

I dag skal vi minnes en kvinne som har satt djupe spor etter seg i den tidlige kirkens historie. Melania var bare 13 år gammel da hun ble bortgiftet til en eldre slektning. Hun ble født i Roma år 383, inn i en av byens mest berømte familier. Farmoren, med samme navn, var bereist. Hun hadde gjort pilegrimsreiser til både Egypt og Israel. I ekteskapet fikk Melania den yngre - så ble hun etter hvert kalt - to barn, men begge døde da de var riktig små. Melania viste tidlig at hun bar på en sterk lengsel etter å leve i Guds nærhet. Etter å ha vært gift i syv år innså hennes mann - Pinian - at hans kone hadde et annet kall. Med hans velsignelse trådte hun inn i en monastisk kommunitet. Pinian valgte selv samme vei. De forble gift, men levde hver for seg i sitt monastiske kall. Etter å ha solgt mye av sin eiendom, gav de bort det de tjente til de fattige, og til byggingen av et kloster.

Da Visigoterne invaderte Rom i 408 forlot Melania den yngre og hennes mor byen. Omlag to år tilbrakte de nær byen Messina på Sicilia, men år 404 legger de ut på en reise til det nordlige Afrika. Her slår de seg ned og blir værende i syv år. På denne tiden grunnla Melania den yngre to klostre - et for kvinner, og et for menn. I denne tiden ble hun også kjent med Augustin, og mellom dem vokste det frem et godt vennskap.

År 447 reiste Melania den yngre og hennes reisefølge via Aleksandria til Israel. De bodde et år i et husvære som tok imot pilegrimer. Her møtte hun blant annet den lærde Hieronymus.

Det ble ytterligere to reiser til Afrika, nærmere bestemt til Egypt, hvor Melania den yngre besøkte noen av de mest berømte ørkenklostrene. Etter disse to reisene slo hun seg ned på et eneboersted inntil Oljeberget. Her ble hun i 12 år. Her bygget hun senere opp et kloster for kvinner, og etter sin manns død også et kloster for menn.

Mot slutten av sitt liv reiste Melania den yngre til Konstantinopel. Her ble hun et redskap til sin farbrors omvendelse. Han hadde tjente ved keiserens hoff. Her lærte hun også å kjenne keiserinne Eudokia. Når denne keiserinnen senere dro på pilegrimsferd til Israel, var det Melania som tok imot henne der.

31. desember 439 dør Melania den yngre i Jerusalem.

Jesus Kristus - helt og holdent

I dag minnes vi en skomaker og Kristus-mystiker! Hjalmar Ekström (1885-1962) satte djupe spor etter seg. Jeg kom over hans skifter for noen år siden. Titlene på hans brevsamlinger: 'Den stilla kammaren' og 'Den fördolda verkstaden' tiltrakk min oppmerksomhet, og jeg ble dratt med inn i et samfunn med Kristus, som overrasket meg i sine brådjup. I disse brevene fantes det en tyngde jeg ikke fant så mange andre steder. Det måtte da være hos andre Kristus-mystikere gjennom tidene. Så ble jeg kjent med den såkalte 'Flodbergkretsen', og da var i grunnen det meste gjort!

Hjalmar Ekström (bildet) er blitt beskrevet som en av 1900-tallets mest betydningsfulle åndelige personligheter i svensk kristenhet. Han ble født i Stehag i Skåne. Han utdannet seg til diakon i Den svenske kyrkan, fikk tilbud om å bli prest, men valgte å bli skomaker i Helsingborg i stedet. Han forble ved sin lest resten av livet! Men det er ikke som skomaker han ble kjent. Det ble han for det liv han levde med Jesus!

Allerede som ung gjorde han seg djupe erfaringer med Gud. Han var bare åtte år gammel da han leste middelaldermystikeren Johann Arndt. Som tenåring ble han preget av Thomas A Kempis.

I 1922 får han kontakt med det som skulle bli kjent som Flodbergkretsen. Den bestod av lyktetenneren Carl Flodberg, lekmannspredikanten Henrik Schager, bokholderen Oskar Junge, Linnea Hofgren og andre. Tok man en liten titt i bokhyllen til Carl Flodberg, fikk man en liten anelse om hva slags krets dette var. Der kunne man finne bøker av biskop Fènelon, Madame Guyon's 'Åndelige strømmer', og hennes bok om 'Bønnen', side om side med Tersteegens 'Hellige sjelers liv', Louvifnis 'Det skjulte livet med Kristus i Gud'. Her fant man Johann Arndts prekener, Andrew Murray's bønnebøker og Thomas a Kempis.

I Flodbergkretsen lærte man kunsten å vente på Gud, man mediterte over Skriften, de åndelige klassikerne, og man ba. Dette var en bederkrets!

Men Hjalmar Ekström leste ikke bare de åndelige klassikerne. Han leste ikke minst Den Hellige Skrift, Bibelen. Hver morgen, og alltid sammenhengende. Ekström leste den igjennom en gang i halvåret. På tittelbladet til sin Bibel hadde han skrevet:

”Jesus Kristus allena! Honom helt och hållet. Inför Hans ansikte natt och dag!”

Hjalmar Ekström selv selv en del. Noe av dette ble publisert under signaturen "E" i tidsskriftet 'Det fordolda livet', som ble utgitt av Henrik Schager. I 1937 utkom hans kommentar til Salomos Høysang.

Han dør 27. desember 1962.

En bok med tittelen "Utblottelse" ble utgitt i 2007 på Eolit forlag. Den inneholder et utvalg av Ekströms skrifter. Anbefales på det varmeste. Forlaget kan du finne her:

www.eolit.se

Her finnes andre titler av ham på svensk:

http://www.artos.se/?s=Hjalmar+Ekstr%C3%B6m

Fasten opphører - gleden tar til

I dag opphører julefasten. Det er tid for feire Kristi fødsel. Den store gleden.

I Russland er det en tradisjon for å faste helt frem til den første stjernen viser seg på himmelhvelvet. Det skal minne oss - både om Betlehemsstjernen, og den lysende Morgenstjernen!

Det er noe flott at livet deles inn i ulike faser, hvor fasten og festen hører sammen, men hver til sin tid. Det skaper en god rytme i livet. I vår tid har jo ordet 'forsakelse' gått ut på dato, for de fleste, og det er ikke et ord vi støter på i noen særlig grad i noen gudstjeneste lenger. Det det er unaturlig, for vi er jo ennå ikke i mål. Fasten og forsakelsen hører troen til.