Blir man ikke oppbygget av min taushet, blir man det ikke av mine ord

I dag skal vi tilbake til det fjerde århundre, til Nitra i den egyptiske ørken, hvor vi finner en av samtidens hellige, Abba Pambo. Lik mange av de andre ørkenfedrene har vi ikke så mye biografisk materiale. Men vi har fortellingene fra de som møtte dem, og som fikk del i deres åndelige veiledning. Og de fortellingene gir oss også del i deres liv.

Det vi vet om Abba Pambo er at han som ung mann lærte av han som skulle bli far for egypisk monastisisme, Hl. Antonios den store. Vi vet også at han levde et svært strengt asketisk liv med lange faster, hardt kroppsarbeid og at han ba mye. På kroppen bar han filler av klær som ingen andre lenger ville bruke. Man sa om Abba Pambo at hans utseende var som en engels og at hans ansikt lyste. Ingen klarte å se ham rett inn i øynene. Noe annet som preget ham var at han var en mann av få ord, ja færre enn de øvrige av ørkenfedrene. Men det han sa når han sa noe hadde da også en særskilt kraft i seg.

Hieronymus kaller Abba Pambo for 'ørkenens mester', og biskop Athanasios inviterte Abba Pambo til Aleksandria. Når abba Pambo kom til Aleksandria fikk han se en kvinnelig skuespiller. Da begynte han å gråte. De som sto rundt ham, spurte hvorfor han gråt? Da svarte abba Pambo: 'To ting har opprørt meg. Det ene er hennes forderv, det andre er at jeg ikke ivrig til å behage Gud som hun er til å behage skammelige menn'. En av de mest kjente økenmødrene, Melania, møtte også Abba Pambo.

Grunnet på Ordet
Når Abba Pambo gikk i lære var en av de aller første tingene han lærte ordene fra Salme 39,2: 'Jeg sa: «Jeg vil vokte min vei så jeg ikke synder med tungen; jeg vil sette munnkurv på meg selv'. Når Abba Pambo hadde hørt dette ordet sa han: 'Det er nok for idag'. Så gikk han for å grunne på ordet. Seks måneder senere om han tilbake til sin åndelige veileder og var klar for å fortsette undervisningen! Har vi noe å lære? Kanskje vi også kunne meditere over Guds ord på denne måten, lære og leve etter det?


I Ord 10,19 leser vi: Der det er mange ord, er det ingen mangel på synd, forstandig er den som holder tungen i tømme'. Det er tydelig at Abba Pambo ordet levde i tråd med det ordet, for en dag da patriark Theofilos av Aleksandria kom på besøk, undret Pambo's disipler på om ikke Abba Pambo hadde et oppbyggelig ord til patriarken. Da svarte Abba Pambo: 'Blir han ikke oppbygget av min taushet, kommer han heller ikke til å bli oppbygget av det jeg har å si'.


Gaven
Det fortelles også en annen historie om abba Pambo. En dag kom en romersk kvinne på besøk til ham. Hun hadde med seg en gave på over 100 kilo sølv. Abba Pambo tok imot gaven, som han ville gi videre til noen av de fattige klostrene. Men han takket ikke kvinnen. Hun ble blitt overrasket over dette, og sa: 'Det er 100 kilo sølv!' Da svarte abba Pambo: 'Den som gav denne gaven kjenner til dens verdi'.


Døden
Når abba Pambo lå for døden, sa han i selve dødsstunden til de hellige mennene som sto rundt ham: 'Helt siden jeg kom til dette stedet her i ørkenen, bygget min celle og bosatte meg her, kan jeg ikke huske at jeg har spist brød som jeg ikke har skaffet meg selv med mine hender, og jeg har heller ikke angret meg for noe jeg har sagt helt til denne stund. Men jeg går til Gud som om jeg ennå ikke har begynt å tjene Ham'.