Bønn og hevn

Abba Nilus sa:

'Alt du gjør i hevn mot en bror som har forvoldt deg skade vil hjemsøke ditt sinn når du har avsatt tid for å be.'

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Åndens ild

"Hvis du er villig," sier en av ørkenfedrene, "så kan alle bli en brann."

"Han skal døpe dere med Den Hellige Ånd OG ILD." (Matt 3,11)

Mine og andres synder

"En broder spurte abba Poimen: Om jeg ser min brors feilsteg, er det rett å skjule dem? 

Abba Poimen svarte: I den grad vi skjuler vår brors feilsteg, skjuler også Gud våre synder, og i den grad vi avslører vår bror, avslører også Gud våre."

- Hl.Poimen, munk i Egypts ørken, født 340 død 450 i Wadi El Natrun.

Blir man ikke oppbygget av min taushet, blir man det ikke av mine ord

I dag skal vi tilbake til det fjerde århundre, til Nitra i den egyptiske ørken, hvor vi finner en av samtidens hellige, Abba Pambo. Lik mange av de andre ørkenfedrene har vi ikke så mye biografisk materiale. Men vi har fortellingene fra de som møtte dem, og som fikk del i deres åndelige veiledning. Og de fortellingene gir oss også del i deres liv.

Det vi vet om Abba Pambo er at han som ung mann lærte av han som skulle bli far for egypisk monastisisme, Hl. Antonios den store. Vi vet også at han levde et svært strengt asketisk liv med lange faster, hardt kroppsarbeid og at han ba mye. På kroppen bar han filler av klær som ingen andre lenger ville bruke. Man sa om Abba Pambo at hans utseende var som en engels og at hans ansikt lyste. Ingen klarte å se ham rett inn i øynene. Noe annet som preget ham var at han var en mann av få ord, ja færre enn de øvrige av ørkenfedrene. Men det han sa når han sa noe hadde da også en særskilt kraft i seg.

Hieronymus kaller Abba Pambo for 'ørkenens mester', og biskop Athanasios inviterte Abba Pambo til Aleksandria. Når abba Pambo kom til Aleksandria fikk han se en kvinnelig skuespiller. Da begynte han å gråte. De som sto rundt ham, spurte hvorfor han gråt? Da svarte abba Pambo: 'To ting har opprørt meg. Det ene er hennes forderv, det andre er at jeg ikke ivrig til å behage Gud som hun er til å behage skammelige menn'. En av de mest kjente økenmødrene, Melania, møtte også Abba Pambo.

Grunnet på Ordet
Når Abba Pambo gikk i lære var en av de aller første tingene han lærte ordene fra Salme 39,2: 'Jeg sa: «Jeg vil vokte min vei så jeg ikke synder med tungen; jeg vil sette munnkurv på meg selv'. Når Abba Pambo hadde hørt dette ordet sa han: 'Det er nok for idag'. Så gikk han for å grunne på ordet. Seks måneder senere om han tilbake til sin åndelige veileder og var klar for å fortsette undervisningen! Har vi noe å lære? Kanskje vi også kunne meditere over Guds ord på denne måten, lære og leve etter det?


I Ord 10,19 leser vi: Der det er mange ord, er det ingen mangel på synd, forstandig er den som holder tungen i tømme'. Det er tydelig at Abba Pambo ordet levde i tråd med det ordet, for en dag da patriark Theofilos av Aleksandria kom på besøk, undret Pambo's disipler på om ikke Abba Pambo hadde et oppbyggelig ord til patriarken. Da svarte Abba Pambo: 'Blir han ikke oppbygget av min taushet, kommer han heller ikke til å bli oppbygget av det jeg har å si'.


Gaven
Det fortelles også en annen historie om abba Pambo. En dag kom en romersk kvinne på besøk til ham. Hun hadde med seg en gave på over 100 kilo sølv. Abba Pambo tok imot gaven, som han ville gi videre til noen av de fattige klostrene. Men han takket ikke kvinnen. Hun ble blitt overrasket over dette, og sa: 'Det er 100 kilo sølv!' Da svarte abba Pambo: 'Den som gav denne gaven kjenner til dens verdi'.


Døden
Når abba Pambo lå for døden, sa han i selve dødsstunden til de hellige mennene som sto rundt ham: 'Helt siden jeg kom til dette stedet her i ørkenen, bygget min celle og bosatte meg her, kan jeg ikke huske at jeg har spist brød som jeg ikke har skaffet meg selv med mine hender, og jeg har heller ikke angret meg for noe jeg har sagt helt til denne stund. Men jeg går til Gud som om jeg ennå ikke har begynt å tjene Ham'.

Ora et labora

En av sidene ved den benediktinske spiritualiteten, som vi i dag feirer ved å markere minnedagen for Benedikt av Nursia, handler om at vi hviler i Gud og ikke stadig må foreta nye veivalg og forpliktelser. Det gjør den attraktiv for mennesker også i vår oppkavede tid. Benedikt og hans regel skulle komme til å få enorm innflytelse på den europeiske sivilisasjonens fremvekst. Hvor ville vi ha vært uten den?

Benedikt, som vokste opp i den lille byen Nursia i det sentrale Italia, er klosterbevegelsens far her i Vesten. Som med så mange andre begynner også Benedikt sin åndelige søken og modning ved å leve et liv i stillhet og avsondrethet. Det er mot slutten av 400-tallet at hans foreldre sender ham til Rom for studier. Men Benedikt finner ikke her hva han søker. Det mektige imperiet hadde falt og kirken hadde blitt mer og mer sekularisert. Han bærer på en sterk Gudslengsel, og den får ham til å forlate Rom for å begi seg opp i fjellene. Her møter han en eldre munk - Romanus - som blir hans åndelige veileder et par års tid. En hule i villmarken rundt Subiaco blir hans hjem, og i ørkenfedrenes ånd søker han å leve et liv hvor Den Hellige Ånd får prege ham mer og mer.

Som med så mange andre som søker stillheten for å leve det skjulte livet i Gud, fikk heller ikke Benedikt fred. Ganske snart nådde ryktene om mannen som levde i fjellene et forfallent kloster i nærheten. Munker derfra søkte ham opp og ba ham om å bli deres leder. Men her ble han ikke lenge. Når den nå snart 39 årige Benedikt innførte en ny klosterregel, ble det for mye for munkene der. Konflikter oppstod, og Benedikt forlot dette klosteret.

Hulen i Subiaco
Benedikt på sin side søkte seg tilbake til hulen i Subiaco, men det varte ikke lenge før mennesker igjen begynte å søke ham opp. Denne gangen var det unge mennesker som bar på en lengsel etter Gud. De ble etter hvert så mange at han delte dem opp i små kommuniteter, og valgte ledere for hver gruppe. Selv hadde han det overordnede ansvaret for alle kommunitetene, og tok seg av opplæringen av de som trådde inn som noviser. Dette var begynnelsen til den bevegelsen som skulle oppkalles etter Benedikt.

Ora et labora
Ora et labora - bønn og arbeid - er et ord som ofte knyttes sammen med benediktinerne, men ordet finnes ikke i Benedikts regel. Likevel sammenfatter de på en svært god måte den livsholdning som Benedikt gjorde til sin.

Det finnes en direkte forbindelseslinje fra Benedikt av Nursia til skriftene av Johannes av Cassianus, og dermed til ørkenfedrene. Det gjør Benedikt enda mer aktuell og interessant.

I den nymonastiske bevegelsen som brer om seg i dagens Europa og USA er det mange som finner inspirasjon i Benedikts regel, og lever etter den.

Enhetens grunn er forsoningen i Kristus

Ordene fra profeten Jesaja 35,1-2 passer så godt når vi i dag skal minnes en av ørkenens store sønner, vår tids fremste fornyer av koptisk monastisk liv:

'Ørken og tørt land skal glede seg, ødemarken sal juble og blomstre. Som liljen, skal den blomstre og juble, ja rope av fryd. Libanons herlighet har den fått, Karmels og Sarons glans. De skal få se Herrens herlighet, vår Guds glans.'

Matta al-Miskin (bildet) eller Matteus den fattige, er en av de personene som har hatt stor betydning for mitt åndelige liv de siste årene. Han er et eksempel på et menneske som overgir sitt liv fullstendig i Herrens hender, for å formes av Den store pottemakerens hender. Yusuf Iskandir som var hans borgerlige navn, var en rik mann. Men i 1948 selger han sine hus, apotek og sine biler og gir alt sammen til de fattige. Han beholder bare to ting: En tykk bunke med håndskrevne utdrag fra fedrenes skrifter om bønnen på engelsk, og en håndskreven kopi av den arabiske utgaven av Isak av Ninives åndelige skrifter. Det var gjennom lesningen av disse skriftene at Matta al-Miskin skulle finne den veiledning som skulle gjøre ham til den monastiske vekkelsens forgrunnsfigur i Egypt i mer enn 50 år.

Yusuf Iskandir ble født i september 1919. Han utdannet seg som apoteker og etablerte seg i Aleksandria, hvor han lykkes godt. Aleksandria var en av de viktigste basene for i de allierte i det østre Middelhavet. Men Yusuf Iskandir var ikke opptatt av krigen. Han hadde fått en ny interesse. Gud kalte på ham, og for Iskandir betydde det også et kall til å leve i ørkenen. Den koptiske kirken er jo født bokstavelig talt i ørkenens sanddyner og det er ødemarkene som har fostret dens profetiske røster.

Mens verdenskrigen raser der ute, og den merkes også i Egypt, brenner vekkelsens ild i den koptiske kirken. Unge og ikke minst velutdannede egyptiske menn og kvinner flokker seg omkring klostrene og de åndelige veilederne som ørkenen fostret.

En av disse er prioren for det berømte Samuelsklostret, fader Mina. Han skulle senere bli Kyrillos VI, den koptiske kirkens pave. Fader Mina skulle bety mye for Yusuf Iskandir, som ble hans disippel. I 1949 blir så Yusef Iskandir til Matta al-Miskin, eller Matteus den fattige. Navnet kan også bety Matteus stakkaren.

Etter noen år slo han seg ned i Surianklostret. Et kloster som fikk oppleve fornyelse og vekst. Det var her at Matta al-Miskins nå etter hvert så berømte bok: Den ortodokse bønnens liv, ble trykket for første gang i klostrets enkle trykkeri. Den som betalte trykkingen var en ung universitetslærer ved navn Nazir Gayed. Denne Nazir Gayed skulle senere bli biskop og pave Shenouda III, den koptiske paven som nylig døde.

Matta al-Miskin valgte ikke noen lett vei for seg selv. Det oppstod en konflikt mellom ham og kirkens ledelse på grunn av hans kompromissløse holdning til livet med Gud. Men i stedet for å bidra til konflikten og føre til splittelser, valgte Matta al-Miskin å trekke seg tilbake. Han søker djupere inn i ørkenen og til et liv i bønn. Han slår seg ned i Fayumoasen i Wadi Rayan. Her lever han som eneboer i nesten 10 år. Noen av hans disipler slår seg ned i nærheten av ham.

I 1969 får han en henvendelse fra patriarken. Kyrillos vil at Matta al-Miskin skal reise til Makariosklostret for å ta over ledelsen for dette. Det skulle bære rik frukt. Under Matta al-Miskin's ledelse opplevde dette klostret en sterk vekkelse og fornyelse, og ble i løpet av 10 år den monastiske vekkelsens sentrum.

Så - på midten av 1980 tallet - trekker Matta al-Miskin seg nok en gang tilbake. Han gjør det for å skrive, og han har etterlatt seg en rekke viktige skrifter om det åndelige livet. En ting som sto hans hjerte svært nært var enheten mellom de kristne. Jeg bærer hans skrift: 'Enhet gir liv' alltid med meg i ryggsekken min, og tar det ofte frem for å lese det på nytt.

Fader Matta al-Miskin poengterer at enheten har sin grunn i Treenigheten. Enheten finnes i Guds vesen, den er ikke noe vi kan skape eller oppnå. Enhetens grunn er den forsoning som skjer i Kristus, foreningen med Ham av det guddommelige og det menneskelige. Den eneste kraft som virkelig kan forene er kjærligheten, den kjærlighet til og lengsel etter Gud som uttrykkes i kjærlighet til og lengsel etter min neste. Kristen enhet er å møtes i Guds nærvær, ikke bare hverandres. Så lenge de kristne ikke uforbeholdent overlater seg til Gud, så lenge de ser enhet som noe eksternt, et tillegg til sitt eget, så kan ingen virkelig enhet oppstå.

8. juni 2006 sovnet Matta al-Miskin inn i Herren i Makariosklostret. Det skjedde etter en tids sykdom. Evig ihukommet er han hos Gud - og oss.

Origenes - den bedende bibelleseren

Han er bare 17 år gammel, Origenes (185-254), da han er vitne til at hans far, Leonides, lider martyrdøden. Hans foreldre var  kristne, og det å se sin far dø på grunn av troen på Jesus, satte djupe og avgjørende spor i den unge guttens liv. Han ville selv følge Jesus i en hel og full overgivelse på liv og død. Ja, så bokstavelig at han ønsker å følge sin far i døden. Historien vet å fortelle at hans mor måtte gjemme hans klær, så han ikke kom seg hjemmefra. Det reddet hans liv.

Origenes ble født i Aleksandria i Egypt. I år 202 bryter en blodig forfølgelse ut mot Kirken under keiser Septimus Servus (193-211) Origenes var på denne tiden elev av den hellige Klemens av Aleksandria, og i forbindelse med forfølgelsen drives Klemens ut av Aleksandria. Det er i denne sammenhengen at faren fengsles og senere dør som martyr. Origenes skriver et brev til faren mens han sitter fengslet, og oppmuntrer ham til å holde ut og være tro mot Kristus.

Myndighetene inndro farens formue etter dennes død, og dermed må Origenes klare seg selv. I tillegg må han forsørge sin mor og sine seks yngre brødre. Det gjør han blant annet ved å undervise i gramatikk, selge manuskripter og ved økonomisk hjelp fra en rik kvinne som beundret han taleter. På eget initiativ overtok Origenes ledelsen av den kateketiske skolen i Alexandria etter Klemens, og i 203 ble han stadfestet i dette embetet av patriark Demetrius. Origenes ledet den kateketiske skolen i 28 år og underviste både kristne og hedninger.

Vi kan ikke nevne Origenes uten å nevne hans bedende lesning av Bibelen!

I en tid før den monastiske bevegelsen hadde sett dagens lys så levde Origenes et liv lik munkene senere skulle gjøre: adskilt og bedende leste han sin Bibel. Så hører da også hans prekener og tolkninger av Den Hellige Skrift til de mest originale og djuptpløyende i Den tidlige kirken og har gjort ham til en av alle tiders fremste bibelutleggere. Vi kan føre sporene til Lectio Divina-tradisjonen - den bedende lesningen av Skriften, hvor vår søken etter Ordets djupere innhold er en drivkraft, tilbake til ham. Så dro han da også andre til å lese Bibelen på samme måte.

Ryktet om ham fikk flere biskoper til å invitere Origenes til deres forsamlinger for å undervise. Origenes gjorde flere lange prekenreiser. Han besøkte blant annet Rom og Antiokia. Det var her han gav privatundervisning til keiserens mor i kristen tro.

Men ikke alle likte hans reisevirksomhet. En av dem som reagerte var hans egen biskop. Han forbød ham å preke, og omgjorde også den prestevigselen som Origenes hadde fått i Israel. Men i stedet for å sette seg opp mot biskopen av Aleksandria, og gjøre opprør, fulgte han den bibelske veien ved å underordne seg den myndighet som var satt over ham. Origenes aksepterte biskopens avgjørelse og trakk seg tilbake mens han ventet på at hans presteordinasjon skulle godkjennes på nytt.

Etter en tid fikk han lov til å gjenoppta sin virksomhet. Den siste delen av sitt liv bosatte han seg i Cæsarea der han bygde opp en teologisk skole som ble et viktig utdannelsesmiljø for mange av de kommende lederne innen Kirken.

I forbindelse med en forfølgelse som brøt ut under keiser Decius på 250-tallet ble Origenes og en god del andre kristne ledere fengslet og torturert. Origenes overlevde, men døde senere av skadene han hadde pådratt seg under torturen.

Det stod strid om flere av Origenes skrifter i Den tidlige kirken. Likevel kom Origenes til å bli ørkenvekkelsens fremste teolog og inspirasjonskilde for de mange som fulgte Jesus på denne radikale veien.

Den første kristne eremiten

I dag feirer vi minnet om den hellige Paulus av Thebe, som er blitt kalt den første kristne eremiten, eller eneboeren. Han kom fra Aleksandria, og hadde en eldre bror som het Peter. De to kom i krangel med hverandre etter farens død. Peter ville beholde mesteparten av arven for seg selv. 'Jeg er redd at du som er yngre vil rote den bort, derfor tar jeg vare på din del til senere', sa han.

En domsstol skulle avgjøre tvisten mellom de to. På vei dit passerte de et begravelsesfølge. Paulus spurte hvem den døde var, og fikk til svar at det var byens rikeste mann. Nå betydde ikke hans rikdom noe mer der han lå kledd i en enkel kappe. Ved synet av den døde går det opp for Paulus hvor forgjengelig livet og rikdommen er. 'Hva skal jeg med alle disse pengene, om jeg må forlate livet naken,' sa han. Han vendte seg til sin bror, og sa: 'Vi går hjem. Jeg skal ikke ha noe av pengene, selv ikke den del som er min'. Samme dag forlater Paulus byen og begir seg ut i ørkenen. Etter å ha tilbrakt tre dager i en grav der han ba Herren om ledelse, sendte Gud en engel til ham som leder han til det indre av ørkenen. Her lever han i 70 år! Gud sørget for ham på den måten at han sendte en ravn til ham hver dag med mat.

Det er i den samme ørken, som kanskje er mer kjent enn Paulus, at en annen av ørkenfedrene levde, nemlig den hellige Antonios. Antonios er 90 år gammel da Gud leder ham til å finne Paulus. Etter to dagers vandring finner Antonios Paulus. Frem til nå hadde ravnen brakt et halvt brød til Paulus hver dag. Denne dagen kom den med et helt brød!

Etter at de to hadde brutt brødet, og spist sammen, fortalte Paulus at han skulle dø. Han ba Antonios om å hente en kappe som keiser Konstantin hadde gitt til Athanasios, og som Antonios hadde fått av denne kjente biskopen. Når Antonios kom tilbake var Paulus død. Han svøpte Paulus i kappen, men når han skulle begrave Paulus innser Antonios at det er umulig. Han har ikke noe graveredskap. Plutselig kommer det to løver. De bøyer seg for den døde, så graver de i den steinrike ørkensanden, en grov, så stor at Antonios kan legge Paulus i den.

Når Antonios vendte tilbake til stedet hvor han holdt til i ørkenen, fikk han sendt bud til biskop Athanasios om at Paulus av Theben var død. Biskopen sendte ut en delegasjon for å finne hans kropp, men selv om de lette i flere dager, kunne de ikke finne igjen stedet hvor Antonios hadde begravet ham. Athanasios fikk beholde tunikaen som Paulus hadde gått i. Den var gjort av palmeblad. To ganger i året tok Athanasios den på seg, når han feiret liturgien i Aleksandria.

Paulus av Theben døde i 341.

"Vis nåde til alle, for de nådige har Guds miskunn».

I dag minnes vi den hellige Pambo av Egypt, født ca 303. I sin ungdom var han disippel av den hellige Antonios den store, og en av pionerene for det eremittiske livet i den nitriske ørken. Han var en av de første til å slå seg sammen med den hellige Ammon i Nitra i det Nedre Egypt. Ammon dro ut i den nitriske ørken ved Alexandria, hvor han levde som eremitt i streng askese ved Mons Nitria sør for sjøen Mareotis (i dag Mariut). Nitria ligger nord for Sketis (Wadi Natrun) og rundt 11 mil sørøst for Alexandria. På den tiden fantes det mange anakoreter (eneboere) i den nitriske ørken. Med tiden hadde Ammon ansvaret for mellom 4.000 og 5.000 munker eller eremitter. Etter råd av den hellige Antonois den store organiserte han cellene til sine disipler mer eller mindre sammen, med en felles oppsynsmann. Dette sentret lå rundt 17 km sør for Nitria ved begynnelsen av den libyske ørken og ble kjent som Kellia.

Pambo ble presteviet ca 340. Hans favorittmoto var: "Vis nåde til alle, for de nådige har Guds miskunn».

Han lærte sine disipler taushetens gave. En gang en patriark ba Pambo om å si noe oppbyggelig, snudde han seg mot sine tilhengere og sa: «Hvis han ikke blir oppbygd av min taushet, vil han ikke bli oppbygd av min tale».

På sine eldre dager kom mennesker til Pambo fra alle kanter, fra øst og fra vest. Levd liv i bønn, forsakelse og tro hadde gjort ham til en pålitelig åndelig veiviser. Blant de som besøkte ham var Athanasios av Aleksandria, Melania den eldre og Rufinus. De fattige lå Pambo sterkt på hjerte. Det fortelles at Melania hadde med seg en gave på 300 pund sølv til ham, men Pambo ville ikke ta imot gaven. Han gav det straks til en av sine disipler og ba ham gi pengene til de fattige i Libya. Melania på sin side ventet takk for en slik stor gave. Da Pambo ikke sa noe, sa hun:

«Min herre, vet du ikke hvor stor en gave 300 pund sølv er?» Pambo vendte seg mot henne og sa: «Gud som du brakte denne gaven til, trenger ikke å kjenne dens verdi. Han som veier fjellene i sin hånd, vet sikkert allerede mengden av ditt sølv. Hvis du hadde det med til meg, da kunne du ha fortalt meg hvor mye det veide. Men hvis du hadde det med til Gud, så vær stille».

Det er usikkert når den hellige Pambo døde, om det var i 390 eller senere.

Minnedagen for Evagrios av Pontos

På andre pinsedag minnes vi Evagrios av Pontos (345-399), som forlot en lovende karriere i Konstantinopel, reiste til Jerusalem og ble i 383 munk i et kloster der. I et klosterbibliotek her forelsket han seg i skriftene til Origines. Derfra dro han til Egypt og tilbrakte resten av livet i Nitra og Kellia, år merket av et asketisk liv i bønn som eneboer. Han var disippel av flere av samtidigens betydelige kirkefedre: Basileios av Cæsarea, Gregor av Nazianz og Makarios av Egypt.

Evagrios var født inn i en kristen familie i den lille byen Ibora i den romerske provinsen Pontos. Han ble utdannet i Neocaesarea, hvor han begynte på sin karriere som leser under Basileios. Rundt 380 slår han seg sammen med Gregoros av Nazianz i Konstantinopel, hvor han blir valgt til diakon og senere erkediakon. Når keiser Theodosios I sammenkalte til det det andre økumeniske kirkemøtet var Evagrios til stede. De 14 siste årene sine som eneboer studerte han under veiledning av Makarios den store og Makarios av Aleksandria.

Mens flesteparten av de egyptiske ørkenfedrene ikke hadde noen utdannelse, var Evagrios velutdannet. Forskerne mener at han er blant de aller første som begynner å systematisere utsagnene frade monastiske forfatterne som gjerne blir kalt for ørkenfedrene. Etter hvert ble han selv regnet blant dem. Flere av hans utsagn finnes i Vitae Patrum, en samling av de eldste utsagnene.

Evagrios av Pontos blir kanskje mest husket for hans sterke understrekning av tårenes betydning. Han mente at tårene var det fremste beviset for en sann omvendelse.

La oss lytte til Evagrios sine egne ord:

"Moses ble hindret i å nærme seg Gud til han hadde tatt av seg sine sko. Du lengter å stå i nærheten av den som er større enn alle tanker og alle lidelser. Hvordan kan du da nekte å gi opp enhver lidelsesfull tanke? Bønn er avvisning av forlystelser og forvisning av vrede. Lukk ikke opp ditt hjerte for kjødets lyster. De vekker følelser som forstyrrer sinnets øye og ødelegger bønnen.

Din bønn må være utholdende og brennende. Jag på flukt alle distraksjoner og tanker som er på vidvanke i samme øyeblikk som de dukker opp. De forstyrrer og gjør deg urolig og får din ild til å kjølne.

Prøv under bønnen å holde tanken døv og stum. Bare da vil du kunne be. Nøy deg ikke med ytre bønnestillinger. Vend ditt hjerte til bønnens Ånd med frykt og beven."