Hl. Aphrahat - en mann som elsket Skriften

På 1.påskedag - en dag som for våre syriske venner er en svær prøvelsens dag - er det godt å kunne minnes en av den syriske kirkens store åndelige veiledere, Hl. Aphrahat (2790-345). Han er gjengitt her på ikonet til høyre. Fra den syriske kirkens tradisjon kommer det nemlig en rik åndelig skatt, som foreksempel som her representert ved Hl. Efraim og Hl. Isak - og altså Aphrahat. De to førstnevnte mer kjent enn den sistnevnte.

Hl. Aphrahat fikk tilnavnet 'hakkima pharsaya' eller 'den vise perseren'. Denne Aphrahat ble født under siste delen av 200-tallet, og mest sannsynlig i Ninive, byen som omtales i Jona-boken, og som tilsvarer våre dagers Mosul i Irak. Han må tidlig ha blitt påvirket av jøder, for hans måte å legge ut Bibelen på viser at han har vært påvirket av en jødisk tolkningstradisjon.

Hl. Aphrahat tilhørte en bevegelse i den syriske kirken som kalte seg selv for 'nay qyama', som best kan oversettes: 'Paktens sønner'. Denne gruppen er et eksempel på et tidlig klosterlignende fellesskap før den monastiske bevegelsen hadde fått slå ordentlige røtter. I denne sammenhengen sto bibelundervisning og bønn i sentrum, og fellesskapet utgjorde en en vital åndelig gruppe innad i kirken. Men til forskjell fra andre lignende grupper trakk denne kommuniteten ikke seg bort fra det hverdagslige liv, men levde midt i samfunnet.

Hl. Apgrahat ble også prior for klostret Mar Mattai, og ble senere biskop. Han uttrykte selv at hans største ønske var å være en som levde etter Skriften. Hans forfatterskap gir oss et innsyn i den djupe åndelige visdommen som fantes i den tidlige syriske kirken.

Jakob Baradeus - biskopen som reddet kirken i Syria

I dag feirer Den syrisk ortodokse kirke, her ved sin patriark Mor Ignatios Zakka I Iwas, en av sine største åndelige skikkelser, Jakob Baradeus (500-578). Han var biskop i Edessa fra 543 og frem til sin død.

Denne Jakob vokste opp i Tela Mauzalat som ligger øst for Edessa. Stedet var også kalt Constantia. Her var hans far, Theophilus Bar-Manu, prest. En stor del av sin oppvekst tilbrakte han i et lokalt kloster. Abbeden, Eustathius, tok seg godt av ham, og han lærte gresk og syrisk litteratur å kjenne. Jakob ble også opplært i streng askese, og ble kjent for sin selvdisiplin. Da hans foreldre døde, overgav han huset og alt han eide til tjenerne hans foreldre hadde hatt. Han beholdt ikke noe selv. En tid etter ble han presbyter, og ryktet om hans gode hengivenhet til Gud nådde keiserinne Theodora i Konstantinopel.

Jakob ble så kalt til Konstantinopel. Det var med stor motvillighet han gav seg i vei. Fremkommet lot han seg ikke affisere av livet i det keiserlige hus, men dro seg tilbake til et kloster der han levde i en avsidesliggende klostercelle de tre år han befant seg i hovedstaden i det bysantinske riket.

Den syriske kirken gjennomgikk på denne tiden store prøvelser. Keiser Justinianus hadde avsatt mange av biskopene som vegret seg for følge vedtakene som ble fattet ved kirkemøtet i Khalkedon. Dette førte selvsagt til en stor mangel på åndelig lederskap blant de troende. Noen steder var det så ille at de ikke kunne feire eukaristien.

Keiserinne Theodora innså alvoret i situasjonen. På nytt tok hun kontakt med Jakob Baradeus. Hans oppdrag ble å gjenopprette Den syriske kirken. Noen syriske biskoper som befant seg i husarrest i Konstantinopel viet nå Jakob til biskop. Rent formelt ble hans episkopat knyttet til Edessa, men på grunn av den vanskelige situasjonen som kirken befant seg i fikk han vide fullmakter.

Det er interessant å se nærmere på det navnet han bar: Baradeus kommer av den kappen han bar, som var laget av hestehår! Han alltid enkelt kledd, nærmest for en tigger å regne. Etter at Jakob var blitt viet til biskop la han ut på en rekke lange reiser, for å bygge opp igjen kirken. Til fots vandret han gjennom Lille-Asia, Syria, Messopotamia, ja helt bort til Armenia og grensen til daværende Persia. Han satte mot i de troende over alt hvor han kom, og han innsatte presbytere der hvor det var behov for dette. Hans biograf sier at han viet et særdeles stort antall prester: 80.000! Blant dem var det også 89 biskoper, og to patriarker.

Jakob Baradeus var den ubestridte lederen for Den syrisk ortodokse kirken i denne utfordrende tiden, med stor kirkevekst. Han har etterlatt seg en egen liturgi, den såkalte Jakob-liturgien. I forbindelse med en reise til Egypt blir han syk og dør.

Et møte med den syriske spirtualiteten

I dag er det en av den syriske kirkens hellige menn vi minnes, Philoxenos av Mabbug (ca 430-523). Han var født i landsbyen Tahal i regionen Beth Garmai i Persia (Iran), som ligger øst for Tigris. På grunn av forfølgelse flyttet familien til Tur Abdin, hvor Philoxenos ble munk. Han studerte sammen med den hellige Jakob av Sarug i Urhoy og senere i Mor Gabriel klosteret i Tur Abdin.

Årene som fulgte etter kirkemøtet i Khalkedon (451) var stormfulle år for syriske kirken. Philoxenos ble en ivrig tilhenger av det som er blitt kalt for Miaphystimen, også kalt Henophystimen. Det er snakk om en kristologisk formulering i den orientalsk ortodokse kirke som ulike kirker sluttet seg til under de tre første økumeniske kirkemøtene. Miaphytismen er et syn hvor man hevder at i personen Jesus Kristus er det guddommelige og det menneskelige forent i en enkelt natur (physis), og de to er forent uten adskillelse, uten forvirring og uten veksling.

I år 485 blir Philoxenos vigslet til biskop av Mabbug, et sted nær Malatya, som i dag ligger i Tyrkia i provinsen Elazig. Det er sansynligvis under de tidlige årene av sitt episkopat at Philoxenos skrev sine 13 homilier om det kristne livet.

Senere henga Philoxenos seg til en ny gjennomgang av den syriske versjonen av Bibelen, og i 508 gav han ut den såkalte Philoxenske versjonen. Denne Bibelen ble godt mottatt av de syriske miaphytistene i det sjette århundre. Bare evangeliene og deler av profeten Jesaja er i dag bevart av denne bibelutgaven.

Philoxenos skrev mye, blant annet kommentarer til evangeliene. Han var i sin samtid kjent for sin praktiske utleggelse av det kristne livet.