Kyrillos av Aleksandria og synet på hvem Kristus er

Midt på sommeren feirer vi minnet om en ruvende skikkelse i den tidlige kirkens historie som sto opp for en viktig bibelsk sannhet: At Maria er theotokos: Gudfødersken.

Vi snakker om Kyrillos av Aleksandria (376-444).

Minnedagen var i går.

Hvorfor er dette så viktig? Jo, det handler om synet på hvem Kristus er. Er Han bare et menneske? Eller er Han, som kirken, bekjenner 'sann Gud av Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen...'

I den tidlige kirken var dette et stridsemne. Forholdet mellom det guddommelige og det menneskelige i Jesu person førte til opphetede diskusjoner. Men ikke bare den gang. Det skjer fremdeles. I hvert fall om Maria nevnes som Gudfødersken. Da stritter mange imot i frykt for 'katoliserende tendenser'. Men få våger seg på å gå dette nærmere etter i sømmene. Det er få ting som jeg får så sterke reaksjoner på som når jeg skriver om dette.

For vår frelses skyld er vi nemlig avhengige av at Maria er Gudfødersken. Hvis hun ikke var det, ville nemlig Kristus bare vært et menneske. Og dette handler jo også om vårt syn på Treenigheten.

Denne Kyrillos er den som mer enn noen annen forsvarer Kristi guddom. Vi snakker om det turbulente 400-tallet. I år 412 etterfølger han sin morbror Theofilos som biskop av Aleksandria.

En dag når ryktene også fram til Aleksandria om at Konstantinopels nye biskop, Nestorios, lærte at Maria bare fødte Jesu menneskelige natur. Kyrillos bestemte seg da for å skrive brev til Konstantinopels biskop. Det skulle bli innledningen til en spennende brevveksling med sterke meninger! Motsetningene kom nå for en dag og viste de sterke spenningene i kirken på denne tiden.

Kyrillos var klokkeklar: Gud har i Kristus kommet menneskene så nær som bare den kan gjøre som forener seg med all menneskelig erfaring av fødsel til død. Det evige Ordet har steget ned fra himmelen og solidarisert seg med alle mennesker, uten å gi slipp på sin guddommelighet.

Dette kunne ikke Nestorios akseptere. For ham var Maria Kristotokos, hun som fødte Kristus. For Kyrillos var hun Theotokos, hun som fødte Gud Ordet.

De to divergerende synspunktene skapte intet mindre enn en krise i kristenheten. Frontene var steile på begge sider. Det hele kulminerer i kirkemøtet i Efesos i 431, som til slutt tok stilling til bruken av navnet Theotokos.

Men egentlig handler ikke dette så mye om Maria, som enkelte tror, men mest om hvem barnet hun hadde født, var: Gud av Gud, av samme vesen som Faderen. Tenker vi etter forstår vi hvor viktig dette er.

Biskop Kyrillos av Aleksandria er blitt kalt for 'troens pilar'. Det er en god beskrivelse av hans innsats for å bevare selve kjernen i den kristne troen: synet på hvem Kristus er.

Han døde i Aleksandria 27. juni år 444.

Kyrillos av Aleksandria forsvarte den sanne kristne troen

Troen ble livlig diskutert i den tidlige kirken - en kirke som hele tiden måtte være på vakt mot vranglæren og vranglærerne.

En av de helt avgjørende stridsemnene hadde å gjøre med forholdet mellom det menneskelige og det guddommelige i Kristi person. Det spørsmålet rørte jo ved det det aller innerste i den kristne identiteten.

Den som - mer enn noen annen - kom til å personifisere forsvaret av Kristi person var Kyrillos av Aleksandria (376-444). Det er hans minnedag vi feirer i dag.

Denne Kyrillos var patriark av Aleksandria fra 412 frem til sin død i 27. juni 444. Han ble innsatt i tjenesten da byen var på høyden av sin innflytelse og makt i Det romerske riket. Kyrillos var en sentral skikkelse ved det tredje økumeniske kirkemøtet i Efesos 431 og ledet samtalene med Nestorios som da var patriark av Konstantinopel.

Når ryktene nådde Aleksandria om at Konstantinopels nye biskop, Nestorios, forkynte at Maria bare fødte Jesu menneskelige natur, bestemte Kyrillios seg for å skrive til biskopen av Konstantinopel. Det ble begynnelsen på en svært interessant brevveksling som fikk motsetningene til å komme opp i dagslyset.

Nestorios kunne ikke akseptere at Maria var Theotokos - Gudfødersken. For Nestorios var Maria kun Cristotokos - hun som fødte Kristus. For Kyrillos og mange med ham var dette en alvorlig vranglære. Han påpekte at Gud har i Kristus kommet menneskene så nært som bare den kan gjøre som forener seg med all menneskelig erfaring, fra fødsel til død. Det evige Ordet har steget ned fra sin himmel og solidarisert seg med alle mennesker, men uten å etterlate sin guddommelighet bakom seg.

Hele kristenheten var rystet av striden mellom Kyrillos av Aleksandria og Nestorios av Konstantinopel. Det hele kulminerte i det turbulente kirkemøtet i Efesos i 431 da man besluttet at man skulle bruke navnet Theotokos om Maria: Hun som fødte Gud Ordet. Nå handlet ikke dette så mye om Maria som det handlet om den hun fødte: Gud av Gud, av samme vesen som Faderen.

Lite er kjent om oppveksten og de første leveårene til Kyrillos. Han ble født i en liten by i Egypt ved navn Theodosios, nær dagens El-Mahalla El-Kubra. Noen få år etter hans fødsel i 376 ble hans onkel Theophilus patriark av Aleksandria. Kyrillos fikk en god utdannelse, og han stiftet tidlig bekjentskap med datidens fremste kristne forfattere: Origenes, Eusebios, Didymus den blinde og forfattere tilhørende kirken i Aleksandria. Da onkelen døde ble Kyrillos hans etterfølger som patriark.

I dag ærer vi hans minne. For oss som lever nå kan disse stridighetene i den tidlige kirken synes overdrevne. Men vi skal være glade for at den tidlige kirken kjempet disse kampene fordi de samme spørsmålene dukker opp igjen i dag: Hvem var Kristus egentlig? Var Han bare et menneske? Eller var Han sann Gud og sant menneske? Svaret på det spørsmålet avgjør vår frelse - intet mindre.

Kyndelsmesse: Den strålende festen til Herrens ære

I dag feirer vi Kyndelsmesse - eller festen for Herrens fremstilling i Templet. Den feires 40 dager etter jul, og er en av årets store lysfester. Man begynte å feire denne festen på 300-tallet i Jerusalem.

En av de som beskriver denne festen er er Egeria, en kvinnelig pilegrim som valfartet til Det hellige land en gang mot slutten av det fjerde århundre. På sin reise samlet hun opplysninger om samtidens kristne liv og kultur. Her er beskrivelsen Egeria gir:

'Her (kirken på Golgata) feires også den førtiende dag efter epifani med stor høytidelighet. På den dagen går man i prosesjon til Anastasis (Oppstandelseskirken); alle er med og alt foregår på vanlig måte, med stor prakt, som i påsken. Alle prestene og biskopene preker, og alltid over de tekstene i evangeliet som forteller om Maria og Josef, om hvordan de bar Herren til templet på den førtiende dag, om Simeon og profetinnen Anna, Fanuels datter, som så Ham, om deres ord ved synet av Herren og om offergavene som foreldrene bar med seg. Derpå, efterat alle de vanlige ritualer er gjennomført efter regelen, følger nadverden, og så kommer avslutningen'. (Egerias reise til Det hellige land. Aschehoug/Thorleif Dahls kulturbibliotek, 1991, side 61-62)

Fra Jerusalem spredte feiringen av Kyndelsmessen seg til de øvrige delene av kristenheten. Kyrillos av Aleksandria kaller denne dagen for: 'den strålende festen til Herrens ære'.

Når Maria og Josef bærer Jesusbarnet frem i Templet fulgte de et av påbudene i 3.Mosebok. Der heter det at når det hadde gått 40 dager etter fødselen skulle mor begi seg til Templet i Jerusalem og ofre et lam. Om man av økonomiske årsaker ikke hadde muligheten til å ofre et lam, så skulle man ofre to turtelduer. Og det er nettopp det som gjøres, i følge Lukas 2,24) Det viser at Maria og Josef hørte med blant de fattige i landet.

Når så Maria og Josef bærer fram Jesusbarnet møtes de av profetiske ord fra Anna og Simeon. De gjenkjenner Jesus Åpenbaringens lys, Ham som de har ventet på hele sitt liv.

Simeons lovsang er en av de aller vakreste som finnes, den han synger når han tar Jesusbarnet i sine armer:

'Herre, nå kan du la din tjener fare herfra i fred, etter ditt ord, for mine øyne har sett sin frelse, som du har beredt for alle folks åsyn, et lys til åpenbaring for hedningene, og en herlighet for ditt folk Israel'.