Til minne om ørkenens stjerne - Hl.Antonios den store (251-356)

En lengre tid nå har jeg fulgt en del TV-programmer som ligger ute på You Tube med portretter og intervjuer med fader Lazarus El-Antony. Han kommer opprinnelig fra Australia, men som nå har bosatt seg i en hule i det samme området hvor Antonios av Egypt eller Antonios den store holdt til. Lazarus El-Antony ser på seg selv som en disippel av han som er blitt kalt 'munkvesenets far', og er vel det nærmeste vi kommer ørkenfedrene i deres måte å leve på.

Den australske mannen tok navnet Lazarus fordi han opplevde det som om han sto opp igjen fra de døde den dagen han møtte Jesus. Han var ateisten som i en livskrise fikk livet snudd opp ned i møte med Den oppstandne.

Livet hans ble heretter knyttet til den hellige Antonios, 'ørkenens stjerne', som han også ble kalt. Sammen med våre venner i Northumbria Community er det hans dag vi feirer i dag.

I en by ved Nilen selger en ung mann ved navn Antonios arven etter sine foreldre. Han plasserer sin lillesøster hos noen nonner og gir seg ødemarken i vold. Som en bie suger han ivrig opp alt det som kan læres av traktens åndelige veiledere. Drevet av en sterk Gudslengsel går han stadig lengre og lengre ut i ørkenen. Slik mennesker som har søkt Gud før ham har gjort. Gjennom profeten Hosea sier Gud til Israels folk:

'Derfor vil jeg lokke henne, føre henne ut i ørkenen og talte til hennes hjerte'. (Hosea 2,14)

I en annen oversettelse står det: 'og tale vennlig til henne'. Den gamle pakts profeter søkte ørkenen, det samme gjorde døperen Johannes, Jesus og apostelen Paulus. I stillheten talte Gud til dem.

Antonios finner en overgitt festning. Der slår han seg ned - og blir. I 20 år. Da begynner folk å søke ut til ham. De dras dit av hans gjennomskinnelige hellighet. I 20 år har han kjempet med sine indre demoner. Kristus har vunnet skikkelse i ham. Han deler sin erfaring med de som kommer. Det samler seg disipler rundt ham. Vi befinner oss mot slutten av 200-tallet, rundt år 285. Kirken på denne tiden er blitt svært sekularisert. Antonios ønsket å oppmuntre folk til en radikal etterfølgelse av Jesus, inspirert som han er av Jesu ord om å søke Guds rike først.

I år 305 kom han ut av sitt eneboersted og ble en åndelig far - en abba. Han beveget seg blant samfunnets elite og blant de utstøtte - han underviste, hjalp, helbredet.

Fem år senere trakk han seg tilbake - for å leve i stillhet og for å be.

Athanasios av Aleksandria skrev hans biografi. Denne boken slo an gnisten til åndelig fornyelse og en monastisk vekkelse i øst og vest. Fremdeles lar tusenvis av mennesker seg inspirere av den hellige Antonios.

Vi som er så heldige å få feire nattverden eller eukaristien, som vi liker å kalle det,  i Kristi himmelfartskapellet, følger slektskap med den hellige Antonios. For en tid tilbake fikk jeg kontakt med munkene i Hl.Antonios klosteret, og de sendte et velsignelseskors i gave til meg, som jeg bruker hver gang vi er i bønnekapellet vårt. Det minner oss til stadighet om å be for våre hardt prøvede venner i Egypt.