Min kjære Isak Syreren

I dag feires minnet om den av ørkenfedrene som har fulgt meg lengst, Isak Syreren. For en del år siden kom jeg over en liten samling av sitater fra noe av det han har skrevet. Utvalget var foretatt av Gunnel Vallquist. Den lille boken har alltid ligget i ryggsekken min, som jeg har med meg overalt. Og i ledige stunder har jeg tatt den frem, lest, blitt utfordret og velsignet - hver gang. Den vil nok følge meg livet ut.

Isak Syreren er en av de teologer som har betydd aller mest for den kontemplative retnigen i Østkirkens fromhetsliv. For den som har lest Filokalia, den klassiske samlingen av tekster om den indre bønnen, har stiftet bekjentskap med Isak i den sammenhengen.

Isak's 'Asketiske homilier' ble ganske snart oversatt til gresk av et par munker i Mar Saba klosteret, utenfor Jerusalem, og ble raskt en del av Østkirkens mystiske tradisjon: hesykhasmen. Begrepet kommer av det greske ordet 'hesychia' som betyr både ro, fred, hvile, stillhet, uberørthet og ensomhet.

Isak levde på 600-tallet. Han var først munk i et kloster, men etter noen år dro han seg unna klosterlivet, og ble eneboer. En kort tid var han også biskop i Ninive, men det orket han ikke. Han bestemte seg for igjen å bli eneboer. Han slo seg til sist ned i Khuzistan, de ørkenlignende områdene mellom utløpet av Tigris og Den persiske viken og Zagrosfjellene langt nede i det sørvestre Iran. Som tilfellet var med mange andre av ørkenens menn og kvinner ble han oppsøkt av mennesker som søkte hans åndelige veiledning. De som søkte helliggjørelsens og den indre bønnens vei.

Det dominerende trekket hos Isak er hans kjærlighet til alt det skapte, til mennesket, til dyrene, ja hele kosmos. Han ber for alle. Det er kanskje dette som har gjort ham så elsket. Ingen sjelstilstand er ham fremmed. Han har opplevd det åndelige mørket, fristelsene, hvor vanskelig det kan være å be, følelsen av å være totalt verdiløs, og han vet hvordan dette skal møtes. Målet er ikke en åndelighet som avviser kroppen, men et forvandlet menneske hvis kroppslige sinn blir et organ for det åndelige livet.

Han er billedrik og frisk i sin stil. Man blir stadig forundret over hvor spill levende han er. I møtet med Isak blir man også forundret over de som mener at det åndelige lyset er kraftigere i vår tid.

Det er interessant å merke seg at Isak Syreren fraråder å lese bøker som betoner forsjellene mellom ulike kristne.