Hengivenhet

"Når den hellige Benedikt i sin klosterregel nevner bønnen skriver han: 

'Vi tror at Gud er allestedsnærværende, og at Herrens blikk når overalt, det følger onde og gode.'

Samme tanke måter oss hos ørkenfedrene - 'Gud er her, Gud er overalt.' - og i Salmene: 'Bakfra og forfra omgir du meg, du har lagt din hånd på meg.' (Salme 139,5)

Bønnens oppgave er altså ikke å dra Gud til seg eller lete Ham opp. Gjennom bønnen på den særskilte plassen og tiden - tidebønnen - øver vi oss i å oppdage dette nærværet. 

Overgivelsen til en daglig tidebønn gjør oss enda mer bevisste på at hele livet er en gudstjeneste.

Den som vet det, og lever i det lyset, erverver en holdning av hengivenhet i alt det hun gjør. Hverdagens trivialiteter blir en vei 'der hjertet utvider seg og man løper Guds buds vei i kjærlighetens uutsigelige sødme,' for å sitere Benedikt."

Peter Halldorf (bildet) i en fastebetraktning. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen.

Matta al-Miskin symposium i Bose klosteret

10 år etter at fader Matta al-Miskin sovnet inn ble det i helgen 20.-22. mai holdt et symposium i Bose-klosteret i Italia om arven etter den koptiske kirkelederen.

Fader Matta var en av vår tids mest betydningsfulle fornyere av den monastiske tradisjonen fra ørkenfedrene og har etterlatt seg et omfattende forfatterskap som omhandler bibelkommentarer som litteratur om spiritualitet.

I symposiumet, som samlet 120 deltagere, medvirket professor i kirkehistorie ved Lunds universitet, Samuel Rubenson, og preses for den Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby, pastor Peter Halldorf.

Foto: Ekumeniska kommuniteten.

Om profetisk inspirasjon og bedømmelse

Tidsskiftet Pilgrim inviterer til tre Bibeldager på Nya Slottet Bjärka Säby med Peter Halldorf, 20.-22.juli.

Tema: Når profet står mot profet

med undertittelen: Om profetisk inspirasjon og åndelig bedømmelse.

Klikker du på annonsen får du nærmere informasjon om hvordan du melder deg på.

Det vi får vite

Dagens fastebetraktning av Peter Halldorf (bildet) synes jeg var så god at jeg måtte oversette den til norsk:

'Hvorfor må vi vente? Det får vi sjelden vite. Det vi får vite gjennom eksemplene i de bibelske fortellingene - og ikke minst gjennom Jesu egne ord - er den som venter i innstendig bønn aldri gjør det forgjeves.

Selv om bederen selv ikke vet det - Gud gir oss ingen speil der vi kan kikke på vår egen sjel - blir den som ber forvandlet av sin bønn for andre. Bederen erverver en indre klarhet som gjør hans tale til et klart vann når tiden er inne til å åpne munnen'. 

Profetens gave

'Profetens gåva, att inte låta sig berusas av nuet men bevara visionen av slutet, ger honom ett seende alla inte har tillgång till. Han vet att när natten är som mörkast börjar dagen. Han hjälper oss att se Guds härlighet där vi inte väntat oss att finna den.

Det är en nåd att möta en profet: seendet förbättras, tanken får ljus, stegen stadga.'

Peter Halldorf (bildet)

Peter Halldorf til Hamar søndag

Peter Halldorf (bildet) kommer til Hamar i morgen, søndag 15. november.

Det inviteres til seminar i Ynglingen kl.18.00-19.45 med tema: 'Hvor god du er mot dine barn. Om å gjøre sitt liv til en lovsang for Gud'.

Anbefalt pris kr 100,-

Kl.20.00 blir det eukaristisk tidebønn i Hamar domkirke.

Alle er hjertelig velkommen!

Et mjukt hjerte og Den Hellige Ånd

'Når hjertet vårt blir mjukt vet vi at Den Hellige Ånd har vært på besøk'.

Peter Halldorf

Dragningskraftens mysterium

I dag leste jeg noe av Peter Halldorf (bildet) som gjorde meg så godt, så jeg valgte å oversette det til norsk. Det er hentet fra fastebloggen til Halldorf:

Kirkens, og dermed den kristnes fremste kjennetegn er at hun hver dag er underkastet døden og oppstandelsen. 'Men døde vi med Kristus, da tror vi også at vi skal leve med ham'. (Rom 6,8) 

Her er hemmeligheten til hva fader Matta al-Miskin kalte 'dragningskraftens mysterium'. Med Jesu ord: 'Når jeg blir opphøyet fra jorden, skal jeg dra alle til meg'. (Joh 12,32) Kirkens kall, og dermed den kristnes, er å forene alt i Kristus. Å leve slik at alle dras til Kristus og inn i Kristus. Først da er hun tro sitt sanne vesen, hun er Kristi kropp her på jorden.

Derfor finnes det ingen annen vei å gå om kirken skal bli ett, sier fader Matta, enn svakhetens og dødens. 'Enheten kommer til å fullbyrdes og oppfylles gjennom at hver kirkes 'jeg' dør slik at Kristi 'jeg' kan leve i dem'.

For å kunne gå denne veien som vi stadig viker av fra, korsets som leder til oppstandelse, må vi feste blikket på de hellige, de utvalgte og skjulte som finnes i hver kirke, selv om de gjør alt for å unngå å bli oppdaget. Fader Matta skriver:

'Først da vi setter vårt håp til de fattige, de ydmyke, de minste, de renhjertede og de som elsker den fred som bare Kristus kan gi, blir det mulig å nå den sanne kristne enhet som gir verden liv.

Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen/2015

Foto: NMU

Peter Halldorf i Jesus Church søndag 26. april

Lederen for den økumeniske kommuniteten i Bjärka Säby, Peter Halldorf (bildet), taler i Jesus Church i Markus kirke i Oslo, søndag 26. april kl.11.00

Peter Halldorf (bildet) er på en turne i Norge i forbindelse med lanseringen av boken: 'De fulgte Jesus', som han har skrevet sammen med sønnen Joel.

Luther forlag skriver om denne boken:

"Peter og Joel Halldorf har skrevet en bok om troens forbilder og vitner - ett for hver dag i året. I den norske oversettelsen er noen av kortbiografiene erstattet med nyskrevne norske biografier ført i pennen av Dagfinn Stærk. La deg inspirere av Marie Monsen, Børre Knudsen, St. Sunniva, Edin Løvås, Annie Skau Berntsen, Ludvig Karlsen og Arnfinn Haram - for å nevne noen.Gjennom denne boken har vi fått en unik samling med trosstyrkende forbilder. Fra ulike tidsepoker, land og kulturer vitner de om den ene tro på den samme Herre. Deres liv inspirerer oss alle til å grave djupere etter troens røtter, til hjelp i vår daglige etterfølgelse av Jesus."

Kjærlighetens offer

'Et av evangeliene i den andre søndagen i fasten er fortellingen om kvinnen i huset til Simon som salver Jesus med kostbar olje. (Mark 14,3-9)

Å sløse sitt hjertes kjærlighet på Jesus er å utøse en usynlig salvelse over Hans hode, en handling som i seg selv er frelsende.

Hver slik handling, gjør Hans offer, i kjærlighet, synlig og virksom i verden'.

(Peter Halldorf i Fastebloggen)

Jesus blir salvet i Betania:

'Jesus var i Betania hos Simon den spedalske. Mens de lå til bords, kom det inn en kvinne med en alabastkrukke med ekte og kostbar nardussalve. Hun brøt krukken og helte salven ut over hodet hans. Noen som var der, sa forarget til hverandre: «Hva skal denne sløsingen med salve være godt for? Salven kunne vært solgt for mer enn tre hundre denarer og pengene gitt til de fattige.» Og de snakket strengt til henne.  Men Jesus sa: «La henne være! Hvorfor plager dere henne? Hun har gjort en god gjerning mot meg.  De fattige har dere alltid hos dere, og dem kan dere gjøre godt imot så ofte dere vil, men meg har dere ikke alltid.  Hun gjorde det hun kunne. Hun har på forhånd salvet kroppen min til gravferden.  Sannelig, jeg sier dere: Overalt i verden hvor evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne.» 

Gregorios av Nyssa

Jeg vet ikke om noe som er så mye mer stemningsfullt en Søsterkirkene på Gran i lett snødrev, en gudstjeneste fylt av lovsang, røkelse, brødsbrytelse og så gå ut for så å oppleve at det snødekte landskapet er badet i sollys.

Slik var det på Gran på Hadeland i dag når Kirkelig Fornyelse satte hverandre stevne, og Den Nordisk Katolske kirken holdt sin messe. Men en kjenner jo samtidig på sorgen over at Guds folk møtes, men vi kan ikke bryte brødet sammen.

Jeg dro for å høre Peter Halldorf tale, og det var velgjørende, som vanlig. Halldorf hadde tema: 'Vår tro är i samklang med eukaristin, och eukaristin befäster vår tro'. Spennende, og med Halldorf blir det også så veltalende og kunnskapsrikt. Han tok utgangspunkt hos fader Leo Gillet.

I forbindelse med gudstjenesten var det også satt frem et vakkert ikon av Gregorios av Nyssa, hvis minnedag det er i dag, og det er det denne artikkelen handler om!

Her er hva jeg skrev om denne Gregorios i fjor på denne bloggen:

'Hva innebærer det å se Gud', spør den hellige Gregorios av Nyssa? Han svarer: 'Det innebærer at man aldri får sitt begjær mettet'.

I år er det ganske nøyaktig 1620 år siden han sovnet inn.

Vi forbinder begrepet 'sjelens mørke natt' med Johannes av Korset. Og det er rett. Men egentlig er det Gregorios av Nyssa som er den første som bruker 'det guddommelige mørke' om menneskets åndelige modenhet. Veien vi skal vandre går ikke - slik vi kanskje vil tro - fra klarhet til klarhet. Tvert om vandrer fra klarhet til dunkelhet. Skråsikkerheten hører det første yre tiden til som kristen. Da kan vi det meste, da forstår vi alt, og alt er selvsagt. Når vi modnes under vandringen forstår vi at Gud er den som er totalt annerledes, og lyset fra den guddommelige virkeligheten er tusen ganger sterkere enn solens. Åndelig modenhet fører ikke til at Gud blir mer forståelig. Åndelig modenhet fører til at Gud blir større, Han blir et mysterium, uutgrunnelig, mektig.

Gregorios vokste opp i litt av en familie: Han hadde åtte søsken, og ble født i år 334. Tre av guttene, ble biskoper, Gregorios var en av dem, og den eldste av søstrene, Makrina, ble en åndelig mor for mange. Broren Basileios er den mest kjente av Gregorios' sine brødre, vi kjenner han som Basileios av Cæsarea. Deres mor var datter av en martyr. Morfaren led martyrdøden bare noen få år før keiser Konstantins omvendelse.

Det er i år 371 at Gregorios utnevnes til biskop av Nyssa. Nyssa var en liten by i nærheten av storbyen Cæsarea, hvor broren Basileios var biskop. Gregorios var gift med Theosebia. Han kjente seg derimot ikke helt hjemme i rollen som biskop. Gregorios følte seg mer tiltrukket av stillheten i fjellene. Så var da også 'Gudslengselen' store livstema. Han ble aldri trett av å fremheve at livet er som mest, når det tørster etter mer.

Han kom likevel til å spille en hovedrolle i det andre økumeniske kirkemøtet i Konstantinopel i 381, hvor kampen sto om hvordan man skulle forstå Treenigheten. Her stod Gregorios frem og talte med tydelighet og klargjorte hva synet på den treenige Gud innebærer.

Eukaristiens betydning

Mer og mer kjenner jeg at jeg har blitt avhengig av å feire Herrens måltid. I over et år nå har vi kommet sammen i Kristi himmelfartskapellet hver uke for å ta del i bønnefellesskapet, lesningen av Bibelen, lovsangen. Alt dette er en del av eukaristien slik vi feirer den i vårt lille skogskapell.

Jeg kan ikke unnvære en eneste av disse samlingene. I den regel jeg har forpliktet meg på, når jeg trådte inn i Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby, 6.juli 2011 (jeg ble novise i. september 2007), heter det blant annet: 'Kommunitetens medlemmer feirer hver uke en eukaristisk gudstjeneste i den forsamling han/hun tilhører, eller i en annen gudstjeneste der eukaristien feires'. Det har jeg forsøkt etter beste evne å oppfylle. De søndagene jeg selv ikke preker, velger jeg som regel å gå til en forsamling som feirer nattverd. Men nå oppfylles også dette ved vår ukentlige eukaristi-feiring i Kristi himmelfartskapellet.

I en artikkel i tidsskriftet Pilgrim, skriver Peter Halldorf, som er prior for vår kommunitet:

'Det kristne fellesskapet beskrives som et måltidsfellesskap. "I hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede". Derfor kom også kirkens gudstjeneste fra begynnelsen av til å bli formet rundt bordet der måltidet ble duket. Om Jesus er livet, i all dets fylde, er eukaristien - Herrens måltid - den plass fremfor noen der Han gir oss føden slik at vi kan leve det livet som vi er skapt for. Det måltidet vi i hvilket vi på en særskilt måte 'minnes Jesus', innbys vi til å la hvert måltid - og dermed hele vårt liv - være en plass der Kristus er nærværende og forvandler oss'. (Pilgrim nr 2/årgang 20/side 4)

I en ordrik kultur og kirkelig tradisjon som jeg selv står i er det godt med noe som er konkret, som brød og vin.

En av de som har hjulpet meg til å se betydningen av eukaristien er bror Roger, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten i Taize. Han kom fra en bakgrunn av reformert teologi, men lærte også andre kirkelige tradisjoner å kjenne. Slik det også har vært for meg. Bror Rogers måte å nærme seg dette på har jeg opplevd som god åndelig veiledning. I dag deles nattverden ut til alle uansett konfesjonell bakgrunn i Taize. Det gjelder både brød og vin. Slik den også gjøres i andre økumeniske kommuniteter. Og slik gjør vi det også i Kristi himmelfartskapellet.

I et svært interessant intervju med bror Stephen, som er medlem av kommuniteten i Taize, publisert i Dagen den 8.mars i år, forteller han at Taize nå mer retter seg mot ortodoks kristendom, enn katolsk. Jeg tillater meg å sitere følgende:

"Det har smertet brødrene å starte hver dag med å feire to ulike gudstjenester, én for katolikker og én for resten, forteller Stephen. En har hatt et grunnleggende ønske om å respektere de ulike kirkesamfunns ordinasjon, men denne splittelsen ble en daglig påminnelse for dem.

– Vi la dette fram for den lokale katolske biskopen. Han gav tillatelse til at alle døpte kan delta, også i nattverden.

Dermed er Taizé et av de få stedene der kristne kommer til samme nattverdsbord, og de mottar både brød og vin sammen. Noen katolikker ber heller om en velsignelse, men de fleste deltar. Det er imidlertid ikke nødvendigvis en start på en økumenisk vår, men en unntaksregel som tillot den katolske biskopen å gi denne tillatelsen.

– Våre liv leves i en kirkelig virkelighet. Vi kunne hatt et økumenisk Disney-land der alt er mulig. Men vi må være tro mot virkeligheten. Alt vi kan gjøre sammen vil vi gjøre sammen, slår han fast."

På bildet ser vi Peter Halldorf feire nattverd sammen med medlemmer av kommuniteten i Bjärka Säby. (Foto: Kommuniteten i Bjärka Säby)

Peter Halldorf til Oslo i dag

I ettermiddag møtes de norske medlemmene og vennene av Ekumeniska Kommuniteten i Bjärka Säby i Oslo.

Vi er så heldige at preses for kommuniteten, Peter Halldorf, tar den lange turen opp fra Bjärka Säby for å møte oss. Han kommer sammen med et annet medlem av kommuniteten, Tomas Segerberg.

Vi møtes i Misjonsselskapets lokaler på Fagerborg i Oslo, først for å feire vesper og gudstjeneste, for så å fortsette med en samtale med utgangspunkt i kommunitetens regel.

Jeg ser veldig fram til å møte Peter Halldorf igjen og lytte til hva Gud har lagt på hans hjerte for oss for denne samlingen, og møte de øvrige medlemmene av kommuniteten som er bosatt her i Norge. Vi begynner å bli en liten gruppe.

Jeg kjenner på en djup takknemlighet for å stå i dette bønnens fellesskap. Å knyttes sammen i et fellesskap med Guds ord i sentrum, og hvor man lever sammen i en daglig bønnerytme som tidebønnene utgjør, er rikt. Kommuniteten knyttes sammen av disse to elementene: av en felles lesning av Den Hellige Skrift, i form av en bibelleseplan, og tidebønnene. I tillegg oppfordres man til å delta i en nattverdgudstjeneste i uken, og jeg er jo så heldig å få del i nattverdfellesskapet i Kristi himmelfartskapellet.

Bildet er tatt i forbindelse med at jeg ble tatt opp som medlem av Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby 6.juli i 2011, under nattverdfeiringen på Øvresalen. (Foto: May Sissel Hansen)

Ni dager ventende på det uventede

På Landamäre, som ligger et par kilometer sør for Nya Slottet, feiret medlemmer av Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby, sin Kristi himmelfartsgudstjeneste med eukaristi.

I går, 18. mai, tok vi fatt på det som kalles pinsenovenen - nidagers perioden etter Kristi himmelfartsdag, og som henspiller på de ni dagene Maria, Jesu mor, og Jesu disipler oppholdt seg på Øvresalen i inderlig bønn. Slik de hadde lovet Jesus å gjøre. Trofast ventet de på Fars løfte. Novene kommer av tallet ni.

Det må ha vært ni forunderlige dager. Vi leser om dem i Apg 1,12-14

'Da vendte de tilbake til Jerusalem fra den høyden som heter Oljeberget og ligger nær Jerusalem, bare en sabbatsreise unna. Inne i byen gikk de opp på den salen hvor de pleide å holde til. Det var Peter og Johannes, Jakob og Andreas, Filip og Tomas, Bartolomeus og Matteus, Jakob, sønn av Alfeus, Simon seloten og Judas, sønn av Jakob. Alle disse holdt trofast sammen i bønn, sammen med noen kvinner og Maria, Jesu mor, og brødrene hans'.

Det helt spesielle med disse dagene er at de som er samlet på Øvresalen er alene. I tre år har de fulgt Jesus tett inn på livet. Nå har Han faret opp til himmelen, og for første gang er de alene. Dette er tiden før Åndens komme over dem. 

En tid brukt i bønn. I stillhet. I venting. 

Ni dager vi også burde se på som en gave, til å gjøre det samme! Ni dager i påvente av det uventede. For det er jo noe uventet og uforutsigbart det som skjer pinsdagen: 

'Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted. Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt.  Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne'. (Apg 2,1-4)

Bildet viser preses for Den ekumeniske kommuniteten, Peter Halldorf, sammen med pastor Stig Petrone, mangårig medarbeider ved Nya Slottet, og som siden denne måned bistår preses som kapallan. (Foto: Kommuniteten i Bjärka Säby)