Å leve i Guds nærvær

I dag feirer kommuniteten i Bjärka Säby en person som har betydd svært mye for meg: Broder Laurentius, som han er blitt hetende på norsk. Egentlig er vel navnet Lavrans mye bedre.

Men hva skulle vel en mann født i 1614 ha å si mennesker som lever i det 21.århundre?

Mye.

Broder Lautentius er blitt kjent for å sette ord på hvordan man kan leve i Guds nærvær i våre hverdager.

Det var mens han arbeidet i kjøkkenet i det karmelittklosteret han tilhørte at Nicolas Herman, som var hans borgerlige navn, utviklet en regel som gikk ut på at man øvde seg i å være oppmerksom på Guds nærvær i alt man foretok seg. Hverdagslige sysler, om enn monotone og triste, ble et middel for Guds kjærlighet til oss. Et sted skriver han:

'Jeg begynte å leve som om bare Gud og jeg fantes i verden'.

Hva enn broder Laurenitus av Oppstandelsen gjorde, om det var å lage mat, gjøre ærender eller skrubbe kjeler, opplevde han at Gud var ved hans side. Han kunne skrive:

'For meg er det ingen forskjell mellom tiden for arbeidet og tiden for bønnen. I ståket og snakket i mitt kjøkken, der folk roper i munnen på hverandre, eier jeg samme stillhet i Gud som når jeg står på kne innfor det velsignede sakramentet'.

For meg har broder Laurentius gitt meg nøkler til selv å kunne leve i Guds nærvær i mine hverdager. Det kjenner jeg djup takknemlighet for.

Å venne seg til å leve nær Gud

For mange år siden fant jeg en bok i en bokhandel med et usedvanlig kjedelig cover. Av en eller annen grunn kjøpte jeg den likevel. Ikke slik å forstå at jeg kjøper bøker etter utseendet, men det hjelper nå litt likevel at boken er innbydende.

Heldigvis har svenskene i en nyutgave valgt et annet cover (bildet), på boken som skulle få avgjørende betydning for mitt åndelige liv:

'Å venne seg til å leve nær Gud'.

Forfatteren het: broder Laurentius.

Også navnevalget bærer preg av tiden den ble oversatt i - som omslaget - og kanskje av oversetteren? I stedet for Laurentius ville det vært lettere å velge navnet: Lavans? For det er den norske varianten av det latinske Laurentius. Men det er kanskje flisespikkeri?

Innholdet er jo det viktigste. Jeg er enig i det. Og i dette tilfellet er innholdet ganske så unikt. Det handler om hverdagskristendom, om hvordan man kan oppleve og leve i Guds nærvær - alle dager, og alle slags dager.

Han het egentlig Nicolas Herman, og ble født i den østre delen av Frankrike, nærmere bestemt i Herimenil, i 1614.

Broder Laurentius av Oppstandelsen, var navnet han fikk når han trådte inn i det monastiske livet. Han er en av de som kan hjelpe oss til å leve i bevisstheten om Guds nærvær i våre hverdagssituasjoner. Han var kokk i et karmelittkloster, og det var mens han sto midt oppe i matòsen, og klirringen fra kjeler og spann under oppvasken, at han opplevde Guds forunderlige nærvær.

Han hadde ikke mye utdannelse, men han hadde en kjærlighet til Gud som aldri sluknet, og mennesker ble dratt til ham på grunn av den djupe fred han utstrålte. Det var nemlig mens han arbeidet i kjøkkenet at han utviklet en enkel åndelig regel: å øve seg i å bli oppmerksom på Guds nærvær hva han enn foretok seg. Uansett hva det var.

En god venn av meg gav meg en historie om Broder Laurentius for en tid tilbake, som begeistret meg:

'Da broder Laurentius lå for døden spurte de ham hva han holdt på med? Han svarte: Jeg gjør det jeg har tenkt å gjøre i all evighet - jeg tilber Gud. Jeg kommer ikke til å endre gjerning når jeg dør. Jeg har bare tilbedt Gud i førti år på jorden - når jeg kommer til Himmelen skal jeg bare fortsette å gjøre det jeg gjør!' (A.W.Tozer, The Counselor s116/Tozer Topical Reader vol1 s.140)


Selv døde han ubemerket 1.februar 1691.


Hans livsberettelse og hans åndelige råd finnes i boken: 'Å venne seg til å leve nær Gud'. Mange er de som har anbefalt denne boken, blant annet brødrene Wesley, metodismens grunnleggere.