Bederen og Kristus-mystikeren Charbel av Libanon

I dag feirer vi minnet om en svært viktig skikkelse blant de såkalte maronittene: hellige Charbel Makhlouf (1828-1898). Dette er en orientalsk katolsk gruppe som finnes blant annet i Libanon. For det er her, i en fattig kristen familie i en fjellandsby i Libanon, at Charbel Makhlouf blir født 8.mai 1828. Han er kjent for sin hellighet.

Han het opprinnelig Youssef Antoun Makhlouf. Sammen med fire søsken, far Antoun Zaarour og mor, Brigitta, vokste han opp i landsbyen Bekaa Kafra, sannsynligvis den høyest liggende landsbyen i de libanesiske fjellene. Hans far, en esel-driver, døde i august 1831. Moren fikk dermed eneansvaret med å fostre og holde liv i barna og seg selv. Hun giftet seg etter en tid med en mann som ble prest i landsbyen.

Den unge Youssef ble oppdratt i et gudfryktig hjem. Allerede som ung bar han på en djup lengsel etter å leve i bønn og adskilthet. Han leste helgenbiografier og ble sterkt grepet av deres liv og tro, og ville leve som dem. At to av hans onkler levde som eneboere bidro nok også sterkt til dette. Som en liten gutt fikk han gjeteransvaret for familiens sauer og geiter, og han tok dem ofte med til en grotte i nærheten. I denne grotten kunne han tilbringe en hel dag i bønn.

23 år gammel trådte han inn i klosteret Notre Dame de Mayfouk for å begynne sin opplæring som munk. Han ble senere overført til Hl.Marons kloster i Annaya, i nærheten av Beirut og i 1853 avla han sine monastiske løfter. Han tok navnet Charbel, etter en kristen martyr fra Anitokia med samme navn, som levde i det 2. århundre.

Nå begynte han å studere filosofi og teologi. Seks år senere ble han ordinert prest. I syv år tjenestegjorde han i en menighet oppe i fjellene i Annaya.

Men hele tiden bar Charbel på en djup lengsel etter å få trekke seg tilbake for å leve i bønn og adskilthet. Etter mange år ble eremittkallet hans akseptert og han fikk kirkens tillatelse til å trekke seg tilbake til fjellene. I hele 23 år levde han i total ensomhet på et eneboersted i nærheten av Annaya.

Vi kan ikke nevne Charbel uten å nevne hans kjærlighet til Herrens måltid. I løpet av sine 39 år som prest feiret han eukaristien hver eneste dag. Hver gang forberedte han seg i timesvis og i takksigelse etterpå.

Charbel er kjent for sitt hellige liv. Han døde julaften 1898. Etter begravelsen var graven hans omgitt av et strålende lys i 45 dager. Det ble bevitnet av et stort antall mennesker, og ingen kunne gi noen forklaring på lyset.

Profetens gave

'Profetens gåva, att inte låta sig berusas av nuet men bevara visionen av slutet, ger honom ett seende alla inte har tillgång till. Han vet att när natten är som mörkast börjar dagen. Han hjälper oss att se Guds härlighet där vi inte väntat oss att finna den.

Det är en nåd att möta en profet: seendet förbättras, tanken får ljus, stegen stadga.'

Peter Halldorf (bildet)

Vær mild

'Ikke vær hard mot din bror, for alle blir vi overvunnet av onde tanker'.

Hl.Moses den sterke, også kjent som  Moses den sorte. (330-405). Asketisk munk og prest i Egypt, en av ørkenfedrene.

'Vær varmhjertet mot hverandre i broderkjærlighet. Kappes om å hedre hverandre!' (Rom 12,10)

'Fremfor alt, ha inderlig kjærlighet til hverandre, for kjærligheten skjuler en mengde synder'. (1.Pet 4,8)

Helligåndens kirke

I en av bokhyllene i stua vår finnes det et monumentalt verk med tittelen: 'The Church of the Holy Spirit'. Den er skrevet av den ortodokse teologen Nicholas Afanasiev (bildet). Her utlegger han sin visjonære teologi av en kirke som på samme tid er eukaristisk og karismatisk.

I dag feirer vi hans minnedag, og med stor glede og takknemlighet.

For Nicholas Afanasiev forankrer hele sin teologi og sin visjon i Det nye testamente og i de apostoliske fedrene fra 100-tallet, ikke minst hos Ignatios av Antiokia. Uten Den Hellige Ånd er det ikke snakk om noen kirke, og kirken er eukaristi - takksigelse til Gud. En evig pågående tilbedelse. Visjonen til Afanasiev er både himmelsk og jordisk. Vår jordiske gudstjeneste knyttes sammen med den himmelske.

Afanasiev, som ble født i Edessa i 1893, hadde en brennende kjærlighet til kirken. Den var hans mor. Hans motto hentet han fra Ireneus av Lyon (200-tallet) som sa: 'Der kirken er, der er Guds Ånd, og der Guds Ånd er, der er kirken med alle nådegavene'.

Hans far var advokat, men døde tidlig. Nicholas Afanasiev og hans søster vokste derfor opp sammen med sin mor og mormor. Han ble tidlig interessert i medisin og matematikk. På grunn av den russiske revolusjonen i 1917 ble han og familien tvunget til å flykte. Afanasiev tok en doktorgrad i Beograd i 1925, etter å ha giftet seg, og begynner så å undervise i Makedonia.

Så, i 1930, blir han lærer ved det nystartede ortodokse universitetet St.Serge i Paris. Her underviser han i kirkerett og kirkehistorie. 10 år senere vies han til prest og begynner sin pastorale gjerning blant de russiske emigrantene i Sør-Frankrike. Senere også i Tunis. I 1947 reiser han tilbake til Paris for å fortsette som lærer.

Ved siden av boken jeg har nevnt: 'Den Hellige Ånds kirke', skrev han også 'Trapeza Gospodnia', eller 'Herrens måltid'. Den utkom i 1952. Det finnes også en essay-samling, med John Meyendorrf som redaktør: 'The Church Which Presides in Love', som ble utgitt i 1992. Den handler om ekklesiologien i den tidlige kirken.

Nicholas Afanasiev sovnet stille inn på Herrens dag den 4. desember 1966.

Et liv i etterfølgelse

Dagen i dag er spesiell for meg. Det er nemlig minnedagen til Charles de Foucauld, eller Bror Charles av Jesus. En 'moderne' kristen martyr, men mer enn det: Et sterkt vitnesbyrd om levd liv, kroppsliggjort tro, et eksempel til etterfølgelse.

Bror Charles av Jesus har vært og er en sterk påvirkningskilde for eget levd liv.

Neste år er det 100 år siden han gav sitt liv for Jesus - i Tamanrasset i Algerie. Han levde blant tuareg-folket i Sahara. Det var et stillferdig liv, med daglig gudstjenestefeiring og i uegennyttig tjeneste for de minste av minste. For det var her, på det bror Charles kalt, 'den nederste plassen', at man fant Jesus.

1.desember 1916 ble bror Charles dratt ut av den gamle borgen han bodde i av en gruppe bevæpnede banditter under ledelse av El Mandani ag Soda, som hadde forbindelse med Senussi-beduinene. Deres intensjon var å kidnappe bror Charles, men i det bandittene ble forstyrret av to vakter ved borgen, skjøt en av dem, den 15 år gamle Sermi ag Thora, bror Charles i hodet. Han døde umiddelbart. En mann var vitne til det brutale drapet, og har senere kunnet fortelle hva som virkelig skjedde.

Her er en artikkel jeg skrev om bror Charles i 2006. Den er fortsatt aktuell:

Broder Charles, som fremstår som vår tids Frans av Assisi, endte sitt liv som martyr, drept av en 15 år gammel muslimsk gutt i Tamanrasset i Saharas ørken. En av hans leveregler lød slik: "Hvert øyeblikk leve den dag som er nå som om jeg samme kveld skulle dø som martyr. Bare en ting er nødvendig: å gjøre det som Jesus aller helst vil. Stadig forberede seg for martyrium og ta i mot det uten antydning til forsvar av seg selv, slik som Guds Lam, og gjøre det i Jesus, som Jesus og for Jesus." Broder Charles het egentlig Charles de Foucaulds, og kom fra gode kår i Frankrike. Men et radikalt møte med Jesus forvandlet hans liv så totalt, at han ikke hadde noe annet ønske enn å tilhøre og følge Jesus med hele seg. Derfor ble hans navn Broder Charles av Jesus. Ingen steder i kristenheten fant Charles de Foucaulds det han lette etter. Derfor modnet etter hvert tanken om å starte et nytt fellesskap av mennesker, en ny "orden" som var i tråd med det kall han kjente på. I september 1893 hadde han satt ned på papiret en liten skisse. Grunntanken var at han så trofast som mulig ville forsøke å etterligne Jesu liv i Nasaret. "Den største kjærligheten til vår Herre viser seg i viljen til å etterligne den elskede Mesteren," sa broder Charles. Hva disse ordene virkelig innebar, beskriver han på denne denne måten: "Man gjør det som vår Frelser gjorde under sitt liv i Nasaret, det vil si: Han arbeidet med sine egne hender. Han levde verken av innsamlede almisser eller offergaver eller andres arbeid. Man lyder de råd som vår Frelser har gitt oss. Man får ikke eie noe, ikke kjempe for sin egen sak eller klage, man skal dele alt og leve en dag, et øyeblikk ad gangen - så enkelt som det overhode er mulig å gjøre det."

Noe kloster skulle ikke bygges, for et kloster betydde at man eide noe. Charles de Foucauld og hans medbrødre skulle tvert i mot leve ute blant menneskene og under de samme vilkår som de - av kjærlighet til Herren. Og livet i dette ordensfellesskap skulle bæres oppe av brødrenes og søstrenes bønn. Og om bønnen har Broder Charles sagt, og han legger ordene i Jesu munn:

"Å be er fremfor alt å tenke på Meg og elske Meg... jo mer man elsker Meg, jo mer ber man. Bønnen det er oppmerksomheten hos den sjel som i kjærlighet konsentrerer seg om Meg; jo mer oppmerksomheten er fylt av kjærlighet, desto bedre er bønnen."

Broder Charles var opptatt av at man til stadighet skulle lese evangeliene. "For at man i Ånden alltid skal ha Jesu handlinger, ord og tanker nærværende, og på grunn av dette kunne tenke, tale og handle som Jesus." En dag opplevde han at Kristus selv kom til ham og sa: "Arbeid for verdens frelse og gjør det som min mor Maria - uten ord i all stillhet. Gå og arbeid blant dem som ikke kjenner meg og gi dem evangeliet gjennom ditt eksempel."

Broder Charles tok Jesus på ordet. Skulle han leve som Jesus, måtte han ta den plassen ingen andre ville ta. "Den nederste plassen finner man gjennom å etterligne Jesu fattige liv som enkel arbeider i Nasaret," kunne han si.

Det finnes, mente Charles de Foucauld, forbilder for et autentisk kristent liv. Det var ikke nok for ham at han på en indre måte tilhørte Jesus og var forenet med ham. Jesus var så levende for Charles, at han også ville leve et liv i ytre likhet. En imitatio i nesten bokstavelig mening. Fra sin omvendelse helt frem til sin død, uansett hvordan livet artet seg for ham, så var denne imitatio bestemmende for hans handlinger. Og her kom fattigdommen til å spille en viktig rolle- Charles de Foucauld var helt og fullt overbevist om at den hadde preget Jesu tause år i Nasaret, der han levde som venn og broder til de fattigste blant de fattige. Slik tolket han evangeliet.

"Det er mulig gjennom eksempel, gjennom godhet, bønn og fellesskap, gjennom tålmodighet og mildhet, ja mer gjennom eksempel enn ord, hjelpe mennesker som ikke tror, til et kristent liv," sa Broder Charles. Å leve som Jesus i Nasaret var og ble hans forbilde - men Nasaret, det innså han snart, fantes overalt der det fantes mennesker, som behøvde Jesu kjærlighet. Det gjaldt spesielt alle som levde på samfunnets skyggeside eller langt borte fra kristen sjeleomsorg.

Han forlot Frankrike og dro til Algerie. Målet for reisen var Beni-Abbès, en oase med en fransk garnison Her finner vi broder Charles kledd i en hvit tunika som folket i oasen. På brystet er det festet et rødt kors, hvilende på et hjerte.

Om å dømme og dens konsekvenser

'Vær forsiktig så du ikke dømmer, for da tillater Gud at nåden trekkes tilbake og lar deg falle, slik at du skal bli ydmyket og kunne se dine egne feil'.

Elder Joseph the Hesychast

Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

'Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt. Etter dommen dere dømmer med, skal dere selv få dom, og i samme mål som dere selv måler opp med, skal det også måles opp for dere. Hvorfor ser du flisen i din brors øyne, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til? Eller hvordan kan du si til din bror: La meg ta flisen ut av øyet ditt når det er en bjelke i ditt eget øye? Din hykler! Ta først bjelken du av ditt eget øye! Da vil du se klart nok til å ta flisen ut av øyet til din bror'. (Matt 7,1-5)

To og to

'Når Herren Jesus sendte ut sine disipler for å forkynne, sendte Han dem ut to og to. To understreker kjærlighetens uttrykk. Ved å sende dem ut to og to ønsket Herren at de skulle lykkes ved å vise broderlig kjærlighet. 

Hvis de mislykkes i å vise broderlig kjærlighet, så ville deres tjeneste, deres misjon og deres gjerning være ubrukelig'.

Pave Tawadros II

Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen