Totalt antall sidevisninger

søndag 27. desember 2015

Johannes: disippel, evangelist, apostel, beder og Kristus-mystiker

Dagen etter Stefanus-dagen feirer den kristne kirke apostelen og seeren Johannes. Han som kaller seg selv 'den disippelen Jesus elsket', ikke fordi han satte seg selv over de andre, men fordi dette var hans identitet. Måtte den også bli vår: I Jesus er vi også elsket så høyt, at Gud har sin glede i oss. Noe mer meningsfylt enn dette kan ikke tenkes eller erfares.

Johannes hadde gjort seg en djup erfaring av dette.

Johannes er min 'favoritt' blant Jesu disipler, om det er mulig å si noe slikt. Jeg forundres over den store forandringen som finner sted i hans liv. Utgangspunktet er jo at Jesus kaller ham og hans bror for, 'tordensønnene'. Sikkert ikke uten grunn. Men dette bråe temperamentet omformes i omgangen med Jesus, og Johannes blir så mild, så reflektert. Han omgir seg med stillheten, og blir på mange måter sinnebildet av det vi kaller en 'Kristus-mystiker' - som først og fremst er en beder, i ordets sanneste betydning. Nå tror jeg også at det er av stor betydning at Johannes fikk i oppdrag å ta seg av Jesu mor. At hun, med sitt milde vesen, har påvirket ham er ikke vanskelig å forstå.

Johannes er disippel, evangelist, apostel, beder og seer. Mot slutten av kirkeåret er det en god tradisjon at man leser Åpenbaringsboken, og det har jeg gjort i år også. Det er en spennende reise. Det må ha vært forunderlig å oppholde seg på den forrevne klippeøya Patmos i Egeerhavet, når himmelen åpner seg for ham, og han får skue inn i himmelen og se Lammet foran tronen og alle de begivenheter som skal inntreffe i tiden før Jesu gjenkomst.

Jeg kunne ha skrevet mye om dette, men i år, på denne hans minnedag, vil jeg gjerne trekke fram noe jeg har merket meg i hans første brev, og som også sier noe om denne etterfølgeren av Jesus.

Hans første brev er skrevet omlag år 90. Det er gått omlag 33 år etter at apostelen Paulus ble halshugget, og Peter ble korsfestet. Tiden er urolig. Innad i kirken ser man tegn på forførelse. Det ser vi blant annet av de såkalte sendebrevene i Åpenbaringen, hvor vi finner syv menigheter i Lille-Asia som opplever ulike stadier av frafall fra den overleverte troen.

Det første brevet Johannes skriver er et kraftig oppgjør med en av disse avvikene fra sann kristen tro: gnostisismen. Man skal ikke lese lenge i dette brevet før denne vranglæren avsløres og sannheten blir presentert. Dette gjelder ikke minst forholdet til de som tror at de ikke synder lenger.

Men det er noe annet jeg har funnet, som jeg synes er så interessant, og som jeg gjerne vil dele med deg, og så vil jeg samtidig spørre: Hva sier dette oss om Johannes?

12 ganger bruker Johannes ordet 'far' som referanse til Gud.
1 gang som referanse til modne familiemedlemmer.
12 ganger bruker han ordet 'bror' som en referanse til kristne som slektninger
4 ganger ordet 'brødre' som en referanse til alle kristne
21 ganger bruker han ordet 'Sønnen' om Jesus.
2 ganger bruker han ordet 'sønner' som en referanse til alle kristne
12 gange bruker han ordet 'barn' som en referanse til alle kristne

Det er noe å tenke på. For dette sier ikke så rent lite om et menneske som slet med et oppfarende temperament, om hvordan Kristus har vunnet skikkelse i ham.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar