Armenia skulle bli verdens første kristne land. Det skjedde i år 301, da landet antok den kristne tro som Armenias offisielle religion. Evangeliet kom til dette landet, som er inneklemt mellom Tyrkia og Iran, med apostlene Taddeus og Bartolomeus.
I Armenia skulle de kristne utvikle en tradisjon for sine gudstjenester, som har sin særskilte uttrykk som er bevart helt frem til i dag.
Den tiden vi nå berører - 900-tallet - var en blomstringstid for både Armenia og landets kirke. Gregorios, som vi nå skal fortelle om, var sønn av landets erkebiskop. Tragedien rammet ham som liten, da hans mor døde. Faren måtte la det lokale klosteret ta seg av Gregorios og hans fostring. Her fikk han mulighet til å lese og studere, og han ble tidlig fascinert av de store greske og syriske teologene, som han fordjupet seg i. Med et sinn fylt og formet av denne rike og gode tradisjonen, begynte han selv å skrive.
Hymner, traktater, bibelkommentarer kom på rekke og rad. Hans forkynnelse var preget av en poetisk skjønnhet og bilderikdom. Om han hadde et favorittemne var det dette: menneskets guddommeliggjørelse. Folk elsket å lyte til ham når han forkynte Guds ord.
Det fortelles en historie om Gregorios som vi gjør vel i å huske:
"En dag kom noen av brødrene i klosteret og spurte ham: Hva kan et menneske gi Gud, som er alle tings Skaper og som omfatter alt? Gregorios ba om betenkningstid, før han kom tilbake og svarte: Sine hjertesukk!"
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar