I dag er minnedagen for Russlands kanskje mest elskede helgen, Serafim av Sarov. Det er han som har sagt: 'Mennesket lever for å få i eie Den Hellige Ånd'. Jeg ble så grepet når jeg leste om ham første gangen, for mange år siden, og jeg vender stadig tilbake til lesningen av det han skrev og til de bøker som er skrevet om ham. For en som er glad i de djupe skogene, er Serafim en ledersager man gjerne tar med på veien! Serafim av Sarov har også hatt stor betydning når det gjelder kallet til bønn, som jeg selv har opplevd.Serafim av Sarov, eller Prokhor Moshni, som var hans borgerlige navn, ble født den 19. juli i 1759 i Kursk, i de sentrale delene av Russland. Da han var ganske liten døde hans far, og han var selv bare 10 år gammel da han selv ble svært alvorlig syk. I forbindelse med et åndelig syn han hadde, ble han også helbredet.
I 1779, da Prokhor var 19 år gammel, oppsøkte han et kloster, hvor han blant annet fikk stifte bekjentskap med skriftene til Basileios av Cæsarea, om Den Hellige Ånd, og ble svært grepet av det han leste. Han leste også de kjente homiliene til Makarios, som blant annet John Wesley følte en slik takknemlighet for. I dette klosteret leste han også Filokalia, en samling av åndelige tekster fra 300-1300-tallet, som ved siden av Bibelen utgjør den viktigste åndelige lesningen i Den ortodokse kirke.
Prokhor ble en del av denne klosterkommuniteten. Ikke så lenge etter at han trådte inn i den ble han alvorlig syk for andre gang. Også denne gangen grep Gud mirakuløst inn og helbredet ham. Etter hvert vokste det frem en lengsel hos Prokhor, som tok navnet Serafim, etter å leve som eneboer, hvor han i stillheten kunne vie seg helt og holdent til bønn.
I 1794 fikk han tillatelse av sin abbed til å trekke seg tilbake for å leve et eneboerliv i skogene i nærheten til klosteret. Denne perioden varte helt frem til 1825. I disse 31 årene levde han i stillhet og bønn alene djupt inne i Sarov skogene.
66 år gammel innledes en ny fase i hans liv - som starets. Mennesker søkte seg til ham for å få hans åndelige veiledning, og et stort antall mennesker fikk oppleve en levende Gudsrelasjon gjennom møtet med Serafim. Mange opplevde også å bli helbredet for alvorlige sykdommer. Dokumentasjoen er nesten overveldende. Serafim av Sarov hadde profetisk gave, og kom ofte med kunnskapsord ved Ånden. En av grunnene til at dette skjedde var alle de årene han hadde levd i avsondrethet i bønn.
Mot slutten av sitt liv grunnla han et nonnekloster. Han fortsatte å leve i bønn og tok imot mennesker til åndelig veiledning helt frem til sin død, 1. januar 1833. De fant han død, stående på kne. Han hadde bedt helt til han sovnet inn. Han feires i kirken 15. januar.
Hei Bjørn
SvarSlettInteressant innlegg om Serafim av Sarov, som jeg først ble introdusert av Peter Halldorf i en av bøkene hans, tror det var 21 Kirkefedre. Og det tar ikke lang før man stiller seg hva slags kristenliv man lever i dag, og hvor liten tid man bruker i bønn. Og tenk at de fant ham død, stående på kne. Ikke nødvendigvis et liv i etterfølgelse, noe som kan være umulig for de fleste av oss, men en overgivelse til etterfølgelse. Når menigheten i dag har i altfor stor grad blitt en aktivitets - menighet, er det sunt og viktig å lese om kirkefedrene. For selv om det er en annen tid de levde i , er det alikevel masse de kan tilføre oss i dag, og inspirere oss til. Ikke minst det å gå i stillhet og bønn. Jeg kjenner noen som bruker mye tid i bønn og stillhet, så det er ikke ukjent for meg. Men det minner meg nok en gang på hvor viktig dette temaet bønn og stillhet også er i dag, som den gang. For Gud er den samme, kampen mot kjødet og satan er den samme. Må mennesker som Sarov og andre kirkefedre bli enda mer kjent så flere blir inspirert til å leve i bønn og stillhet. Frank