Våre norske kristenrøtter er keltiske, derfor er det helt naturlig for oss som samles i Kristi himmelfartskapellet å minnes våre keltiske hellige, som i dag, Hl.Gall eller Gallen, den irske apostelen til Sveits. Kelterne var særdeles bevisste på to ting: bønnens store betydning og vårt misjonsansvar.
Hl.Gall var født omlag år 550, bare åtte år før Hl.Comgall grunnla det berømte klosteret i Bangor. Vi vet lite om hans barndom, ikke mer enn at han var en gudfryktig ung mann som studerte ved klosteret i Bangor. Et kloster som skulle bli kjent over hele Europa som et svært viktig lærested for den kristne tro. Navnet skrives noen ganger 'Beannchor', og stedet ble også kalt 'englenes dal', fordi Hl.Patrick har hvilt her og han så at hele dalen var full av engler. Klosteret ble kalt for 'Verdens lys', fordi så mange misjonærer fikk sin opplæring her. Klosteret i Bangor var også kjent som et bønnens og lovprisningens sted, og i år 555 startet en 24 timers bønnevake her som skulle vare ved i flere hundre år. Omlag 2000-3000 mennesker levde i dette fellesskapet og de deltok alle sammen i et vaktskifte. De baserte denne 24 timers bønnevaken på den bønn og lovprisning som fant sted i Tempelet i Jerusalem, og understreket sterkt betydningen av forbønn og tilbedelsen.
De satte opp en hovedregel som gikk ut på følgende: La mange holde seg våkne en tredjedel av alle nettene i året for å lese høyt fra Salmenes Bok, og for å synge velsignelser sammen. I hver 24 timers periode vil en tredjedel av folket be, lese Skriften og tilbe dag og natt i en turnus. Noen vil sove, mens andre vil tilbe'.
Og bønnen og lovsangen pågikk døgnet rundt. De ba for personer, om at de skulle bli frelst og helliggjort og at mennesker skulle komme ut i tjeneste. De ba for konger og de som var i høy verdighet. Dette pågikk mens det store Romerriket gikk under og Europa trådte inn i det som skulle komme til å hete 'Den mørke middelalder'. Bønnevaken i Bangor fødte frem misjonærer som skulle tråle Europa rundt med lyset fra Evangeliet. Dette ble et vekkelses- og misjonssenter av stor betydning for hele det europeiske kontinentet.
Det var i denne bønnens atmosfære Hl Gall vokste opp!
En som studerte samtidig med Hl.Gall var Columbanus. Disse to skulle senere legge ut på reisen til Sveits, og slo seg ned ved sjøen Constanse. Reisen fant sted i år 589. Etter en stund følte Columbanus seg ledet til å reise til Italia. Det skjedde mens Gall lå febersyk, og kunne ikke reise sammen med ham. Gall kjente på et kall til å leve i adskilthet. I det han kom seg fra sin sykdom, laget Gall et sted for stillhet og bønn ved elva Steinach. Han begynte med tre dagers faste, og bygget en liten steinhytte som bønnested. Dette var den ringe begynnelsen til det som skulle bli et stort kloster og til den sveitsiske byen St.Gallen! Nye munkeceller ble bygget for 12 munker, som fikk åndelig veiledning av Hl.Gall.
Hl.Gall ble kjent som en kraftfull forkynner. Det sies at han rev ned avgudsbilder, og oppmuntret de som drev med avgudsdyrkelse til å vende seg til Den levende Gud. Over alt vendte folk seg til Kristus.
Hl.Gall var selv en ivrig etterfølger av Hl.Columbanus, men de røk uklar. Hl.Gall skal ha såret Hl.Columbanus på en slik måte at de ikke kunne feire nattverd sammen. Men når Columbanus døde, sendte han sin hyrdestav til Hl.Gall som et tegn på at han hadde forsonet seg med Hl.Gall.
Hl.Gall døde 15. oktober år 645, 95 år gammel. I år er det ganske nøyaktig 1370 år siden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar