Kanskje ikke så underlig - likevel.
Ikke når man går helt tilbake til røttene.
Til Hl.Makarios selv, hvis minnedag vi feirer i dag. Makarios av Egypt, eller Makarios den store, som han også kalles, ble født i Øvre Egypt omkring år 300. I det koptiske synaxariet oppgir de år 295. Han ble født i landsbyen Shabsheer, og hans foreldre het Abraham og Sara! Disse to, som var kristne, var barnløse, men i et syn om natten kom en Herrens engel til Abraham og fortalte at Gud ville gi ham en sønn, og at hans sønn ville bli kjent over hele jorden og at han ville bli far til en stor mengde åndelige barn. Når sønnen så ble født, valgte de å kalle ham Makarios som betyr 'velsignet'.
Ørkenen som arv for seg og sine åndelige barn
Makarios ville gjerne være lydig mot sine foreldre, men da de valgte ut en kvinne for ham og tvang ham til å gifte seg, som skapte det store problemer for ham. Han lot som han var syk, og fikk tillatelse til å begi seg ut i ørkenen for å gjenvinne sin helse. Her i ødemarken brukte han dagene til å be til Herren Jesus om at Han måtte vise Makarios hva som ville være til behag for Ham. Mens han oppholdt seg i ørkenen så han et syn.
En engel tok tak i hans hender og sammen steg de opp på et fjell, hvor han fikk se ørkenen fra øst og vest, nord og sør. Engelen fortalte ham så: 'Gud har gitt ørkenen til deg og dine sønner som arv'.
Da han kom tilbake fra ørkenen var hans kone, som fremdeles var jomfru, død. Makarios takket Herren Jesus. Kort tid etter døde også hans foreldre, og Makarios bestemte seg for å selge foreldrenes eiendom, og gi pengene til de fattige. Hvilket han også gjorde.
Når folket i Shabsheer så renheten og gudsfrykten hos Makarios, tok de ham med seg til biskopen av Ashmoum, som ordinerte Makarios til prest for landsbyen han var født og oppvokst i. De sørget for at det ble bygget et sted for Makarios utenfor landsbyen deres, hvor de kom til ham for å bekjenne sine synder, og få del i nattverden.
Falske anklager
En tid senere ble han anklaget av en kvinne for å ha gjort henne gravid. Makarios forsøkte ikke å forsvare seg, men aksepterte i stillhet beskyldningene mot ham. Når kvinnen skulle føde fikk hun slike smerter, at hun ikke klarte å føde før hun hadde bekjent sin løgn. Makarios var uskyldig. Mange kom for å be om tilgivelse for at de hadde trodd på kvinnens løgn, men Makarios stakk av fra det hele. Han ville ikke ha denne formen for oppmerksomhet. Denne gangen søkte Makarios langt ut i ørkenen.
Sketis
Vi skriver nå år 330 e.Kr. Makarios er på vei til Sketis, hvor han skulle tilbringe de neste 60 årene av sitt liv. Han oppholdt seg i den indre delen av ørkenen, i Hl.Maksimos og Domadios kloster, det som nå er kjent som El-Baramous. Han gikk så for å besøke Antonios den store, som sa dette om Hl.Makarios når han fikk se ham: 'Der er en ekte israelitt, i hvem det ikke er noe svik'. Hl.Antonios vigslet så Makarios til munk av den strengeste orden, den som helt og holdent har viet seg til Gud og Ham alene.
Etter dette vendte Makarios tilbake til El-Baramous. Mange søkte seg til dette klosteret, og med det økende antall munker som ville slutte seg til ham, bygget de en kirke og dannet en monastisk kommunitet. Relasjonen som Makarios hadde med de munkene som sluttet seg til ham var veldig spesielt. Selv om han var ung - han var bare 30 når han flyttet til Sketis - så hadde han en dybde og en visdom tilhørende en gammel mann. Makarios ble også kjent for de tegn og under som skjedde når han ba for folk. Mange konger og keisere hørte om de under Gud gjorde gjennom Makarios. Datteren til kongen av Antiokia som led av en uren ånd ble helbredet.
Blant de fattigste av de fattige
En dag fikk Makarios høre om to kvinner i Aleksandria som fryktet Gud. Makarios pakket sammen noen livsnødvendigheter, grep staven sin og la ut på veien til Aleksandria. Han spurte seg fram inntil han nådde frem til leiligheten hvor de bodde. De ønsket ham velkommen, vasket hans føtter etter den lange vandringen, og så spurte de ut om hans liv. Det må ha vært en forunderlig stund hvor den hellige Makarios fortalt om sitt liv med Gud!
Så spurte Makarios om deres liv. De kunne fortelle at de hadde giftet seg med to brødre, men ville skilles fra dem, for å bli nonner. Det ville ikke mennene høre snakk om. De to kvinnene bestemte seg da for likevel å innvie sine liv til bønn og å leve i askese. Kvinnene fikk etter hvert barn. Mennene arbeidet som gjetere, og mens de var ute på markene på dagtid, ba kvinnene hjemme. De var så fattige disse kvinnene, at de bare spiste brød. Likevel gav de av sitt til de som var enda fattigere. Når Makarios hørte dette, gråt han. Så sa han: 'Sannelig, Gud ser til det villige hjertet og gir Den Hellige Ånds nåde til dem som tilber Ham'. Han bød dem farvel, og vandret så tilbake til Sketis.
Elsket alle
Makarios er også kjent for sin store kjærlighet til alle dem som befant seg utenfor det kristne fellesskapet. Han var av den overbevisning at man kunne vinne dem ved å vise vennlighet.
Det fortelles en historie om Makarios som var ute sammen med en yngre munk. De to passerte en hedensk prest, og den yngre munken hilste den hedenske presten på en støtende måte. Makarios på sin side gav den hedenske presten en varm hilsen, og den hedenske presten la merke til dette. Han spurte hvorfor Makarios var så omtenksom. Makarios svarte at han kjente på en djup sorg for en som ikke visste at hans tilbedelse var forgjeves. Den hedenske presten ble så grepet av at noen brydde seg om ham, ble med til klosteret, ble en kristen og en munk som alle skulle lære å sette stor pris på.
Siste leveår
Makarios var blant dem som bekjempet arianismen, og ble forvist på grunn av dette. Han støttet Athanasios av Aleksandria, og ble forvist til en øy i Nilen deltaet. Det skjedde i 374. Han fikk senere vende tilbake til Sketis, hvor han fortsatte å leve ut og bygge videre på det monastiske idealet fra Hl.Antonios og Hl.Pachominos.
Makarios, som fikk tilnavnet 'Ørkenens lampe' døde i år 391.
