"Jeg lette ikke etter Ham - jeg ble funnet av Ham"

Boken "School for Prayer" skrevet av den ortodokse erkebiskopen, Anthony Bloom (bildet), skulle få avgjørende betydning for mitt eget bønneliv. På en enkel, lettfattelig måte, hjalp han leseren til å forstå hva bønn er og finne sin egen bønnerytme. Boken ble utgitt på engelsk første gang i 1970, så dette er en av de første bøkene jeg leste etter at jeg ble en kristen.

I dag feirer vi minnedagen til denne bederen.

"Jeg møtte Kristus som en person når jeg trengte ham for å kunne leve, og i det øyeblikket da jeg ikke lette etter Ham, ble jeg funnet; det var ikke jeg som fant Ham," forteller Anthony Bloom om hvordan han selv kom til tro. Da var han bare en tenåringsgutt.

Anthony Bloom, ble født i Lausanne, Sveits, 6.juni 1914. Sin barndom tilbrakte han i Russland og Persia, da hans far var medlem av det keiserlige russiske diplomatiet. Hans mor var søster til komponisten, Aleksandr Skrjabin. Familien måtte forlate daværende Persia under revolusjonen, der Anthony Bloom begynte på skole. Han studerte fysikk, kjemi og biologi ved universitetet i Paris og tok en doktorgrad i medisin.

Under 2.verdenskrig tjente han som offiser i den franske armeen helt frem til krigens slutt, som kirurg ved et sykehus i Paris, og deltok også i motstandskampen.

I 1943 avla han klosterløftet mens han ennå tjente som lege. I 1948 ble han presteviet og året etter kom han til England som ortodoks kapellan for The Fellowship of St.Alban and St.Sergius. I 1950 ble han så prest for den russiske forsamlingen i London. Ni år senere ble han vigd til biskop, og i 1962 ble han erkebiskop over den russiske kirken i Storbritannia og Irland. I 1963 ble han så exark for patriarken av Moskva i Vest-Europa og i 1966 metropolitt.

Midt oppe i alt dette arbeidet han for kristen enhet og viet seg til økumenikken. Men fremfor alt var og ble han en beder. Mange søkte til ham for åndelig veiledning, og de visste at i Anthony Bloom hadde de en trofast og brennende forbeder.

Anthony Bloom sovnet inn i Herren 4.august 2003.

'Jeg fant Ham ikke; jeg ble funnet!'

Det er en av kirkens bedere vi feirer en dag på forskudd: metropolitt Anthony Bloom (bildet), født Lausanne i Sveits i 1914, død 4.august 2003.

Selv har jeg hatt stor glede av å få del i hans undervisning om bønn, og mye av det jeg har lært av denne bederen preger også en god del av den undervisningen jeg gir videre i mine egne seminarer om bønn. Årsaken til det er at Anthony Bloom er så jordnær og praktisk og dermed lett tilgjengelig for folk flest.

Slik undervisning om bønn bør være! Vi snakker gjerne om viktigheten av bønn, men sjeldent om hvordan man ber.

Han het egentlig Andreij Borosovitsj Bloom. Han far var russisk diplomat og Anthony kom derfor til å tilbringe en stor del av sin oppvekst i Russland og Iran. Oppholdet i Iran skulle bli dramatisk mot slutten. På grunn av den kommunistiske maktovertagelsen i Russland måtte familien flykte fra Iran, og de slo seg ned i Paris. Her levde de under ytterst enkle kår. Men det var samtidig her at Anthony Bloom utdannet seg som lege.

Om sin omvendelse til Kristus sier Anthony Bloom det så vakkert og sterkt:

'Jeg fant ham ikke; jeg ble funnet'.

Slik kan evangeliet også forklares. Så sant det er!

Han legger til: 'Jeg møtte Kristus som person da jeg trengte ham mest for å kunne leve, og på en tid da jeg ikke søkte ham'.

25 år gammel avlegger han i hemmelighet et monastisk løfte i den russisk-ortodokse kirken. Da har han nettopp kommet hjem fra fronten i 1939, der han tjenestegjorde som lege i den franske hæren. Etter krigen fortsetter han arbeidet som lege. I 1948 blir han så sendt til England hvor han blir kapellan for Hl.Alban og Hl.Sergius, et fellesskap som arbeider for å styrke båndene mellom Den ortodokse og Den anglikanske kirken. Senere skulle han bli utnevnt til prest i den russisk-ortodokse kirken i London, så til biskop og i 1962 til erkebiskop. Dermed fikk han også ansvaret for hele Den ortodokse kirken i Storbritannia og Irland. Noen år senere får han så tittelen: metropolitt.

Anthony Bloom var den milde, trygge sjelesørgeren, som mange oppsøkte. Han reflektere mye av Kristus, og mange kjente seg sett og velsignet i møte med ham.

Jeg fant ikke Jesus - jeg ble funnet

Det er med stor glede og djup takknemlighet jeg i dag skriver disse linjene om bederen Anthony Bloom.

Det er hans minnedag i dag. Anthony Bloom ble gikk hjem til Gud, 4. august 2003.

Han har vært og er fremdeles et godt reisefølge for alle dem som vil lære mer om bønnens vesen og brådjup. Styrken i Anthony Blooms undervisninger handler om at vi snakker om en mann som levde det han underviste om. Og han er enkel. Så enkel at alle kan følge ham, men også så erfaren at han har noe å gi også de som har bedt i mange år. Svenskene var tidlig å ute med å oversette 'School for Prayer', som Anthony Bloom skrev i 1970, hadde de oversatt allerede tre år etter. Boken har ennå ikke kommet på norsk.

Det er trist. For her er det virkelig mye godt å hente.

'Først og fremst er det viktig å huske at bønn er et møte og et forhold', skriver bederen Bloom i denne boken.

I år er det 100 år siden han ble født.

Han het opprinnelig Andreij Borisovitsj Bloom, og ble født 19. juni 1914 i Lausanne i Sveits. Hans far var russisk diplomat, og Anthony - et navn han tok når han ble munk - tilbrakte mye av oppvekst i Russland og Iran. I forbindelse med den russiske revolusjonen i 1917 måtte familien Bloom flykte fra Iran. De kom til Paris, og bodde her som mange andre eksilrussere under særdeles enkle kår. Her utdannet han seg til å bli lege.

Det er sterkt å lytte til Anthony Booms omvendelseshistorie. Han beskriver den så vakkert med ordene: 'Jeg fant ikke Jesus, jeg ble funnet!'

Da var Anthony i tenårene.

'Jeg møtte Kristus som person når jeg trengte Ham for å kunne leve'.

25 år gammel - i 1939 - avlegger han i hemmelighet sine monastiske løfter i Den russisk-ortodokse kirken. Noen år senere tar han navnet Anthony. Under den tyske okkupasjonen av Frankrike arbeidet han som lege, men var også del av den franske motstandsbevegelsen.

Etter krigen fortsatte han sin legepraksis frem til 1948 da han ble sendt til England som kapellan for St.Alban og St.Sergius, et fellesskap grunnlagt for å styrke båndene mellom Den ortodokse og Den anglikanske kirken. To år senere ble han utnevnt til prest for Den russisk-ortodokse kirken i London. I 1957 blir han biskop og i 1962 erkebiskop. Han får nå det store ansvaret for Den ortodokse kirken i hele Storbritannia og Irland. Noen år senere utnevnes han til metropolitt.