Til minne om ørkenens stjerne - Hl.Antonios den store (251-356)

En lengre tid nå har jeg fulgt en del TV-programmer som ligger ute på You Tube med portretter og intervjuer med fader Lazarus El-Antony. Han kommer opprinnelig fra Australia, men som nå har bosatt seg i en hule i det samme området hvor Antonios av Egypt eller Antonios den store holdt til. Lazarus El-Antony ser på seg selv som en disippel av han som er blitt kalt 'munkvesenets far', og er vel det nærmeste vi kommer ørkenfedrene i deres måte å leve på.

Den australske mannen tok navnet Lazarus fordi han opplevde det som om han sto opp igjen fra de døde den dagen han møtte Jesus. Han var ateisten som i en livskrise fikk livet snudd opp ned i møte med Den oppstandne.

Livet hans ble heretter knyttet til den hellige Antonios, 'ørkenens stjerne', som han også ble kalt. Sammen med våre venner i Northumbria Community er det hans dag vi feirer i dag.

I en by ved Nilen selger en ung mann ved navn Antonios arven etter sine foreldre. Han plasserer sin lillesøster hos noen nonner og gir seg ødemarken i vold. Som en bie suger han ivrig opp alt det som kan læres av traktens åndelige veiledere. Drevet av en sterk Gudslengsel går han stadig lengre og lengre ut i ørkenen. Slik mennesker som har søkt Gud før ham har gjort. Gjennom profeten Hosea sier Gud til Israels folk:

'Derfor vil jeg lokke henne, føre henne ut i ørkenen og talte til hennes hjerte'. (Hosea 2,14)

I en annen oversettelse står det: 'og tale vennlig til henne'. Den gamle pakts profeter søkte ørkenen, det samme gjorde døperen Johannes, Jesus og apostelen Paulus. I stillheten talte Gud til dem.

Antonios finner en overgitt festning. Der slår han seg ned - og blir. I 20 år. Da begynner folk å søke ut til ham. De dras dit av hans gjennomskinnelige hellighet. I 20 år har han kjempet med sine indre demoner. Kristus har vunnet skikkelse i ham. Han deler sin erfaring med de som kommer. Det samler seg disipler rundt ham. Vi befinner oss mot slutten av 200-tallet, rundt år 285. Kirken på denne tiden er blitt svært sekularisert. Antonios ønsket å oppmuntre folk til en radikal etterfølgelse av Jesus, inspirert som han er av Jesu ord om å søke Guds rike først.

I år 305 kom han ut av sitt eneboersted og ble en åndelig far - en abba. Han beveget seg blant samfunnets elite og blant de utstøtte - han underviste, hjalp, helbredet.

Fem år senere trakk han seg tilbake - for å leve i stillhet og for å be.

Athanasios av Aleksandria skrev hans biografi. Denne boken slo an gnisten til åndelig fornyelse og en monastisk vekkelse i øst og vest. Fremdeles lar tusenvis av mennesker seg inspirere av den hellige Antonios.

Vi som er så heldige å få feire nattverden eller eukaristien, som vi liker å kalle det,  i Kristi himmelfartskapellet, følger slektskap med den hellige Antonios. For en tid tilbake fikk jeg kontakt med munkene i Hl.Antonios klosteret, og de sendte et velsignelseskors i gave til meg, som jeg bruker hver gang vi er i bønnekapellet vårt. Det minner oss til stadighet om å be for våre hardt prøvede venner i Egypt.

Blir man ikke oppbygget av min taushet, blir man det ikke av mine ord

I dag skal vi tilbake til det fjerde århundre, til Nitra i den egyptiske ørken, hvor vi finner en av samtidens hellige, Abba Pambo. Lik mange av de andre ørkenfedrene har vi ikke så mye biografisk materiale. Men vi har fortellingene fra de som møtte dem, og som fikk del i deres åndelige veiledning. Og de fortellingene gir oss også del i deres liv.

Det vi vet om Abba Pambo er at han som ung mann lærte av han som skulle bli far for egypisk monastisisme, Hl. Antonios den store. Vi vet også at han levde et svært strengt asketisk liv med lange faster, hardt kroppsarbeid og at han ba mye. På kroppen bar han filler av klær som ingen andre lenger ville bruke. Man sa om Abba Pambo at hans utseende var som en engels og at hans ansikt lyste. Ingen klarte å se ham rett inn i øynene. Noe annet som preget ham var at han var en mann av få ord, ja færre enn de øvrige av ørkenfedrene. Men det han sa når han sa noe hadde da også en særskilt kraft i seg.

Hieronymus kaller Abba Pambo for 'ørkenens mester', og biskop Athanasios inviterte Abba Pambo til Aleksandria. Når abba Pambo kom til Aleksandria fikk han se en kvinnelig skuespiller. Da begynte han å gråte. De som sto rundt ham, spurte hvorfor han gråt? Da svarte abba Pambo: 'To ting har opprørt meg. Det ene er hennes forderv, det andre er at jeg ikke ivrig til å behage Gud som hun er til å behage skammelige menn'. En av de mest kjente økenmødrene, Melania, møtte også Abba Pambo.

Grunnet på Ordet
Når Abba Pambo gikk i lære var en av de aller første tingene han lærte ordene fra Salme 39,2: 'Jeg sa: «Jeg vil vokte min vei så jeg ikke synder med tungen; jeg vil sette munnkurv på meg selv'. Når Abba Pambo hadde hørt dette ordet sa han: 'Det er nok for idag'. Så gikk han for å grunne på ordet. Seks måneder senere om han tilbake til sin åndelige veileder og var klar for å fortsette undervisningen! Har vi noe å lære? Kanskje vi også kunne meditere over Guds ord på denne måten, lære og leve etter det?


I Ord 10,19 leser vi: Der det er mange ord, er det ingen mangel på synd, forstandig er den som holder tungen i tømme'. Det er tydelig at Abba Pambo ordet levde i tråd med det ordet, for en dag da patriark Theofilos av Aleksandria kom på besøk, undret Pambo's disipler på om ikke Abba Pambo hadde et oppbyggelig ord til patriarken. Da svarte Abba Pambo: 'Blir han ikke oppbygget av min taushet, kommer han heller ikke til å bli oppbygget av det jeg har å si'.


Gaven
Det fortelles også en annen historie om abba Pambo. En dag kom en romersk kvinne på besøk til ham. Hun hadde med seg en gave på over 100 kilo sølv. Abba Pambo tok imot gaven, som han ville gi videre til noen av de fattige klostrene. Men han takket ikke kvinnen. Hun ble blitt overrasket over dette, og sa: 'Det er 100 kilo sølv!' Da svarte abba Pambo: 'Den som gav denne gaven kjenner til dens verdi'.


Døden
Når abba Pambo lå for døden, sa han i selve dødsstunden til de hellige mennene som sto rundt ham: 'Helt siden jeg kom til dette stedet her i ørkenen, bygget min celle og bosatte meg her, kan jeg ikke huske at jeg har spist brød som jeg ikke har skaffet meg selv med mine hender, og jeg har heller ikke angret meg for noe jeg har sagt helt til denne stund. Men jeg går til Gud som om jeg ennå ikke har begynt å tjene Ham'.

Ydmykhet er nøkkelen

Gjennom en hilsen fra sekretæren til pave Shenouda III, biskop Anba Ermia, som jeg mottok i dag møtes jeg av noen ord av Hl. Antonius den store, også kalt ørkenens stjerne eller alle munkers far:

"Jeg så de snarene som fienden har satt opp over den ganske jord og jeg sa stønnende: Hvordan jeg unngå disse snarene? Da hørte jeg en stemme som sa til meg: Den ydmyke!"

Dette samsvarer godt med Den Hellige Skrift:

"På samme måte skal dere unge underordne dere de eldste! Ja, dere skal alle underordne dere hverandre, og ikle dere ydmykhet! For Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir Han nåde. La dere derfor ydmyke under Guds mektige hånd ..." (1.Pet 5,5-6)