'Guds hånd dekker våre sørgende øyne, men hånden var gjennomstunget fra verdens begynnelse'

Jeg har tenkt mye på den gamle mannen med det milde og gode ansiktet, som kjæler med pus på fanget. Det er fordi han er blitt meg til stor hjelp i mitt åndelige liv. Nei, jeg har aldri møtt ham. Han døde i 1970, to år før jeg selv ble en kristen, 67 år gammel. Faktisk minner han meg litt om min far som døde 63 år gammel. For ikke å snakke om min åndelige far, en pinsevenn som ble over 90 år gammel. Utseendemessig er de nesten prikk like.

Jeg snakker om Paul Evdokimov, en beder. Han sa det slik: 'Det holder ikke å be, man må bli bønn'.

Det er gjennom boken 'Den dåraktiga Gudskärleken' jeg er blitt kjent med Evdokimov. Han tilhørte den russiske kultureliten med djupe røtter i ortodoks teologi.

Han het opprinnelig Pavel Nikolakevitsj og ble født i St.Petersburg den 2.august 1903. Faren var kavalerioffiser men ble myrdet av en forvirret soldat. Det var den gudfryktige moren som innførte ham i teologien. Etter den russiske revolusjonen og borgerkrigen, kom han etter hvert til Frankrike, der han senere ble professor ved det ortodokse Insitut Saint-Serge i Paris. Samtidig var han engasjert i økumenisk arbeid, ikke minst blant flyktninger, ofte studenter, og for dem var han på mange måter en 'startets' - en åndelig veileder.

Fransk ble hans språk. Hans stil er både meditativ, ja, nærmest som en lovsang. Han er blitt beskrevet som 'et vitne om skjønnheten', og selv beskrev denne teologen mennesket som 'et liturgisk vesen'.

Han var en original tenker. Han snakket om 'det indre klosteret', og var svært tydelig på at makt og kirke ikke hørte sammen og han var virkelig sterkt knyttet til Bibelen og til kirkefedrene. Dette var kildene han øste friskt vann fra. Han vendte stadig tilbake til denne tanken:

'Guds hånd dekker våre sørgende øyne, men hånden var gjennomstunget fra verdens begynnelse'

Under krigen engasjerte han seg for forfulgte jøder, politiske fanger og andre ofre for nazismen. Han valgte selv ikke å bli ordinert til prest, men brukte mesteparten av sitt liv i en diakonal tjeneste. Samtidig skrev han bøker. Men først og fremst levde han kristenlivet, ikke som en teori, men virkelig som levd liv. PÅ 1950-1960 tallet ledet han et hjem for flyktninger, studenter fra den tredje verden og ungdommer med problemer.

I dag minnes vi ham i Ekumeniska kommuniteten, som jeg er medlem av. Paul Evdokimov døde 16.september 1970.

- I så fall er det jeg som er Kirken!

I dag feier vi han som er blitt kalt for Den bysantinske teologiens far, Maximos Bekjenneren (580-662). Denne teologien er befriende annerledes enn mye av den vestlige. La meg gi deg et eksempel:

En av de fremste kjennerne av Hl.Maximos var Paul Evdokimov (1901-1970), professor ved det ortodokse instituttet, Saint Serge i Paris. I boken 'Den dåraktige Gudskjærligheten', utgitt på svensk i 2001, kommenterer Evdokimov forskjellen mellom den klassiske definisjonen av ordet 'frihet' og definisjonen som Maximov gir: Mens den klassiske definisjonen på frihet handler om muligheten til å velge, fastslår Maximos Bekjenneren det motsatte. 'Behovet for å velge er, sier han, fattigdom, en følge av syndefallet. Den sanne friheten er en udelt fokusering, helt og holdent orientert mot det Gode, som ikke kjenner til noen undring eller tvil. På hellighetens nivå opphører vår valgmulighet til å sette vilkår for friheten. Den fullkomne følger det Gode umiddelbart, spontant, og befinner seg bortenfor alle valg'. (Paul Evdokimov: Den dåraktiga Gudskärleken, Artos 2001, side 72)

Tilnavnet 'bekjenner' var et navn den tidlige kirken gav martyrene. De var 'bekjennere' med sitt blotte liv. Men Maximos var ingen martyr i ordets vanlige forstand. Han ble martyr blant sine egne - et offer for kirkelig makt. Maximos ville nemlig ikke gjøre noen former for kompromiss med sin overbevisning.

Det var i en familie med gode kontakter inn i de keiserlige palassene at Maximos ble født omkring år 580. Maximos var en person som ble lagt merke til. Keiseren i Konstantinopel sørget for å ansette ham som sin statssekretær. Nå ble han ikke der lenge. Når perserne invaderer Midtre-Asia flykter han til Nord-Afrika. Vi skriver år 626.

Seks år senere - i år 632 - trer han inn i et kloster i Karthago. Her finner han vennskap og god åndelig veiledning hos klosterets abbed, fader Sofronios. Kontakten med ham skulle bli helt avgjørende for Maximos.

Det var urolige tider. Og denne Maximos skulle stå stødig midt oppe i tumultene. Han ble hovedpersonen i en teologisk strid som drev ham ut på en pilegrimsferd over tre kontinenter og som påvirket hele kristenheten. Striden handlet om troen på Jesus som sann Gud og sant menneske - uten sammenblanding, forveksling eller forandring. Det hele skulle først løses på det sjette økumeniske kirkemøtet i 680.

Jeg kjenner på en djup takknemlighet overfor denne Maxomos og alle biskopene som tydeliggjorde hva sann kristen tro er. Hvor hadde vi vært i dag uten dem? Sannsynligvis i klørne på mennesker som vek bort fra den tro som en gang for alle er overgitt de hellige.

På denne tiden hadde nemlig en ide bredt om seg, den såkalte monotheletismen. Den gikk ut på at Jesus bare hadde en vilje, nemlig den guddommelige. Jesus delte med andre ord ikke menneskenes kår i alt.

Maximos kunne aldri godta en slik tanke. Om det var slik at Gud i Kristus ikke delte alt menneskelig, hvordan kunne da alt menneskelig bli frelst gjennom Jesus?

I sin landflyktighet kom noen som representerte keiseren til ham og sa:

'Du står helt ensom. Keiseren er imot deg. Paven i Rom er imot deg. Du står utenfor Kirken!'

Da svarte Maximos:

'Nei, i så fall er det jeg som er Kirken'.

Er dette hovmod? Nei, Maximos hadde rett. Keiseren og paven tok feil!

Men kampen har hard. Fordi han motsatte seg det keiserens og pavens syn, fikk han høyre hånden saget av og tungen skåret ut! Så landsforvises han. Til Svartehavets østkyst. Her dør han i år 662.

Når så den samlede kristenheten møtes i Konstantinopel i 680 til det sjette økumeniske kirkemøtet fikk Maximos sin anerkjennelse og gjenopprettelse.