'Guds hånd dekker våre sørgende øyne, men hånden var gjennomstunget fra verdens begynnelse'

Jeg har tenkt mye på den gamle mannen med det milde og gode ansiktet, som kjæler med pus på fanget. Det er fordi han er blitt meg til stor hjelp i mitt åndelige liv. Nei, jeg har aldri møtt ham. Han døde i 1970, to år før jeg selv ble en kristen, 67 år gammel. Faktisk minner han meg litt om min far som døde 63 år gammel. For ikke å snakke om min åndelige far, en pinsevenn som ble over 90 år gammel. Utseendemessig er de nesten prikk like.

Jeg snakker om Paul Evdokimov, en beder. Han sa det slik: 'Det holder ikke å be, man må bli bønn'.

Det er gjennom boken 'Den dåraktiga Gudskärleken' jeg er blitt kjent med Evdokimov. Han tilhørte den russiske kultureliten med djupe røtter i ortodoks teologi.

Han het opprinnelig Pavel Nikolakevitsj og ble født i St.Petersburg den 2.august 1903. Faren var kavalerioffiser men ble myrdet av en forvirret soldat. Det var den gudfryktige moren som innførte ham i teologien. Etter den russiske revolusjonen og borgerkrigen, kom han etter hvert til Frankrike, der han senere ble professor ved det ortodokse Insitut Saint-Serge i Paris. Samtidig var han engasjert i økumenisk arbeid, ikke minst blant flyktninger, ofte studenter, og for dem var han på mange måter en 'startets' - en åndelig veileder.

Fransk ble hans språk. Hans stil er både meditativ, ja, nærmest som en lovsang. Han er blitt beskrevet som 'et vitne om skjønnheten', og selv beskrev denne teologen mennesket som 'et liturgisk vesen'.

Han var en original tenker. Han snakket om 'det indre klosteret', og var svært tydelig på at makt og kirke ikke hørte sammen og han var virkelig sterkt knyttet til Bibelen og til kirkefedrene. Dette var kildene han øste friskt vann fra. Han vendte stadig tilbake til denne tanken:

'Guds hånd dekker våre sørgende øyne, men hånden var gjennomstunget fra verdens begynnelse'

Under krigen engasjerte han seg for forfulgte jøder, politiske fanger og andre ofre for nazismen. Han valgte selv ikke å bli ordinert til prest, men brukte mesteparten av sitt liv i en diakonal tjeneste. Samtidig skrev han bøker. Men først og fremst levde han kristenlivet, ikke som en teori, men virkelig som levd liv. PÅ 1950-1960 tallet ledet han et hjem for flyktninger, studenter fra den tredje verden og ungdommer med problemer.

I dag minnes vi ham i Ekumeniska kommuniteten, som jeg er medlem av. Paul Evdokimov døde 16.september 1970.