De syv munkene som gav sine liv for Jesus - og sine muslimske naboer

Jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har sett filmen 'Om Guder og mennesker'. Men det er mange. Og jeg ser den gjerne igjen.

Filmen er bygget på den sanne beretningen om de syv trappistmunkene som ble drept av en militant islamistorganisasjon i Algerie 21. mai 1996. Bildet du ser her på bloggen i dag, er ikke fra filmen. Dette er de virkelige munkene tilhørende klostret Notre-Dame de l’Atlas i Algerie. Historien om dem er historien om syv menn i radikal etterfølgelse av Jesus, som lever i en muslimsk landsby hvor de gjennom sine kjærlighetshandlinger, forsøker å være et lys. I landsbyen møtes de med åpenhet. Innbyggerne vet å sette pris på disse snille mennene som går omkring og gjør vel. Men blant islamistene er de hatet.

Historien om munkene i Atlas begynner i 1938. Da slår noen av dem seg ned i et område av Algerie som heter Tibhirine. Her vil de leve i stillhet, bønn og vennskap med sine muslimske naboer og på den måten vitne med sine liv om et kristne kallet til å leve i fellesskap og solidaritet med alle mennesker.

På 1960-tallet tynnes det i rekkene og det ser ut til at den lille kommuniteten ikke skal overleve. Flere franske klostre engasjerer seg i saken, og en ny prior velges:  bror Christian de Chergé. Under hans veiledning opplever kommuniteten en åndelig vår av fornyelse.

Bror Christian formulerte skrifter til de brødrene som ville følge ham som var gjennomsyret av evangeliet. I det han skrev møtte man den djupe medfølelsen hos et menneske, som i likhet med sin Mester, hadde begynt å se på andre - også sine fiender - med Guds øyne. Også de var skapt i Guds bilde.

Bruno, Célestin, Christophe, Luc, Michel, Paul og Christian - brødre som delte håp og glede, frustrasjon og frykt, helt frem til dagen da de kidnappes og senere tas av dage. De kunne ha valgt å reise fra den muslimske landsbyen når de mottar de første dødstruslene. De valgte å bli. Kampen var hard. De slet med frykt for det som skulle komme, men de overgav sine liv i Guds hender.

De vil aldri bli glemt. Ikke av Gud, og ikke av oss. Deres liv står som lysende eksempler for oss alle på hva som er sann, kristen nestekjærlighet og Kristus-etterfølgelse.